«Do to the Beast» (2014) var som et comeback å regne, og jeg husker hvor spent og nervøs jeg var i forkant av den. Anført av den strålende singelen «Algiers», og en helt sinnssykt bra konsert på Øyafestivalen året før, var forventningene skrudd i været.
Skiva var et rent mesterverk, ei av de beste skivene jeg har hørt i inneværende tiår, og et av de beste platecomebacks noensinne, som jeg vet om iallfall. Det må da tilføyes at comebacks på plate er en heller tvilsom og – ofte – æreløs sekkepost, men likevel.
Nå er det ikke comeback lenger, nå er Greg Dulli & co. på veien, de er i flyten, og de fortsetter med sin fullengder nummer åtte. Takk og lov er det ingen tegn på tretthet eller formsvikt i systemet.
Dulli har alltid beveget seg innen rock’n’roll-universet, men han har bestandig vært en genre-løs jævel, totalt uforskammet i sine tyverier og referanser fra andre musikalske leire enn de han selv har valgt å uttrykke seg innenfor. Det høres. For bak denne storslåtte smeltedigelen av mektig, brutal, desperat og helt på bristepunktet krevende rocken, ligger det lag på lag med vink til forskjellige adresser i musikkhistorien, og da i særdeleshet soul.
Og det er nettopp dette som gjør at Afghan Whigs alltid har plassert seg litt utenfor samtiden. Da de kom som en del av den delvis overvurderte grungebølgen, var det mer etiketten de ga ut skivene på (SubPop) som ga dem merkelappen (og de var verken fra Seattle eller LA, men fra Cincinnati, Ohio).
Skivene og låtene skilte seg kraftig ut fra den ofte krampaktige og poserende rocken vi ble overlesset med for 20 år siden. Jeg husker gjennombruddsplata (deres tredje) «Congregation» (1992) som et sjokk, og på oppfølgeren «Gentlemen» (1993) prikket de virkelig inn toppformen.
De påfølgende «Black Love» (1996) og «1965» (1998) er også enkeltstående verk, hvert og ett av dem med både egenart og signatur. Senere samarbeid med Marl Lanegan (en annen som har overlevd grungen, og nå leverer varene som soloartist) i The Gutter Twins og The Twilight Singers har også resultert i eminente skiver og konserter.
Førstelåten «Birdland» er et rotete, tullete, halvt jazza og merkelig åpningsspor som skal få kjørt seg på skippeknappen hos mange, så det velger jeg å overhøre. Så begynner moroa. «Arabian Heights» (en av tre digitale singler som allerede er sluppet) er en nesten småfunky rocklåt, løftet frem av Dullis karakteristiske falsett, som er direkte vanedannende.
Eller, «moroa». For dette er faen ikke på gøy. Dette er ramme alvor. Og det høres ut som Dulli vrenger ut både hjerte, lunger og arterier. Han synger så desp og intenst at det er til å bli rørt av, og han ser seg aldri tilbake. Er det noen andre som driver med dette nå? Kommer ikke på noen. I hvert fall ikke innen rock’n’roll.
Derfra og ut er en ren seiersparade av låter, fremført av et av bransjens mest interessante band for tiden, attpåtil utgitt på SubPop. Hvem skulle trodd det i 1992? Om det er et illevarslende tegn på samtiden, eller en anerkjennelse av Dulli som et vitalt geni på stadig nye jaktmarker, og et plateselskap som stadig evner å måke ut gull fra ei tilsynelatende utømmelig gruve, skal jeg vente med å konkludere til plateåret er over. Men jeg håper og tror på det siste.
Sjokket over hvor ellevilt bra det er, er ikke like intenst som det var ved forrige korsvei. Men jeg lar meg likevel gladelig bli slått i bakken av å høre en mester med band som – selv etter snart 30 år i bransjen – klarer å feie unna så mye tvil og motstand som The Afghan Whigs.
Akkurat nå er de det bandet i verden jeg mest har lyst til å se live. De som har billett til konserten på Vulkan i Oslo bør bare sporenstreks bestille seg T-skjorter med «ÆDDA BÆDDA!» smurt utover hele brystet. Sterk femmer.
