Etter at bandets opprinnelige ledestjerne, Syd Barrett (han døde i juli i 2006), trakk seg tilbake tidlig i 1968, var det Roger Waters (f. 6 september 1943 i Cambridge) som tok over roret i Pink Floyd, det kanskje mest betydelige britiske rockbandet etter The Beatles.

Utover på 1970-tallet ble gruppen mer og mer et talerør for bassistens personlige besettelser – gryende paranoia, sorgen over farens død i Andre verdenskrig, forakt for stjernemaskineriet og en åpenbart høyst reell frykt for galskap.

Bandets publikum økte paradoksalt nok i takt med musikkens stadig grimmere innhold. Få rockband har begått så tung og så nedstemt musikk, og likevel beholdt en slik enorm popularitet.

Kort sagt: Pink Floyds innflytelse på den mer selvbevisst «seriøse» rockmusikken kan knapt overvurderes. Vi har gått gjennom hele Waters’ produksjon – så vel med Pink Floyd som på egen hånd. Der hvor ikke annet er oppgitt, er albumene kreditert Pink Floyd.

«The Piper At The Gates Of Dawn» (1967)

Terningkast: 4At dette er et innflytelsesrikt album kan ikke betviles. Det er, ved siden av «Sgt. Pepper», den britiske psykedeliaens definerende øyeblikk. Men har du prøvd å lytte til «The Piper At The Gates Of Dawn» i det siste? Syd Barretts eneste plate som skipper på Pink Floyd-skuta er vekselvis tungt fordøyelig avantrock («Interstellar Overdrive», «Astronomy Dominé») og erkeengelsk naivpsykedelia – kokett som et teselskap i et dukkehjem («The Gnome», «Bike»). Tiden har ikke fart spesielt pent med det.

«A Saucerful Of Secrets» (1968)

Terningkast: 3Barrett er – på ett kutt nær – ute av bildet, og et forvirret band står tilbake. Richard Wrights piknikpop («Remember A Day», «See-Saw») føles lett på feil måte, og den nye gitaristen David Gilmour gjør foreløpig ikke så mye ut av seg. Én semiklassiker peker frem imot bandets periode som 1970-tallets ubestridte progrockkonger: Waters’ «Set The Controls For The Heart Of The Sun».

«Music From The Film More» (1969)

Terningkast: 3Det første av to stort sett undervurderte filmmusikklydspor: Denne samlingen med bakgrunnsmusikk, sanger, studioeksperimenter og småkjedelig blues er faktisk en bedre lytteropplevelse enn «Saucerful Of Secrets». Men helhetlig kan ingen beskylde «More» for å være, og de beste sangene her – «Cymbaline», «Green Is The Colour» – skulle videreutvikles kraftig på scenen i årene som fulgte.

«Ummagumma» (1969)

Terningkast: 3Det er et dobbeltalbum, og det kom kledd i dét flippete coveret. Ja visst er «Ummagumma» en av den progressive rockens bautaer. Livehalvdelen er mektig, og de to beste platesidene det Barrett-løse bandet hadde begått til da. Men studioalbumet er overveiende håpløst: Kraftløs akustisk pludring, ulyttbare «eksperimenter» og slitsom musique concrete. Et slags gjennombrudd er det, men bare halvveis.

«Atom Heart Mother» (1970)

Terningkast: 4Ofte avskrevet som en fiasko av bandet selv, da de følte at de ikke fikk til det sidelange, orkestrerte tittelkuttet: En «Carl Orff-med-elektriske-instrumenter»-suite som muligens låter bedre nå enn da. «Side to» klarer ikke å følge opp, selv om Waters’ «If» må sies å være et nøkkelkutt i utviklingen hans. Fremmedgjorthet, angst for galskap og klagende gitarer – alle kjennemerkene hans er med.

«Music From The Body» (Roger Waters & Ron Geesin) (1970)

Terningkast: 2Waters tyvstarter solokarrieren med et samarbeid med Ron Geesin (som orkestrerte «Atom Heart Mother»): Et lydspor til en for lengst glemt BBC-dokumentar om menneskekroppen. Hvilket innebærer mye musique concrete, men også en del akustisk folk og vokallåter. Den første tekstlinjen i «Breathe» ble med Waters helt til låten ved samme navn på «Dark Side Of The Moon», tre år senere.

«Relics» (1970)

Terningkast: 3Samlealbum med tidlige singelspor og diverse albummateriale. Nødvendig for alle med interesse for Syd Barrett-perioden – «Arnold Layne» og «See Emily Play» er med, og faller mer naturlig på plass her enn på dobbeltsamlingen «Echoes» fra 2001.

