«Det må da værra lov til å stæle så lenge du stæler fra deg sjæl!»

Prince sitter nå og ser ned på oss, litt forvirret og sikkert med en litt vond bismak for at han ikke skrev et skikkelig testamente.
AKTUELL IGJEN: Er det et fly? Er det Batman? Er det det nye bobsley-landslaget til Ungarn? Neida, det er jo Prince som er kommet tilbake fra de døde, med nytt materiale. (Foto: Warner Bros. 1989)

AKTUELL IGJEN: Er det et fly? Er det Batman? Er det det nye bobsley-landslaget til Ungarn? Neida, det er jo Prince som er kommet tilbake fra de døde, med nytt materiale. Foto: Warner Bros. 1989

I desember 1987 skulle Prince gi ut det kontroversielle «The Black Album». Utgivelsesdatoen var satt, trykkeriene hos Warner var i gang med å presse plater, men alt ble kansellert… De få eksemplarene som rakk å komme i sirkulasjon koster nå 50.000 pluss. Nå, nesten 30 år senere, vil historien muligens gjenta seg.

«Deliverance» er nemlig navnet på en EP som dukket opp fra det store intet i natt. iTunes gjør seg klar til å la folk nedlaste det nå førstkommende fredag, (akkurat på dagen 1 år etter Prince forlot denne verden) og planen er at den skal nå platebutikkhyllene den 2. juni. Men det er lite trolig.

For å fatte oss i korthet: Prince-katalogen, både de tusen-og-noe låtene som er utgitt og de flere-tusen-og-noe låtene som fortsatt ligger i hvelvet, er i det vi på Robinson-språket kaller «Ingenmannsland» om dagen.

Plateselskapet Warner har tilsynelatende fått rettighetene til å gi ut tidligere utgitt (og uutgitt) Prince-musikk fra 1978 til 1996, og så har Universal kranglet seg til rettighetene til utgitte (og uutgitte) låter fra 1997 til 2017… Henger du fortsatt med? Bare vent, det blir nemlig mer komplisert: Prince har også (angivelig) gjort diverse avtaler med andre små uavhengige selskap, som har rettigheter til studiosessions fra diverse epoker, og det er her EP-en «Deliverance» kommer inn i bildet.

Låtene på denne utgivelsen er spilt inn mellom 2006 og 2008, i samarbeid med studioteknikeren Ian Boxill, som også er (ifølge han selv) både med-produsent og med-komponist, noe som godt kan være tilfelle. Prince har i perioder samarbeidet med studiosterke menn, slik som Levi Seacer Jr, Michael Koppelman og studiosvake fok som Joshua Welton.

Det som er spesielt med akkurat denne utgivelsen er at låtene virker overraskende lekne, og da spesielt med tanke på at Prince og Ian Boxill også jobbet sammen på det tidvis triste albumet «Planet Earth» fra 2007. De fleste av låtene på «Deliverance» hadde fortjent plassen bedre.

Her får vi nemlig, på tittelsporet, en smak av gospelsiden til Prince. En side som ligger tjukt over hele hans karriere, selv om det er få rene gospelspor i katalogen.

«Deliverance» starter med «This is not religion, but common sense. It's time for you to get down, get down. Get off the fence», og ligger i samme tekstlandskap som « Planet Earth» , hvor Princes så instendig ønsker at vi ta vare på vår kjære klode. Dylan fikk Nobel-pris, Prince fikk den ikke. Utover det, ingen kommentar.

Dette er det første vi får høre av ny musikk fra Prince post mortem (eller, det andre om vi regner med låta «Moonbeam Levels», bonuussporet på samleplata 4Ever (2016), men den gjelds ikke, siden den har vært i samlingen til oss litt-over-gjennomsnittet-Prince-interesserte i flere tiår).

Lydproduksjonen er massiv, nesten litt ulik Prince på mange måter, så man må ikke se bort ifra at Mr. Boxill har tatt seg friheter med å feite opp låta med både Hammond B3 og gospelkor – etter at Prince døde. Det virker nemlig litt for polert for å være Prince anno (ca.) 2007.

Men liker vi det? Oh yes!

Prince sin falsettvokal er like potent som tilbake på 80-tallet. Og gitarsoloen løfter låta nesten helt opp der han sitter nå og ser ned på oss, litt forvirret og sikkert med en litt vond bismak for at han ikke skrev et skikkelig testamente.

EP-en fortsetter som en rekke små suiter , hvor låter i vidt forskjellige sjangre bare flyter i hverandre. Som en variant av «Bohemian Rhapsody», men med en funky base.



I neste spor, «I am», fortsetter han sitt mantra I like my rock funky, og det er vel det mest «normale» vi får servert. Leken er vel et stikkord som dekker det meste her. «On fire»… har likheter med hans undergrunnsklassiker «Calhoun Square» fra 1993 (utgitt i 1998 på «Crystal Ball»), men det må da værra lov til å stæle så lenge du stæler fra deg sjæl?

Låta sklir derimot rett over i «Touch Me» som begynner sukkersøtt og ender i noen ville Zappa-brekk før den vipps går over i «Sunrise Sunset», med noen operalignende melodifaser backet av strykere og stakkato pianospill. Og for å virkelig forvirre, avsluttter han med noe sløyt og groovebasert, med symfoniske elementer (!) i låta «No One Else».

Ja, vi vet, dette høres helt idiotisk ut, men på ett eller annet vis kommer han helskinnet ut av det.

Som en helhet så fungerer dette lille albumet faktisk utmerket for hva det skal være, altså nok et obskurt sideprosjekt. Ingen «Raspberry Beret» eller «Little Red Corvette». Bare noen flotte overliggere som aldri fant et hjem på noen av de forrige langspillerne.

Kommer derimot denne EP-en ut i salg på iTunes på fredag, og i platebutikker i juni? Neppe.

Denne lille flørten av et minialbum er snart blokkert for omverden. Så tipset må være: Download den ulovlig ned på din datamaskin i mp3-format, fordi det blir nok med det.

Christer Falck og Petter Aagaard er Norges største Prince-fans, og forfattere av Prince-boka «Shockadelica».


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.