– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate.– Da tar jeg «Edendale» av Bigbang (2009).
– Jøss, den så jeg ikke komme. Med fortid i The Northern Lies og nåtid i Hollow Hearts, gjettet jeg på noe amerikansk country. Så feil kan man ta.– Det er jo ganske vanskelig å velge bare ei plate, og jeg hører på ekstremt mye forskjellig musikk, så her kunne det blitt litt av hvert, men nå lander jeg på denne.
– Bigbang har eksistert i over 20 år, og dette er vel bandets sjette eller sjuende plate. Hvorfor akkurat denne?– Hehe. Jeg er jo egentlig en progrocker! Uansett: Jeg fikk denne plata i 16-årsgave av en kompis, og det var faktisk mitt første møte med bandet. Folk vil sikkert forvente at man skal ta «Dark Side of the Moon» eller noen andre kjente klassikere, men jeg tar denne, fordi den fikk meg dypt inn i Bigbang-land, og er ei plate jeg hele tiden kommer tilbake til, og nå er jeg inne i en ny runde med den, og da ble det bare den jeg tok.
– Dette er ikke ment nedlatende overhodet, men du er 24 år, og jeg blir litt ekstra glad når du sier at du hører på album. Er album viktig for deg, i forhold til låter og spillelister?– Ja, definitivt! Hører nesten utelukkende på album, på vinyl, med mindre det er noe jeg må øve inn selv, da terper jeg gjennom lister og Spotify. For min egen del tror jeg det der handler om hvor jeg startet med musikk, at det var gjennom albumlytting jeg virkelig skjønte at jeg er musikkinteressert, og disse helhetlige verkene fascinerte meg mer enn enkeltsanger. Så jeg bærer nok fortsatt litt preg av det der. – Det har også litt med at jeg kjenner den godt, og er trygg på at jeg ville holdt ut lenge med den. Dessuten synes jeg den er et godt, helhetlig album. Jeg er ikke opptatt av tekster, så det er det musikalske jeg går etter, og her er det fine melodier og bra bassing, dritbra bassing og ja, jeg har ikke noe intellektuelt å komme med her, altså.
– Takk og lov! Dette er musikk i mine ører. På alle måter. Musikk er først og fremst følelser. Bigbang bodde i California under både skrivingen og innspillingen av denne skiva. Blir du misunnelig av å tenke på slikt, at et norsk band bare kan flytte til solfylte California og lage ny plate?– Ja, det hadde vært superbra. Med The Northern Lies dro vi heller til Stugudalen i Tydal i Trøndelag. Ikke like glamorøst, akkurat, haha! Men det var fint det. Jeg tror at hvordan man har det i studio gjenspeiles i musikken som kommer ut i andre enden.
– Absolutt! På godt og vondt. Hva var den siste konserten du betalte deg inn på?– Altså, jeg pleier alltid å betale meg inn på konserter, og spør aldri om å få stå på gjestelista. Men hva var den siste jeg betalte meg inn på? Hmmm… nå høres jeg sikkert helt noldus ut, som ikke husker det. Du ringer jo så tidlig!
– Klokka er kvart over ti, men er ikke uenig. Alt før ni er midt på natta. Kvart over ti er fortsatt tidlig. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Du! Det var på Bastard Bar. Siste konsert jeg betalte for, altså. Og det var med Frida Lydia. Puh! Låt! Jeg tar «Yesterday» av The Beatles. Bryr meg ikke så mye om tekster, men denne trodde jeg handlet om det å bli voksen, og ante ikke at det var en kjærlighetslåt. Så mye for den tekstanalysen. Og den er jo kjempefin, og det er noe med hvordan han synger den. Men, som sagt, den handler altså ikke om det jeg synes den handler om.
– Det er et fritt land! Jeg trodde kanskje det var ønsket om å styrke pensjonen, da dette er en av verdens mest tolkede låter, så Tono-inntektene er nok enorme.– Nei, nei. Jeg skal jo være på en øde øy, og da får jeg ikke bruk for de pengene uansett.
–Et mæææget godt poeng! Men hva vil du da ha med deg, som du mener du får bruk for på ordentlig?– Matlaging er en av mine store lidenskaper som ikke er musikk, derfor vil jeg ha med meg hvitløk, ellers kommer det ikke til å smake noe av noen ting. Og det beste med alt, er at jeg bare kan plante ned et par av feddene, så får jeg ny og mer hvitløk, og dermed er jeg selvforsynt til evig tid. Ja, det er en bra plan.
