På en øde øy med Egon

«Jeg løy og sa at jeg jobbet for Buktafestivalen!»

LASSE LAURITZ PETTERSEN (34). Festivalsjef, Buktafestivalen
SJARLATAN: Han  snakker ut om den vonde tiden, da han løy seg til jobben sin.  Foto: Ronald Johansen
            (Foto: Ronald Johansen / iTromsø)

SJARLATAN: Han snakker ut om den vonde tiden, da han løy seg til jobben sin. Foto: Ronald JohansenFoto: Ronald Johansen / iTromsø

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilken?
– «Lost in the Dream» (2014) av The War On Drugs.

– Som selvsagt spilte på Bukta samme år som den kom. Men fin skive, jeg av én eller annen grunn assosierer med sommer.
– Men det skjønner jeg! Har de samme referansene, og mange fine minner til den sommeren, og akkurat den konserten på Bukta med akkurat den plata som helt ferskvare.

– Men hvorfor akkurat denne på ei øde øy? Den er jo så ny. Er du sikker på at den hadde tålt det?
– Jeg kunne sikkert valgt en sånn stor og objektiv klassiker, som «Graceland», «Appetite for Destruction» eller «Long Day’s Flight ’Till Tomorrow», men jeg tror at folk bare ljuger og gjør seg til når de skal si hva som er deres favorittskiver. Men så var det denne, da.
– Jeg husker hvor jævlig glade vi var da vi fikk dem til Bukta, noe som var nesten umulig. De hadde slått gjennom, og de måtte sendes tilbake samme dag, for å rekke et fly til Frankrike osv. Jeg hadde til og med tatt meg fri akkurat da de skulle spille. Også ble alt perfekt. Eller, jeg husker at de måtte begynne på nytt på sistelåten «In Reverse», men det var på en måte perfekt likevel.

– Det er jo dette som skiller ferskvaren livemusikk fra hermetikkvaren plate. Var du fan fra før, da Kurt Vile spilte i bandet?
– Nei, men jeg digger jo den «Smoke Ring for My Halo»-plata, og jeg så ham i Liverpool i 2011, og likte det veldig godt, selvsagt.

– Får vi se Kurt Vile på Bukta? Jeg lover å la det bli mellom deg og meg og leserne våre.
– Haha! Det er ikke oss det står på, som det som regel aldri er. Det er derimot timinga som er vanskelig, akkurat som med The War On Drugs. Men vi vil jo gjerne ha ham hit!

– Hører du, Kurt? Men hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, som ikke har vært på Bukta?
– Da går jeg for en Bukta-link, og sier Art Brut. Jeg så dem i Liverpool, litt etter debutplata, tror det var tidlig i 2006. Konserten var helt vill, med en helt sinnssyk atmosfære, og det ble innrapportert 8-10 håndbensbrudd etterpå. En total ut-av-ræva-opplevelse, og da tenkte jeg at dette bandet måtte jo spille på Bukta.
– Og dermed var det å smiske seg inn backstage for å få videreformidlet dette, og det klarte jeg. Så la jeg ut om Tromsø, og naturen, og hvor fantastisk Buktafestivalen er. Og det gikk jo åpenbart bra, for det ville de. Dermed våknet jeg opp med tidenes fylleangst. Herregud, jeg hadde booket et svært band til Bukta!

– Hva var problemet? Er ikke dette noe som følger med jobben din?
, jo! Men ikke da! Jeg kjente Robert Dyrnes litt, men jeg jobbet ikke for festivalen overhodet! Jeg hadde bare løyet til band og management, og nå hadde de sagt ja, og Buktafestivalen ante ingenting. Ææææh!

– Åh, herregud! Din sjarlatan! Du må jo ha vært enormt stressa og flau?
– Ja, ikke sant? Helt grusomt. Og så ringte jeg Robert og ba ham sjekke dem ut, og da han kom på Platekompaniet, sa heldigvis de som jobba der at dette var dødsfett, og Robert likte det, og dermed var det litt dealing frem og tilbake, der jeg måtte late som jeg skulle prøve å booke for dem, som jeg altså allerede hadde gjort. Så de endte da opp med å spille på Bukta i 2006.

– Haha! Trøste og bære, for et opplegg. Og da vet man med andre ord hvordan man skal få seg jobb i festivalen. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– Da tar jeg «1979» av The Smashing Pumpkins

– Jøss. Det var et overraskende valg. Husker den selv som et snålt singelvalg, med samplinger og alt, men den ble jo en formidabel hit. Forklar!
– Da jeg var 13 år, kjøpte jeg den doble CD-en «Mellon Collie and the Infinite Sadness» hos han Kvaal i Storgata, en med sånn utesalg i Storgata, rett utenfor Burger King. SÅ dro jeg hjem til en kompis for å spille Championship Manager, og ble så blåst av skiva at jeg datt helt ut av spillet.
– Da vi skulle spise middag, valgte jeg heller å dra hjem for å høre mer på skiva, alene, og da oppdaget jeg at jeg hele tiden kom tilbake til denne «1979»-låten. Jeg er jo låtskriver og musiker, og denne låten fascinerer meg fortsatt, for det er så mye mystisk i teksten, som jeg aldri helt forstår.

– Tror du at den traff ekstra hardt, i og med at Corgan selv skrev den fra et tolvårsperspektiv?
– Ja, det tror jeg nok! Men jeg digger den fortsatt, fordi den sier noe om ei tid med tenåringsangst, hvor weird det er. Jeg tror at pop og rock alltid må prøve å fange opp denne ungdomsstemningen, og som musiker prøver jeg selv å catche akkurat denne stemningen, og da skulle jeg ønske jeg hadde skrevet «1979».

– Den er nå din. Du får med deg én ting til på øya. Hva?
– Da tar jeg et Stiga bordhockeybord. Har nettopp startet en Stiga Superleague med venner i Parkgata her i Tromsø, en slags forening, om du vil. Og nå er jeg i hardtrening og begynner å bli ganske god. Og da hadde det vært perfekt å kunne brukt tida på øya til å bli bare enda bedre.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.