En generasjon. 30 år. Nøyaktig så lenge varte rockealbumets gylne periode. Fra 1967 til 1997. Den ble skapt av teknologi, og teknologi ble dens død.
Dette skal ikke handle så mye om albumet som signaliserte starten på albumets dominans, selvsagt Beatles’ grundig omtalte og gjennomanalyserte «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», som kom ut i disse dager for 50 år siden.
Det skal handle om «OK Computer», albumet som vil stå igjen som markeringen av starten på tiden der rockealbumets viktighet ble redusert og marginalisert. Det er akkurat 20 år siden Radiohead ga ut sitt mesterverk.
La oss ha det klart: Selvsagt kom det ut rockalbum og klassiske verk i mange år før «Sgt Pepper», der formatet ble utnyttet til mer enn bare å samle sammen ulike (hit-) sanger av artisten, slik at kjøperen fikk mer valuta for pengene enn ved kjøp av en singel. For det gjorde de fleste unge platekjøpere fram til midten av 60-tallet.
Det har naturligvis kommet ut flere rockalbum etter «OK Computer» som vil bli husket. Det gis fortsatt ut glimrende plater. Dette handler ikke så mye om kvalitet (vel, det handler selvsagt også masse om kvalitet), men mer om format, teknologi og forbrukervaner.
Teknologiens begrensninger gjorde at cirka 40-45 minutter var maksimal spilletid for en vinylplate. Mulig det er bare var på grunn av tilvenning, men cirka 40 minutter føltes som en perfekt tidsperiode å lytte til bra musikk fra én artist. Særlig med den innlagte pausen etter 20 minutter, for å snu plata. Mindre, og man sitter igjen utilfredsstilt. Mer, og man blir stappmett. Og 40 minutter var det man fikk på et album.
«Sgt Pepper’s» ble albumutgivelsen der den kollektive bevisstheten skjønte at maktfordelingen fra nå av nå favoriserte albumet, ikke singelen. Artisters ambisjonsnivå økte stratosfærisk, med alt det medførte av strålende og flaue resultater.
Det forble slik i 30 år. Var man musikkfan, var albumet kongen. Var du virkelig kul, Led Zeppelin-kul, ga du ikke engang ut singler. Kun album. Det fins ikke eksempler på rockeartister i albumgullalderen som ikke bygde sitt rykte på minst ett strålende album.
Og slik var verden fortsatt i mai 1997, 30 år etter, da Radiohead var i ferd med å gi ut «OK Computer». Alle tenkte at det regelmessig ville bli gitt ut album som «alle» hørte, snakket om, lyttet på, skrev om, sammenlignet. Album som satte dagsorden. Som ville bli husket. Markører både for samtiden de kom ut i, men som også sto for tidløs kvalitet.
90-tallet hadde alt mange av dem: Nirvanas «Nevermind», Oasis’ «What’s the story…» og R.E.M.s «Automatic for the People» f.eks. Lik dem eller hat dem, men det er umulig å syns at «de itj var så populær». Radiohead var en av mange kandidater til «neste enorme band». Deres «The Bends» som hadde kommet ut to år før, hadde rukket å vokse seg til å bli en kultklassiker.
Plateselskapet (Parlophone, kuriøst nok det samme plateselskapet som hadde gitt ut «Sgt Pepper’s» 30 år tidligere) må ha gnidd seg i hendene da de hørte «OK Computer» ferdigmikset og utgivelsesklar.
Den inneholder alle elementene som et vaskeekte klassisk rockealbum må ha, iallfall innenfor sjangeren Radiohead opererte/opererer, nemlig «hvit, intellektuell rock med kunstambisjoner»: Episke låter, som er velskrevne og til tider iørefallende, enorm dynamikk, og det som garanterer masseappellen: Et vell av gitarer. Den er arenavennlig, med allsang-fremkallende partier, men også dypt introspektiv og småsær.
«Du kommer til å digge den når du har hørt den noen ganger!» som man alltid sa før om de virkelig store platene. Hele tiden med et skyhøyt ambisjonsnivå. Det hyler «klassiker» fra de første tunge, overstyrte gitartonene til «Airbag», albumets åpningslåt.
Parlophone må ha pushet «Ok Computer» tungt, for alle de viktige mediekanalene for sultne rockfans, responderte tungt og umiddelbart. For sånn funket det før. Man leste om en ny plate, eller man gikk den vante ruta innom platebutikken og så den utstilt. Eller man hørte venner prate om den. Alle pratet om denne.
I 1997 hadde CD-er erstattet vinyl i cirka 7-8 år, og det ble solgt mer album enn noensinne. CD-ene hadde rotet litt med albumformatet. Man fikk mer musikk inn på plata, litt over 70 minutter. Det ga ikke bedre plater, det ga dårligere plater. De fleste ikke klarte fra før av ikke å fylle opp 20 minutter av albumets 40 med bra låter.