«Meddle» (1971)

Terningkast: 5«Meddle» er totalt dominert av to gigantiske komposisjoner: Marerittaktige «One Of These Days», samt sidelange, skoledannende «Echoes». Sistnevnte er den arketypiske Floyd-«dronelåten»: Seige minutter i katakombene, med orgeldrypp rennende fra de våte veggene, avløst av et klimaks som føles som å se solen stå opp for første gang (de hadde nok sett «2001 – En romodyssé»). Dette er albumet der bandets dovne «groove» – hvori trommeslager Nick Mason er en ofte undervurdert, uhyre egenartet ingrediens – blir perfeksjonert.

«Obscured By Clouds» (1972)

Terningkast: 4Lydspor til Barbet Schroeders film «La Valée», og et oversett bindeledd mellom midtperiode- og klassisk Floyd. Overraskende lyttervennlig og lite lydsporaktig, med mange vokalinnslag. Tittelkuttet er et tidlig eksperiment med de elektroniske touchene som skulle gjøre det neste albumet deres så sonisk «mindblowing», ett år senere, og låter som «When You’re In» og «The Gold It’s In The…» rocker hardt til filmmusikk å være. Seriøst interesserte bør ikke hoppe over denne.

«Dark Side Of The Moon» (1973)

Terningkast: 5Kolossen. Floyds «Sgt. Pepper»; kunstmusikk som traff et bredt publikum midt i solar plexus og red hitlistene i tiår. «Dark Side Of The Moon» er også starten på det som skulle utvikle seg til rockhistoriens lengste resignasjon, nemlig Roger Waters’. Deler av albumet føles en smule «oppbrukt» i 2017 – ingen trenger å høre «Money» igjen. Men det er prisen man betaler for å lage et verk som blir en del av flere generasjoners kollektive bevissthet. Andre deler igjen, som «The Great Gig In The Sky», «Brain Damage» og «Eclipse», har simpelthen nektet å bli umoderne.

«Wish You Were Here» (1975)

Terningkast: 6Mammutsuksess løste forutsigbart nok ingen av Roger Waters’ problemer. Den bare konsoliderte dem, gjorde dem mer inngrodde. Men aldri er resignasjon blitt vakrere formidlet enn på «Wish You Were Here», bandets dypeste – og Dave Gilmours legendesementerende – øyeblikk. Det handler om enormt vemod på både egne (tittelkuttet) og andres («suiten» om Syd, «Shine On You Crazy Diamond») vegne. Forakt for egen indre («Welcome To The Machine») og ytre («Have A Cigar») situasjon. Bare selve musikken gir næring til et slags håp. Den er, selv når den er «stygg», svimlende deilig.

«Animals» (1977)

Terningkast: 6Gitt ut idet punken raste som verst. 40 år senere er det tilfredsstillende å konstatere at dette knallharde, kompromissløst deprimerte albumet er mange ganger så misantropisk som The Sex Pistols’ «no future» – og har holdt seg betydelig bedre. Waters deler opp menneskeheten i tre grupper: «Pigs», de herskende klasser; «Sheep», de hjelpeløse, grå massene og «Dogs», de svake som ble forledet av materialisme og opportunisme. «Animals» er ikke er en tøddel mindre relevant i dag enn i 1977, og det desperate ekkoet dens kan høres i all moderne rock (aller mest i Radiohead).

«The Wall» (1979)

Terningkast: 5Kronen på verket i rockens mest selvforaktende karriere. Fire konseptuelle vinylsider om den komplette, endelige fremmedgjøring fra alt og alle. Akustiske ballader og marsjaktig, stringent brutalrock side om side, kledd i en produksjon så dramatisk at man må til operaen for å finne maken. Når man spiller «The Wall», spiller man den høyt.

«The Final Cut» (1983)

Terningkast: 4Waters’ siste album med Pink Floyd er som en epilog til «The Wall», inspirert av den grusomme «ringen sluttet»-følelsen Waters, som hadde mistet sin far i Andre verdenskrig, satt igjen med da Storbritannia atter en gang gikk til krig (på Falklandsøyene). Historien gjentar seg, men alltid som tragedie. Musikken forløser seg sjelden i rensende klimaks («Not Now John» er bare stygg), men forblir nedpå, sliten, slagen. Albumet munner ut med en saksofonsolo snarere enn en Gilmour-oppvisning. Det er Roger Waters’ første soloalbum i alt annet enn navnet.

«The Pros And Cons Of Hitch-Hiking» (1984) (Roger Waters)

Terningkast: 4Disse sangene ble tilbudt Pink Floyd som oppfølgeren til «The Wall». Bandet valgte seg den hårfint mindre private «The Final Cut» i stedet. Det var nok smart, for «The Pros And Cons Of Hitch-Hiking» dreier seg om personlig midtlivskrise i gigaklassen, komplett med et kvinnesyn (også overført til omslaget) Waters måtte tåle mye kritikk for. Men interessant og hudløst selvutleverende er det (selv om alt jo liksom bare er en «drøm»). At Eric Clapton begår sitt beste gitarspill siden Derek & The Dominos er heller ikke til å kimse av.

