Musikkommentaren

Chris Cornell R.I.P.

Chris Cornell er død, bare 52 år gammel. Det var ei rar og kjip melding å få på telefonen.

Det er ikke noe sjokkerende i at folk dør, men når folk så vidt har passert 50 er det uansett så altfor, altfor tidlig.

Chris Cornell var, helt uten å overdrive, en av de virkelige spydspissene i den eksplosive grungebølgen som herjet verden over på første halvdel av nittitallet, og der hans band Soundgarden var et av de ledende navnene.

Soundgarden hadde lenge vaket og duppet i overflata, men slo ikke gjennom for alvor før etter Nirvana kom og endevendte alt med «Smells Like Teen Spirit» og andreskiva «Nevermind».

I motsetning til både Nirvana og Pearl Jam var Soundgarden et band som mer bandt sammen fansen fra metal-genren (brorparten av metalfansen hatet jo grunge) og den såkalt alternative rockscenen. De låt tyngre, de hadde mer Zeppelin enn skrudd undergrunnsrock i seg, og de hadde Chris Cornell, mannen med den enorme stemmen.

I likhet med Dinosaur Jr, og Mark Lanegans Screaming Trees, hadde Soundgarden holdt det gående lenge da de slo gjennom (Lanegan er født samme år, Dinosaur Jrs Mascis født året etter), alle sammen på etiketten SST records, der også banebrytende band som Sonic Youth og Hüsker Dü soknet til.

De første skivene til Soundgarden er også ganske uferdige i mine ører. Husker at jeg kjøpte dem, da de ofte ble nevnt i samme åndedrag som Mudhoney-forløperen Green River, The Fluid og flere av de andre - og små - bandene som på den tiden ble utgitt av SubPop, men at de aldri kloret seg skikkelig fast i min bevissthet.

Timingen (som vel mer var en tilfeldighet) for deres tredje album, «Badmotorfinger» (1991) var da også perfekt. Soundgarden var fra Seattle, de hadde en fotomodellvakker frontfigur som sang som en sinna Robert Plant, og han var backet av et blytungt og riffsterkt band. Oppfølgerne «Superunknown» (94) og Down on the Upside» ble – høyst fortjent – kommersielle braksuksesser.

Da han startet bandet Audioslave, ramlet undertegnede av (her er det mange som er uenige), og de ble i mine ører tiltagende verre. Soloskivene var en enda større prøvelse. Plata «Scream» (2009) var så fæl at den nesten ble en referanse for hvor langt en artist kunne synke kunstnerisk. Da Cornell i kjølvannet av dette begynte å samle Soundgarden-troppene, var det også mye som tydet på at han samlet gamle musikalske venner og uvenner.

De var etter sigende i gang med innspillingen av nytt album nå. Hvor mye av dette stoffet som er innspilt vites ikke i skrivende stund, men man jo håpe at han rakk å legge vokalsporene på, for her er det ingen potensielle kandidater til å ta over. Vi snakker, tross alt, om mannen som opptil flere ganger ble nevnt som mulig erstatter for Plant i et gjenforent Led Zeppelin.

Dødsfallet til Cornell bærer ved seg et vondt poeng som er vanskelig å unngå, nemlig at han på langt nær er den første fra grungegenerasjonen som dør altfor tidlig. Andrew Wood, Kurt Cobain, Layne Staley, Scott Weiland var også frontfigurer i de noen av de kommersielt største bandene fra denne bølgen, og de er alle døde nå.

Chris Cornells karriere var en fornøyelse, men også tidvis svært frustrerende, å følge. Men Chris Cornell er uansett et av de virkelig store navnene fra rockens scene de siste 25 årene. Han fikk sågar oppleve at Johnny Cash tolket en av hans låter, en kompliment som trumfer det meste.

Takk for laget, og hvil i fred.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.