Alabama-søstrene er blitt sammenlignet med alt fra Everly Brothers til the missing link mellom Emmylou Haris og Gillan Welch.
Ingen røyk uten uten ild. Når du turnerer med Dylan, Paul Simon og Willie Nelson, produseres av T Bone Burnett og Jack White har lyst til å samarbeiode med deg, er det stor sannsynlighet for at du har gjort ett og annet rett.
De to første platene deres var tidvis veldig bra, der enkeltspor er av det helt vidunderlige slaget. Når man vet det, hører man at de opp gjennom barndommen har sunget masse acapella i den lokale kirka.
Det er så vidunderlig utført, med en tilforlatelighet man omtrent er nødt til å oppsøke sørstatsbeltet for å finne. Harmoniene sitter som støpt i betong, og på sitt beste, som i andresporet «Mississippi», er det så tindrende vakkert og storslagent at man nesten synes synd på (relevant sammenlignbare) First Aid Kit og deres arbeid med nytt album.
Søstrene har vært gjennom et hardt brudd med plateselskap, med påfølgende rettssaker mellom dem og manager, og det er muligens dét tittelen henspiller på. Men nå er de tatt inn i varmen av den evige kvalitetsmaskinen New West Records, og later til å ha full dreis på sakene igjen.
Skiva er smakfullt produsert av Brandi Carlile, og innspilt med kremmusikere. For en gammal nerd er det ekstra gøy å se at de har fått med seg Mark Pickerel på trommer, en mann mer kjent for å slå knallhardt i bandene Screaming Trees og akk så underkjente Truly, samt mer relaterte Neko Case. Gøy å ha ham tilbake!
Det er så en tar seg i å synes at det hele er for perfekt, for uskyldsrent vakkert og for gjennomtenkt. Man aner ikke potensielle feilskjær ett eneste sted, og det er dermed bare å la rommet fylles av honning ved avspilling av skiva. Og det er jo, strengt tatt, litt kjipt å bruke dette mot dem.
«Mississippi» er nevnt, og den kommer til å bli stående som en av årets låter ved juletider. Tolkingen av turnékjenning Paul Simons «Kathy’s Song» (kjent fra Simon & Garfunkels 66-klassiker «Sound of Silence») er også helt suveren. Samme kan man si om tittelspor og morderballaden «You Don’t Own Me Anymore».
I det hele tatt er dette så sjarmerende og suverent utført at det bare blir surpomperi ikke å bli henrykt. Anbefales.
