På en øde øy med Egon

– Jeg trenger en pause fra meg selv

DAGNY NORVOLL SANDVIK (26), musiker.
Hjemme igjen: I kveld er Dagny igjen tilbake på hjemlige trakter, som headliner på Sommerlyst Skoles festival Baklengsfestivalen.
            (Foto: Tom Benjaminsen)

Hjemme igjen: I kveld er Dagny igjen tilbake på hjemlige trakter, som headliner på Sommerlyst Skoles festival Baklengsfestivalen.Foto: Tom Benjaminsen

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate.
– Da hadde jeg, på et merkelig vis, landet på First Aid Kit-plata «Stay Gold» (2014)

– Hvorfor er det så merkelig?
– Nei, det er kanskje ikke så merkelig, men når jeg får et sånt spørsmål, blir jeg jo litt betenkt, for da er det mye som skal vurderes, og jeg tvinges til å tenke på hvilke album jeg har forhold til, og jeg har ikke sånn kjempebevisst forhold til hele album.

– Tror du det er en generasjonsgreie?
– Nja, det er vel det. Nå er jeg midt mellom to generasjoner. For jeg husker jo at jeg var sammen med pappa på Platekompaniet og Feedback for å kjøpe plater. At vi sto i kø og ventet på å betale og sånn. Men jeg ble aldri helt slik selv. De som derimot er ti år yngre enn meg igjen, har jo et enda mindre forhold til det.

– Men du landet jo på ei skive, da! Fortell hvorfor!
– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det, men jeg tenkte at det skulle være på ei øde øy, og strøk derfor fort Joni Mitchell, da hennes triste univers bare ville gjøre tilværelsen der ute enda mer mistrøstig og ensom. Dernest var det Ryan Adams og noen til, men jeg landet altså på First Aid Kit, da jeg tror den frie, flytende musikken deres ville gitt ei kjempefin øystemning.

– Bra resonnert! Jeg er spesielt glad i «My Silver Lining» fra den plata.
– Den er helt fantastisk! Men det er mye annet fint der også. Jeg er selv ekstra glad i låten «Waitress Song». Denne kom jo aldri på singel heller, og derfor er dette beviset på at albumformatet har noe for seg. Det er jo litt trist å tenke på alt det som ikke blir gitt ut, bare for at det ikke er hitpotensial i det. Dermed forsvinner det sikkert masse bra musikk man burde hørt.

– En klok og – dessverre – deprimerende tanke. Johanna Söderberg, storesøsteren i bandet, er jo akkurat like gammel som deg, og akkurat som deg bestemte hun og lillesøsteren seg tidlig for å søke ut i den store verden. Svenskene har alltid vært flinke til dette, men nå kommer vi bra etter, ikke minst med sånne som deg. Er slikt tilfeldig, eller «bestemmer» man seg for å søke utenlands?
– Godt spørsmål! Alle har selvsagt sin egen, unike historie som er forskjellig fra de andre. Jeg var jo 21 år da jeg flytta ut, og det tror jeg nesten var veldig seint, det virker iallfall sånn når jeg snakker med andre i bransjen. First Aid Kit var jo bare i tenårene, og det er helt utrolig at de hørtes så velutviklet ut allerede da. Klara, som er yngst, skriver jo de fleste av tekstene, som er både modne og reflekterte, og det er veldig imponerende, spesielt med tanke på hvor ung hun er og, ikke minst, var.

– Live sitter jo harmoniene deres akkurat like prikkfritt som på plate. Har du sett dem?
– Ja, sukk. For ei som ikke gråter så veldig lett, er det veldig spesielt når det skjer på en konsert, og dette skjedde da jeg så dem på Øyafestivalen i 2012. Jeg var helt alene under konserten, og da de spilte «Emmylou», var det rett og slett full grining. Haha!

– Haha! Husker du den siste konserten du gikk frivillig på?
– Ja! Det var Sondre Lerche i London, for to dager siden. Det var så rart, for jeg er vant med å se ham på store festivalscener, også sto han der og spilte på en intim klubb. Opplevde forresten det samme med First Aid Kit. Først så jeg dem på en festival foran 15 000 mennesker, og noen uker senere spilte de på en klubb i LA. For 50 pers!

– Så du blir ikke lei av musikk når du jobber med det hele tiden?
– Jeg kan bli lei av meg selv, men aldri av å høre på andres musikk. Jeg trenger jo stadig en pause fra meg selv, og da oppsøker jeg annen musikk for å minne meg selv på hvorfor jeg startet med dette.

– Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– Den er litt enklere, og da går jeg for «I Want You Back» (1969) med Jackson 5.

– Intet mindre! Valget er jo svært klokt, rent økonomisk, da bare singelen har solgt over seks millioner eksemplarer, men det var kanskje ikke det viktigste premisset i valget?
– Nei, hvis det var for å bli rik, skulle jeg heller tatt «Happy Birthday» eller en kjent julesang. Men dette er en låt jeg – uansett humør – bare vil strekke hendene i været og danse til, og det er mye viktigere. Ble forresten overraska da jeg så hvor mange plater de hadde gitt ut, så her må det lyttes mer. På album! Haha!

– Synd du er på en øde øy, da! Men du får med deg én ting i tillegg.
– Det er kanskje verdens døveste svar, men det må uansett bli tannbørste. Det er faktisk så ille, at hvis jeg skulle glemme tannpussen før jeg legger meg, våkner jeg opp med full panikk om at jeg har hull i alle tennene mine!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.