Musikkommentaren:

Arrogante jævla bønder

Jørgen Nordeng debuterer som gjesteskribent for Feedback, og skriver personlig om den avdøde legendenTupac.
LEGENDE: Det er over 20 år siden Tupac ble skutt og drept. I dag vises den ferske dokumentaren om ham på Verdensteatret i Tromsø. Jørgen Nordeng skriver om sitt forhold til ham for Feedback.

LEGENDE: Det er over 20 år siden Tupac ble skutt og drept. I dag vises den ferske dokumentaren om ham på Verdensteatret i Tromsø. Jørgen Nordeng skriver om sitt forhold til ham for Feedback.

– 2Pac er for lengst ute med All Eyez on Me, et oppgjør med alle som «disset» mannen da han satt i fengsel... Standard veskystrap, sier nå vi.
– Thomas Strzelecki i rapspalta si i rockebladet Beat, 1996.

Journalistene i Norge omtalte ikke akkurat 2Pac som et geni, mens han ennå levde. Jeg var sterkt uenig med Strzelecki og hans samtidige, og deres moralistiske syn på rap.

Men hvis du hadde fortalt oss da, at 2Pac skulle være den mest innflytelsesrike rapperen gjennom tidene 30 år senere, hadde jeg trengt oksygenmaske, for å ikke hoste meg i hjel på røyken som lå tett i rommet. Latterkick. At han var innlemmet i Rock´n´roll Hall of Fame? Hahaha, ikke kødd, jeg får magekrampe.

2Pac? Han duden der som hengte med Digital Underground? Han var jo faen ikke den beste rapperen der en gang, et band som var mere kjent for sitt utagerende image og psykedeliske låtoppbygninger enn dødelige 16-taktere som satte standarden for dobbeltbunnede lyriske metaforer som man måtte ha universitetsutdannelse for å skjønne.

Vi satte heller ikke kaffekarsken i halsen da vi først hørte 2Pac på DU-låta «Same Song», fra komedien Nothing But Trouble, med Dan Aykroyd og Chevy Chase. Vi var cirka like avmålte som da rapperen Clee ble introdusert på deres tredje album (noen som husker han? ikke?).

Vi så videoene fra debuten 2Pacalypse Now (1991) på Yo! MTV Raps.

«Brenda´s Got A Baby» var en rørende og tårevåt fortelling om tenåringsgraviditet, og «Trapped» var et litt røffere skråblikk på det amerikanske fengselssystemet og den konstante trakasseringen av unge, svarte menn i urbane områder.

Da stebroren min i 1993 kom hjem med 2Pacs andre album, etter å ha vært utvekslingsstudent i USA, fikk vi høre at 2Pac var en av de største rapperne over there. Vi satt på en hybel på Ørnes, og skjønte ikke helt hva han mente.

2Pac var da ikke i nærheten av Ice Cube? Ice T? Big Daddy Kane? Løgn og forbannet dikt. Omtrent samtidig kom filmen «Juice» til Norge, under den kirurgpresise oversettelsen «Ghetto Blaster». Her fikk vi se Tupac Shakur fra ei anna side.

Shakur briljerte i rollen som intenst truende Bishop, en ung herremann i full oppløsning. Bra skuespill, tenkte vi. Faktum er vel at Tupac hadde Bishop i seg hele tiden. Men så satt vi i ei lita grisgrendt bygd og klamra oss fast langs Golfstrømmen, der «Byen» var et slengord for Bodø, og det nærmeste vi kom lavinnkomstblokker var på Reipå, der 10–12 ungdommer som ikke klarte seg så bra hjemme eller i jobb, bodde på hybelhus sammen.

Les også: Musikkintervjuet: Jørgen Nordeng

Vi var subkulturelle turister, usikre fjortiser, livredde for å ikke gjøre det hiphop-rett. Vi hadde sett Oslo-rap på TV, og det var tydelig at man fulgte regelboka. Det måtte være ekte, man skulle ikke vanne ut rap. Syngerefrenger? Fy! Dobbelt-fy! Og man måtte være konsekvente.

