Den siste singelen, «Apocalypse», er dånende vakker. Og de har blitt lagt merke til, med påfølgende millioner av visninger og strømminger av video og låter, for hva nå enn dét betyr i dag.
Brooklyn-baserte Cigarettes After Sex (for et strålende bandnavn, selvsagt helt på grensen til håpløst harry, men likevel akk så strålende, og en påminnelse om syndige aktiviteter som i dag blir sett på som helsekrenkende og koko. I hvert fall det med sigaretter) driver ikke nybrottsarbeid, det skal være visst.
Musikken de lager er likevel midt i blinken for dem som tidligere fant gull i musikken til band som Spain, Mazzy Star, Mojave 3, Cowboy Junkies og Sewing Room & Nico (de var fine, de), og da vet de innvidde at det dreier seg om saktegående, sløv, ettermiddagsstein og fortryllende musikk uten kvasse kanter, og der stemningene (i mangel på et bedre ord) er viktigere enn selve låtene.
Den vanskelige, enn si håpløse, oppgaven slike band ofte møter, er å klare å opprettholde interessen over et helt album. Og det er også her Cigarettes After Sex sliter i lengden. Låtene glir for ubemerket inn i hverandre, og men kjenner på lysten til å skru opp tempo og lyd etter fire-fem gjennomlyttinger. Og når du har et slikt bandnavn, og du lager en låt som heter «John Wayne», forventer jeg mer.
Hadde man levd i en tid der det var vanlig å røyke sigg etter sex, og man fortsatt kjøpte skiver, hadde nok denne skiva hatt en større verdi, ikke minst som gave, kanskje i lag med en pakke sterke og gode sigaretter. I dag gjør en spilleliste med noen få av låtene seg bedre. Så kan man heller mimre om at det fantes en tid der aske på lakenet ikke bare var ensbetydende med brann og knuste drømmer. Det er da noe.
