Som ved forrige korsvei, har de tatt turen til California og det velrenommerte studioet Rancho De La Luna i Joshua Tree. Og det hørtes fortsatt ut som de har hatt det aldeles fortreffelig. Forskjellen fra forrige runde er at de denne gangen, etter egne sitat, har gitt seg selv trangere arbeidsforhold, med hardere utsiling av overskuddsstoff og låtmateriale, og at resultatet da er mer lekent og friere.
Formelen er den samme. Øyvind Holm er første i alt og straffetager, mannen som tidligere har gitt ut så mye upolert edelmetall gjennom bandene Deleted Waveform Gatherings og fullstendig koko-forbigåtte The Dipsomaniacs. Med på sekstettlaget har han noen av Trøndelags fineste, som steel-virtuosen Roar Øien og – ikke minst – bassist Benth Sæther. Og de er så gode til å spille at det er en fryd, samt at man formelig hører at de har hatt det gøy i studio.
Som tidligere er det musikk som spenner mellom americana/roots/country, vestkystrock og purt pop. Alt sammen lekkert fremført, der Holms karakteristiske og lyse stemme ligger fint bredt utover det hele.
De beste låtene her er låtskriverkunst av stort format, og der spesielt «My Buzzing Telephone» stråler, der de høres ut som hans forrige band Deleted WG backet av proffer (det er vel ikke så langt fra sannheten heller). Liker også noe av de seige og mer vestkystpregede låtene, som «Mighty Pharao», der assosiasjonen dras nesten 50 år tilbake i samme stat, og The Doors à la «L.A. Woman».
Det flyter fortsatt fint av gårde, og det er så velspilt og lekkert arrangert at det er lett å erklære sommeren for offisielt åpnet, uansett vær. Likevel skulle jeg ønske de hadde økset skiva litt mer ned, særlig når de selv bedyrer at de har vært harde i utvelgelsen. Et enkelt album hadde holdt i massevis. Forrige skive hadde 9 låter, mens denne lander på 13. Det er iallfall tre for mye. Men, bevares, dette er fortsatt solide varer fra folk som virkelig kan sitt fag. Sterk firer.