Hvordan kunne 2Pac være ekte, når han den ene dagen lager nydelige «Keep Your Head Up», en ode til aleinemødre og jenter i tøffe miljø, og i neste øyeblikk blir anmeldt for seksuell trakassering? Det henger jo ikke på greip? Samtidig lanserte han Thug Life-begrepet. Da skjønte vi ingenting. Han var jo en bevisst, politisk rapper?

Denne dualiteten; hore og madonna, borgerrettighetsaktivist og gangster, den sleit vi med. Jeg likte jo for så vidt både N.W.A. og De La Soul selv. Men vi krevde mye av idolene våre. Det minste tegn til sellout, og vi forlot dem i grøfta sammen med Vanilla Ice og MC Hammer.

2Pac fulgte opp med «Me Against The World». Det var jo faen meg bare ballader! Vi overså at 2Pac kanskje hadde lagd det mest personlige rapalbumet til dags dato, og at «Dear Mama» ikke var en kynisk deppeballade for radio. Det var selvutlevering på en måte som ikke ble vanlig i rap før post-realitysamfunnet var etablert, med Eminem og Kanye som ledestjerner, utpå 2000-tallet.

Dualiteten kan også spores til 2Pacs oppvekst. Mora var både frihetskjemper sammen med den svarte frigjøringsgruppa Black Panthers, og crack-narkoman. Denne kampen var den han festet til plate, en som mange kjempet. En kamp som vi nødvendigvis ikke skjønte, der vi satt i kjellerstua i Mosvolddalen og spilte Nintendo, mens to foreldre satt i skinnsofaen i etasjen over og så på nyhetene.

2Pac sa alt han følte. Hele tida. Med store bokstaver. Han delte alt. Dette ser man jo i mange såkalte gangsterrappere: de er gudfryktige og lager hyllester til mødrene sine, og så snur de seg rundt og lager, eh, kvalm. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er nok derfor vi aldri blir ferdig med ham.

Jeg så ikke storheten til 2Pac før midt på 2000-tallet. Han var aldri kongen av det stort sett hvite rapmiljøet jeg var en del av da jeg flytta til Oslo. Men i deler av innvandrermiljøer var han en gud.

Han er et idol og et ikon for undertrykte eller marginaliserte miljøer verden over, om det er i svenske nogo-soner (sic), i Favelaen i Brasil, eller blant den afrokubanske delen av befolkningen på Cuba. Han snakker for alle som står utenfor. Og han maler ikke alt rosenrødt. Det handler ikke om hvor fort han rapper, eller hvor komplekse rim han stabler. Det handler om budskapet.

Mye av boka mi (se egen sak) er gjort på vestkysten, og nesten samtlige jeg intervjua der var like opptatt av å få fortelle sin 2Pac-historie, som sin egen historie. 2Pacs innflytelse er enda større nå, over 20 år etter døden hans.

Troy Ave, Joey Badass, Kodak Black og Tyga er amerikanske rappere som er på topp i dag og ikke engang var født da 2Pac ble drept i 1996. De har alle sammenlignet seg selv med ham det siste året, til like mye ramaskrik.

Selv måten 99-modellen Hkeem rimer Enemiees med Hennessyy på årets P3-hit, «Fy faen», er en direkte hyllest til 2Pac.

2Pac går langt utenpå hiphopkultur. 2Pac er Bob Marley. Han er Michael Jackson. Elvis (nei det er ikke Eminem). Selv ikke hans erkerival The Notorious B.I.G. kan måle seg (selv om jeg selv synes han var en bedre rapper).

Men vi syntes ikke det var nok. Han må bare ikke komme på Ørnes å tro han var noe.

Arrogante jævla bønder.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.