– Du blir plassert på en øde øy, og må velge ei plate.– Åh! Jeg har tenkt flere ganger på det der, men har aldri landet på et bestemt svar. Med litt betenkningstid må det bli Dr. John og hans «Locked Down».
– Wow! Det hadde jeg ikke gjettet på. Men fantastisk skive. Ei av de beste i hele 2012. Hadde du overhodet noen forventninger til den?– I 2012? Den er faen meg ei av de beste de 10 siste årene, spør du meg. Har vært fan av ham siden tidlig på åttitallet, men trodde ikke det var mer å hente fra den kanten. Så bare kommer denne helt ut av intet, uten at jeg hadde noen forventninger overhodet. Helt fantastisk! Jeg ble helt satt ut. Tenk så kult at en gammel helt som ham skal få oppleve en så fortjent revival, og tjene noen gode penger på sine gamle dager.
– Produsent Dan Auerback og bandet hans, med blant andre Brian Olive, var svært sentrale i prosessen, akkurat som Jack White og Loretta Lynn eller Rick Rubin for Johnny Cash. Drømmer du om at du selv skal revitaliseres av en ungdom når du har bikka 60?– Hahaha! Det hadde selvfølgelig vært artig, det! Og hvem ville ikke blitt revitalisert av youngsters? Vi snakker nok dessverre en annen divisjon her. Det er vel bare å se i øynene at man har endt opp med å spille i små filleband få bryr seg om.– Men det har sine fordeler! Jeg tror det må være trist å slå gjennom tidlig, og så ende opp bak en disk med en vanlig jobb der alle kjenner deg igjen og vet at du er han der fyren som aldri fikk det til etter suksessen. Å være en amatør som gjør dette av ren glede har noe fint over seg.
– Definitivt! Har du sett doktoren live?– Nei, jeg har ikke det. Man kan jo ikke få med seg alt, men jeg er nå uansett glad for at jeg har fått med meg noen av de gamle heltene, som The Stooges, Motörhead og The Cramps. Velger heller å se slik på det.– Men, du! Jeg må jo forklare hvorfor jeg plukka «Locked Down» til den øde øya!
– Ja, herregud. Sorry. Peis på!– Altså, denne plata har så mange lag med elementer i seg. Det er så oversprudlende, ungdommelig, groovy og kul at det er fryd. Og han far selv er jo The King of cool og the coolest cat og alt det der. Hvem er coolere? Herregud, bare se på coveret!– Også tenkte jeg det er viktig å ha noe der ute på den øya som man kan bli i godt humør av og kan danse til. Og man vet jo aldri, plutselig forliser det et skip rett i nærheten, for eksempel med et kvinnelig, cubansk håndballag, og da kan jeg ønske dem velkommen med groovy musikk og dans. Hadde vært topp om de også forliste med et skip lastet med vin, så skulle vi klart oss fint der ute.
– Haha! Du har tenkt på alt, du! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Tror jeg hadde sagt «Crazy in Love» av Beyoncé.
– Wow! Her gjettet jeg egentlig på The Cramps, Hasil Adkins eller The Ramones. Hva skjer?– Det har med flere ting å gjøre. Låten er jo bra. Det er viktig. Også ville den gjort meg rik, så jeg ikke hadde trengt å jobbe mer. Det er bra. Også hadde jeg fått dra til Amerika og vært sammen med Beyoncé i studio, i stedet for han derre Jay-Z. Det er mye som kunne ha skjedd da, for å si det sånn! Haha! – Og da hadde jeg sikkert blitt invitert på «Hver gang vi gråter», sammen med Erna Vik som ble nummer tre i en aller annen talentiade, og bassisten i Trang Fødsel. Og så hadde alle blitt imponert av meg. «Faen, er det du som har skrevet den?», ville de sjokkert spurt meg. Og jeg hadde bare kunne bekreftet det nikkende og beskjedent. Du vet, vi fra Nordreisa, vi liker jo ikke å skryte.
– Haha! Du har alltid vært en beskjeden kar. Du får med deg en gjenstand også. Hva pakker du i sekken? – En gjæringsdunk. Så kunne jeg plukka masse frukt og satt herlig vin og øl av den, spilt Dr John, og bare ventet på det håndballaget fra Cuba. Jeg mener, hva faen skal man med en leather-man da?