«Radio K.A.O.S» (1987) (Roger Waters)

Terningkast: 2Waters tar sin plass i rekken av sekstitallsoverlevninger som surrer bort særpreget sitt i blaut 1980-tallsstudioproduksjon. Stemmen hans, aldri pen eller fleksibel, høres med ett fryktelig giktisk ut, og ingen av sangene har dramaet ved seg som hadde preget produksjonen hans opp til hit. Avsluttende «The Tide Is Turning» har noe, men det er smått forstemmende at den gamle skeptikeren evnet å se «Live Aid»-konserten i 1985 som et avgjørende tidsskille i menneskehetens historie. I 1987 var det for lengst klart at så dessverre ikke var tilfelle.

«When The Wind Blows: Original Motion Picture Soundtrack» (1987) (Roger Waters)

Terningkast: 2«Towers Of Faith» peker frem mot 11. september 2001, og «Folded Flags» er pen (og peker tilbake på «Brain Damage» fra «Dark Side Of The Moon»). Resten er standard «atmosfærisk» filmmusikk, og som sådan ikke ueffen. Sangene på «side 1» – middelmådigheter signert blant andre David Bowie, Genesis og Squeeze – trekker ned.

«The Wall: Live In Berlin» (1990) (Roger Waters)

Terningkast: 1En elendig idé, uinspirert satt ut i livet. Muren i Berlin falt, og Waters bestemte seg i et ukarakteristisk følerisk øyeblikk for å sette opp sin egen «The Wall» for å feire. Waters’ vegg hadde ingenting med tyskernes å gjøre, selv ikke metaforisk, og resultatene ble deretter: Nok et «all-star»-show uten mål og mening, belemret med artister av typen The Hooters og Scorpions.

«Amused To Death» (1992) (Roger Waters)

Terningkast: 4Waters burde gå ut mer, ikke bare sitte hjemme og irritere seg over TV-en hver kveld. Som på forgjengeren langer han ut mot religion, krigsherrer, menneskeheten generelt og mediene spesielt. Han virker å tro at det helhetlige konseptet og lydeffektene kan dekke over at ikke alle melodiene holder mål, men enkelte sanger – «Perfect Sense», «It’s A Miracle» og tittelkuttet – er blant de beste og mest tyktflytende floydske han har begått i solokarrieren. Albumet avsluttes med at han legger ned hele verden, akkurat slik det skal være.

«Is There Anybody Out There? The Wall Live» (2000)

Terningkast: 4Eksellente, hardt rockende opptak fra «The Wall»-turneen i 1980-1981. Denne er nødvendig for fans av bandet og albumet, da den inneholder én låt som ble kuttet fra studioversjonen, «What Shall We Do Now?», instrumentalen «The Last Few Bricks» og en full versjon av skjønne lille «Outside The Wall». En maktdemonstrasjon av en konsertplate, om enn ikke noe man spiller så altfor ofte.

«In The Flesh»(2000) (Roger Waters)

Terningkast: 3Uangripelig fint livedobbelalbum. Eller forresten, la oss angripe: Disse musikerne, spesielt trommeslager Graham Broad, er for flinke. Allerede i åpningskuttet «In The Flesh» tar man seg i å savne Nick Masons daffe, men hyperdistinkte spill. Senere begynner man å savne David Gilmours gitar og vokal også. «In The Flesh» er pur klasse. Men kjemi hadde vært å foretrekke.

«Ça Ira» (2005) (Roger Waters)

Terningkast: 4Undertegnede er dypt uegnet til å mene for mye om denne, Waters’ opera om den franske revolusjonene. Så jeg nøyer meg med å konstatere at han er gjenkjennelig også i denne tapningen, samt at «Ça Ira» inneholder drypp av så vel humor som store doser dramatikk (når hodene henruller mot slutten, er det lett å minnes «The Trial» fra «The Wall»). Operaens tema – et forsvar for demokrati fremfor monarki – er formidlet med sedvanlig, innbitt kompromissløshet.

«The Wall» (2015) (Roger Waters)

Terningkast: 4Waters tok sitt mest massive verk ut på veien igjen i årene 2010-2013. Nok en gang hadde han latt seg friste til å forandre det opprinnelige meningsinnholdet: «The Wall» handler ikke lenger om en personlig krise, men om konflikt generelt og israelernes mur på vestbredden spesielt. Det er fullt mulig å mene at den mister noe av sin idiosynkratiske kraft som følge av dette. Men ingen kan hevde at musikken ikke er eksellent fremført.PS: En kortere versjon av denne artikkelen sto på trykk i VG i 2004