Han er farlig god, den unge mannen

Det er ikke ofte jeg blir sjokkert av nye singer/songwritere. Eller, man blir det i grunnen aldri.
ENDELIG UTE: Da er endelig den fulle debutskiva til Colter Wall ute. Løp og kjøp, stjel, last ned eller gjør innbrudd i nærmeste platesjappe!

ENDELIG UTE: Da er endelig den fulle debutskiva til Colter Wall ute. Løp og kjøp, stjel, last ned eller gjør innbrudd i nærmeste platesjappe!

Årsaken er vel at det allerede er så mange flinke som behersker dette faget, og at de har eksistert siden Hank Williams rystet grunnvollene i den amerikanske musikkarven på tredvetallet.

Men Colter Wall regelrett sjokkerte meg. Hans seksspors debut «Imaginary Appalachia» (2015) er noe av det bedre jeg har hørt innen genren de siste 10 årene, og jeg hører ganske mye på denne utvidede genren. Dobbeltsjokket, foruten helt enorme låter og en naken og hudløs produksjon, var hans unge alder. Han var 21. Han hørtes ut som han var 60.

Men vi skal ikke dvele mer ved alderen. Både Dylan, Neil Young, Townes og Gram ga ut klassikere før fylte 25, og Colter føyer seg i så måte bare fint inn i rekkene. Og nå har en hel bransje begynt å legge merke til ham, der navn som Rick Rubin og Steve Earle har gått amok i superlativskuffen når de beskriver ham.

Jeg ble ganske paff første gangen jeg hørte hele debutplata, fordi jeg hadde forberedt meg på at den skulle spilles inn med fullt band. Men den er produsert helt nedpå, og i samme leia som EP-en. Det digger jeg også, for det er sikkert fristende å gjøre masse med ham i et studio, med denne voldsomme stemmen, de fantastiske låtene og dette ubestridte supertalentet.

Godt da, at det er produsentkløpperen Dave Cobb (Rival Sons, Jason Isbell, Sturgill Simpson, Holly Williams m.fl.) som har fått jobben med å lose Colter gjennom materialet på skiva. Og for et materiale.

I likhet med EP-en har han igjen covret Townes Van Zandt, en helt nedpå og seig versjon av «Snake Mountain Blues» (som The Walkabouts også gjorde i en beintøff og hard versjon for 25 år siden). I følge Wall selv har han lovet å covre en Townes-låt på alle skivene sine, for å pushe seg selv, og i dyp ærbødighet til geniets verker, og det er gledelig å høre at han bare gjør ære på originalen, dog uten Townes’ måte å synge på. Colter gjør den heller til sin egen.

Høydepunktet på skiva er likevel «Kate McCannon», en låt så intens og full av trøkk, sitt lavmælte og sparsommelige uttrykk til tross. Resten av plata er det bare å anskaffe seg og høre, for han leverer igjen, og overbeviser om at EP-en ikke bare var et blaff og et lykketreff. Nå er ikke sjokket her like stort som da man ble etterlatt i etter å ha hørt «Imaginary Appalachia», men det er likevel oppsiktsvekkende bra, og viser en mann med arsenaler av både fullendt talent og ambisjoner som innfris.

Colter Wall spiller på flere norske festivaler til sommeren. Er litt spent på hvordan dét vil fungere, forresten. For dette er ikke musikk til å skråle, hyle og danse rundt til, i vill festivalrus. Dette er derimot musikk som krever oppmerksomhet og stillhet rundt seg, mens den nytes i langdrag.

Han er farlig god, Colter Wall. Og dette er heldigvis bare begynnelsen.


 


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.