«For en helt knall overraskelse»

Så utrolig gøy det er når slike skiver bare dukker opp fra intet
GÆRNING: For en gærning han er, han Dion. Kun noen meter fra campingvogna si bare drefser og sletrer han vann rundt, uten å ta hensyn til noen andre. Rått! Puuuunkrock!!!
            (Foto: Violeta Alvarez)

GÆRNING: For en gærning han er, han Dion. Kun noen meter fra campingvogna si bare drefser og sletrer han vann rundt, uten å ta hensyn til noen andre. Rått! Puuuunkrock!!!Foto: Violeta Alvarez

Jeg trodde jeg hadde oppdaget en helt ny favoritt, men kunne min store glede og overraskelse konstatere at jeg har digget denne mannen siden slutten av 90-tallet.

Da spilte han bass i det newzealandske bandet The D4, som var en slags poppunkutgave av The Hives og Turboneger.

Senere flyttet han til New York og startet den eksplosive trioen A Place To Bury Strangers, som hørtes ut som et fly, hakke forbanna The Jesus And Mary Chain. Deres hyllestalbum til Dead Moon («Strange Moon», 2013) anbefales på det sterkeste.

Lite visste jeg da at det var nettopp denne mannen som nå debuterte under eget navn. For en helt.

Den selvtitulerte debuten er et aggressivt rockalbum, der han sømløst smeller av gårde hard rock’n’roll i skjæringspunktet mellom punk, psychobilly, garasje og psychedelia. Låtene er kontante, energiske og tidvis enormt hektende, og viser en artist med mye uforløst lurveleven på hjertet.

Han kan tidvis minne om avdøde Jay Reatard, men med låter som fester seg bedre, og tankene sendes også over til eksentrikeren Ty Segall, bare at Lunadon har den ene foten sin i sekstitallsgarasje, i stedet for Segalls dype fascinasjon for T Rex og syttitallets glamrock.

«Ripper» høres ut som et sammenslått The Cramps og Suicide som spiller låter av Robert Gordon.

«Move» høres ut som et potent Sonic Youth fra den tiden de lagde rock, og ikke lydkunst.

«Reduction Agent» er et herlig rifftyveri av The Velvet Undergrounds «Run Run Run».

«Hanging by a Thread» er en låt svenske Silverbullit hadde vært stolt av å kalle sin egen låt, og sistesporet «No Control» kunne vært Spacemen 3 i sine velmaktsdager. Og alt er drapert i kalkulert støy og mengder med fuzz.

De kule referansene står i kø tettere enn hagl, og låtene fremføres med så mye energi, spilleglede og ukontrollert, fandenivoldsk sinne at man selv tar seg i å ha lyst til å bedrive hærverk på nærmeste tilfeldige bygning. Ikke med sprayboks, men med slegge og meisel og masse ståpåhumør.

Så utrolig gøy det er når slike skiver bare dukker opp fra intet, og det attpåtil viser seg å være en gammel kjenning som står bak. Og dette er bare begynnelsen!

Jøye meg, så gøy det skal bli følge med videre her.


 


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.