I fjor toppet det hele seg, da han med plata «Mosey» leverte noe av det aller beste jeg har hørt av musikk på flere år.
Som en ung og uforskammet Lee Hazlewood på veksevis soul- og countrytrip, meiet han ned all motstand og slo mange av oss pladask ned i bakken. Og bare for markere styrke, inkluderte han like godt vinylutgaven av plata med en CD av sitt eget punkrockband. Knallbra, den også, om enn ikke direkte genial.
Og nå er han her igjen, med sitt åttende album siden 2009. Man kan bli frustrert av mindre, når man vet at han bare så vidt har bikket tredve år. Faen ta disse unge spilloppmakerne, ass. Men det var jo slik før i tida også. Neil Young, Bob Dylan, Johnny Cash og Elvis var ikke akkurat late, de heller.
«Modern Pressure» er lettere i tonen enn forgjengeren. Mer pop og soft, konvensjonell rock. Mindre soul (bortsett fra knallerten «Roya», som ender opp i et rent soul-bad) og country, men fortsatt fremført på utsøkt vis, med et uhyre stødig band, og selvsagt med Romanos nasale og coole stemme i front.
Å kalle musikk på dette nivået for en nedtur er unektelig totalt meningsløst, men jeg tar meg i å kjenne på følelsen av litt skuff, og er usikker på om det skyldes den knallsterke «Mosey»-plata, eller om dette er en reell nedtur. Jeg kjenner et ideologisk behov for la tvilen komme tiltalte til gode, men samtidig er jeg engstelig for å fremstå ukritisk, for det er nok mye mer i vente fra den kanten i årene fremover.
Og når tonene av det nest siste sporet, «Tried To Hold The World (In My Mouth)» triller ut for tredje gang, blir jeg igjen i tvil. Samme når jeg hører at han fader ut «The Pride of Queens» med riffet fra «Teenage Lobotomy» av The Ramones. Slikt er jo alltid gøy, og blir aldri feil.
Fire? Fem? Jeg lar det lande på en firer, og er åpen for å skrifte egen feilbedømmelse ved årets slutt. For jeg elsker jo denne fyren. Stakkars Egon, sier jeg nå bare. Det er hardt å være meg, skal dere vite. Ikke minst når man er på sitt mest selvopptatte og selvrettferdige.