Nå skulle alle gi ut 16 låter og 65 minutter med musikk. Det var ofte en lidelse. Og selv om det var lite sjokkverdi av rock lenger i 1997, lite som føltes «nytt» (som var det evige mantraet for rockekritikere fra cirka 1967 til 1995. «Dette er ikke noe nytt!»), var musikkbransje-festen på RMS Titanic fortsatt godt i gang og det var peace in our time. Så endret alt seg. I cirka 1997.
«OK Computer» fremsto som skapt for tiden. Elektronikk og fremmedgjøring har vært kjente temaer for (særlig intellektuell) rock i tiår. I 1997 hadde nettopp Internett gjort sitt verdensomspennende gjennomslag og Radioheads nye plate fremsto som om den sa noe viktig, men obskurt, om nåtiden og framtiden. Både i det teknologipregede lydbildet (dog altså med mer enn nok gitar, bass og trommer til å tilfredsstille den mest ihuga gutteromsluftgitarist), men også i teksttematikken.
Elektronikken surrer og blipper gjennom «Airbag» og protagonisten har reist i universet. Han er Ziggy Stardust i 1997 og han kan spille himmelsk gitar fortsatt, og han har kommet for å redde universet, men Jorden er et kaldt sted. Og da blir man en «Paranoid Android», albumets andrespor og dets magnum opus.
Når alle involverte har trua, gir man selvsagt dette 6,30-minutters uryddige beistet ut som førstesingel. Med en høyst alternativ, potensielt uskjønn og opprørende tegnefilm-video som MTV-mat (MTV-suksess var helt essensielt for å slå seg opp kommersielt i 1997).
Det ulogiske resultatet blir deres største hit noensinne i Storbritannia (3. plass på hitlisten) og hissig rotasjon på MTV både i USA og Europa i månedsvis. Et klassisk eksempel på at «utenfor boksen-tenkning» (et uttrykk som knapt eksisterte i 97) fra tid til annen gir ekstra suksess i en ellers konform popverden.
Ulike bånd «OK Computer» har med Beatles er nevnt, men her er ett til: Radiohead ville lage en låt smidd over lesten til «Happiness is a Warm Gun» eller «A Day in the Life». Flere låter vevd inn I en. «Paranoid Android» er en av kronjuvelene i eksemplene på slike sanger. En maktdemonstrasjon. Romvesen-trilogien i starten av plata avsluttes med «Subterranean Homesick Alien». Jorden er vakker, men et romvesen må hjem. Det hele er storslått.
Kollektivet Radiohead (selv om vokalist Thom Yorke og den høy-kinnbeinete gitarist/altmuligmannen Johnny Greenwood alltid har fått mest oppmerksomhet) har 9 låter og 37 minutter til å by på, og nivået senkes aldri. Og humøret stiger aldri. «Exit Music» som de bidro til filmen «Romeo + Juliet», er så desidert ingen lystelig sak. Melankolsk vakker, men «We hope you choke…».
Min personlige favoritt, «Let Down» følger, der Radiohead tillater seg å skrive den beste allsang-stadion-forsmak til Coldplay-låta i historien. Men selvsagt «Let down and hanging around…» Livet i et Radiohead-univers er ikke lett. «Karma Police», «Lucky» og «No Surprises» er andre trumfkort (et vaskeekte klassikeralbum har gjerne minst 5-6 låter alle kan).
Verden endret seg. Brått. Internett, fildeling. Det var starten. Strømmetjenester, WiFi, 4G og smarttelefoner var fortsettelsen. Folk sluttet å kjøpe album. De fikk Spotify. Musikk var fortsatt viktig. Det er mer musikk nå enn noensinne. Masse bra saker. Stjerner ble fortsatt rike og kjente. Men albumet gikk fra å være midtspiss på Barcelona til å være keeperreserve for Tromsdalen.
«OK Computer» fikk æren av å avslutte æraen. Dens hedersbevisninger er utallige. Nettsiden Aclaimed Music loggfører all kritikerrespons, og «OK Computer» rangeres som 10. høyest roste plate noensinne. Musikkbladet Q kåret den til historiens beste, i 2006. Alle store musikkpublikasjoner har den alltid helt oppe i toppen, uansett. Og den står seg.
Radiohead valgte å gå en annen retning enn de fleste musikkfans hadde håpet på. De ble smalere, særere, vanskeligere. De kunne blitt U2. Elsket av alle. De valgte å bli vanskelig å like av massene.
Om det kan man mene mye. Jeg elsker dem uansett ennå. Jeg var der, på Rockefeller i november 97, da de forrykende blåste gjennom «OK Computer».
I juni fyller de Oslo Spektrum. Jeg forventer særhet, og null vilje fra deres side til å feire 20-årsjubileet til en bauta.
Det er dumt. Og ganske fint.