SUNSHINE REVERBERATION «S/T» (Westergaard Records)

Dette bandet har i grunnen hatt noe for seg helt siden de i sin spede begynnelse het Dead Energy og la ut demoer på Soundcloud, jeg tror det var tilbake i sent 2014/tidlig 2015.

Allerede da skjønte man at det lå masse talent bak alt det veloverveide lurvelevenet.

Etter den tid har Sunshine Reverberation gjort seg godt bemerket både internt i Tromsøs musikkmiljø, men også spredte spillejobber utenbys, samt med noen digitale småutgivelser.

Nå er endelig debuten her, og det er heldigvis en klassisk fullengder, og ikke en av disse haugevis av EP-ene jeg begynner å bli kraftig lei av, og i hvert fall fra band som har ambisjoner.

Ekstra gledelig er det også å ønske Westergaard Records velkommen i bransjen med sin første utgivelse, labelen driftet av Kari Westergaard, innehaver av platesjappa Backbeat i Tromsø.

Sunshine Reverberation høres ut som en gjeng fostret opp på nuggets fra sent sekstitall, fortrinnsvis fra andre siden av Atlanteren, samt nyere støy/psychedelianavn som Ty Segall og The Oh Sees m.fl., og for glade nerder er det fullt mulig å dissekere hver enkelt låt opp i stykkevise referanser, noe som er selvsagt er veldig gøy for dem som gjør det, men og mindre gøy for dem som ser på. Som runking, altså. Advarer derfor mot sterke referansescener.

Skiva er helt tydelig ment for vinylutgivelse, smått tematisk som den er delt opp mellom de mer catchy og umiddelbart poppa låtene på A-sida, og de mer eksperimentelle og syra på B-sida.

Singelen «Be a Baby» sitter umiddelbart, og er vel det nærmeste de er å ha materiale noen ønsker å spille på radio i dette formaterte landet vi bor i. Er jo ingen logikk der, men den hadde fortjent det. Låten er bygget rundt et hektende riff, slik texaspsych-legendene i 13th Floor Elevators gjorde til sitt varemerke for over 50 år siden. Roky hadde nok smilt og mumlet noe lurt og speisa i skjegget, om han fikk høre den.

«Golden Gate» fikk meg sågar til å ta frem det akk så bortglemte og sveitsiske garasjerockbandet The Monsters, en udelt positiv kompliment her i gården, hvor parodisk det enn høres ut.

Platas høydepunkt er likevel «Leech Transportation», låten som åpner B-sida (håper dette er bevisst, slikt var jo dritviktig før, man måtte alltid spare noe gull som kunne åpne side 2. Dette døde dessverre – og selvsagt – ut med CD og strømming). Jeg vet ikke hvor bevandret bandet selv er i 60’s-samleserien «Teenage Shutdown», men jeg sender iallfall tankene direkte til Bermuda-bandet The Savages og deres «The World Ain’t Round It’s Square»-singel (1966), en favoritt i undertegnedes hode. At den bare durer og går i drøye 8 minutter er bare kult.

Derfra og ut taper plata seg litt. Noen av låtene på slutten blir for anonyme, men det er i grunnen bare småplukk man ikke trenger henge seg for opp i.

Klapp klapp klapp for soundet også, som er kledelig rufsete, og med akkurat passe doser vreng, rattet med egne hender og intensjoner. At tempoet pitches her og der er bare kult, og gir en matchende syreeffekt til musikken.

Sunshine Reverberation har laget en debut både de og plateselskapsdebutant Westergaard har all grunn til å være stolte av. Og det kjennes ut som de fortsatt har flere gir inne, at dette bare er den forlokkende starten på noe som kan bli enda bedre.

SUNSHINE REVERBERATION «S/T» (Westergaard Records)