– Gratulerer med ny skive! Det er fjerde Pristine-album siden 2011. Du har dårlig tid!– Hehe. Ja, det er vel den sjuende plata, om du regner med solo og barneplater. Det er jo dette som er gøy!

– Amen. Jeg blir så glad når folk bare peiser på. Altfor lenge mellom skivene til artister i dag. Er det noen tanke bak dette, eller er det bare masse lopper i blodet og utålmodighet?– For min del er det nok lite strategi eller kalkulerte planer som ligger i bunnen, og derfor ender jeg ofte opp der vinden blåser meg, og der impulsive innskytelser og magefølelsen sender meg ut i det konstant. Det blir litt sånn «Faen, nå hadde det vært artig å lage ei barneplate!», og før jeg vet ordet av det sitter jeg skriver låter, booker studio, trykketid på skiver, miksing og Fandens oldemor.

– Tenker du at dette er tveegget, at det også er jævla masete. Litt sånn «Åh, nei! Hva har jeg stelt i stand nå igjen?– Mulig, men det ene utelukker ikke det andre. Det er vel sånn det er når småbarnsmora med sju unger får spørsmålet om hvorfor hun orker å sette i gang med ny runde igjen hele tiden.

– For en vakker analogi.– Hahaha! Men du skjønner? Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Denne gangen var det også litt spesielt. Jeg hadde signert kontrakt med Nuclear Blast, og jeg følte et underliggende behov for å vise dem at det var ei god signing, jeg hadde ikke lyst til å skuffe dem. Så det er vel ei blanding av impulser og den kalkulerte Strategi-Heidi.

– Vi må snakke om at du er på Nuclear Blast. Jeg tror ikke folk flest her oppe skjønner hvor stort dette er. De er muligens verdens største uavhengige selskap, med et par hundre ansatte, og artister som Graveyard, Slayer, Dimmu Borgir, Sepultura, Machine Head osv. i stallen. På sett og vis er dette større enn å være på et av de største i Norge. Hva skjedde?– Ja, det er ganske omfattende og svære greier. Jeg hadde heller ikke noe forhold til selskapet og bandene på labelen, som i stor grad er mer metal-orientert og hardere enn det vi driver med. Da den forrige skiva kom ut – på Pristine Productions, ringte en publisher meg. Så, rett før en konsert i Tyskland, dukket det opp en høy, tynn mann med sånn langt metalhår og sa «Welcome to Nuclear Blast, and to be a part of our family!»

Les anmeldelsen av Pristines nye plate «Ninja»

– Fantastisk. Visste du hvem de var overhodet?– Ja, nei, men jeg skjønte kjapt at dette var skikkelige greier. Jeg hadde noen turer til hovedkvarteret deres i Donzdorf i Tyskland, og selv om alt tilsa at dette var smart, satt det langt inne. Jeg ville ikke gå på en smell her.

– Var du redd for å miste kontrollen?– Ja og nei. Men det var nesten så jeg måtte gråte på flyet etter å ha signert. Jeg har stått så aleine og stanget i flere år, og gjort alt selv, og så var det plutselig noen sværinger der ute som hadde troen og ville satse, og ta på seg denne stangingen og gjøre den for meg. Og det skaper jo også forventninger. De måtte ikke angre på meg!

– Haha! Du synes synd på dem?– Haha! Nei nei, men du skjønner hva jeg mener. Jeg vet hvordan det har vært å stå der selv og pushe et par hundre plater, og jeg håper selvsagt på suksess, men det er også i en slags omtanke for dem, at jeg vil de skal lykkes med Pristine. Og jeg skulle selvsagt ønske at noen hadde spurt meg om å gjøre dette for meg tidligere.

– Har det å flytte sørover til Oslo gjort det enklere? Er det dette som er suksessformelen?– Jævlig vanskelig å svare på, men for min del ble det rett og slett noe så kjedelig som for dyrt å bo i Tromsø, og hele tiden måtte ta den ekstra turen til Oslo først. Ikke minst stjeler det mye ekstra tid, så du kan si det også var en viss grad av HMS-tankegang i bildet, hehe. Nå kan jeg bare hive meg på et fly til Tyskland, eller hvor det måtte være.– Men det er ikke for at det er noe gærent med Nord-Norge. Jeg er jo derfra og har jobbet derfra i masse år. Og man trenger jo heller ikke flytte for evig tid. For meg handler det om å satse. Får du nyss om at du er i ferd med å gjøre det bra i Japan, og du ønsker å slå gjennom i Japan. Ja, så flytt til Japan, da! Og vær der markedet er, i stedet for å safe og forsvinne.

– Dere turnerer mye på kontinentet. Er det stor forskjell på publikum her og der nede??– Ja, det er stor forskjell. Vi har jo turnert mye mer på kontinentet enn i Norge. Der nede er vi jo nesten eksotiske. Men publikum er utrolig eksotiske, og så lenge de finner en rytme i låtene, enten det er en ballade eller en hard rocker, så de kan headbange, er de ville og elsker det. De er dessuten ekstremt lojale og dedikert. Får du deg en tysk metalfan, svikter han ikke deg.

– Jeg leste nettopp en panegyrisk anmeldelse av den nye skiva, fra et utenlandsk nettmagasin. Der nevnte de bare blues én gang midt inni, men omtalte dere som et hardtslående rock’n’roll-band. I Norge nomineres dere i blues-kategorien for Spellemann. Personlig hører jeg mer et band som spiller hardtslående rock i Deep Purple/Zeppelin-gata. Synes du denne blues-labelen blir litt trang?– Jeg ser den, for i Norge er det vanskelig å få spillejobber utenfor bluesfestivaler, men jeg gir ærlig talt litt faen i dette, og prøver ikke å tenke for mye på det. Hvis man gir seg selv sånne genrebegrensende tanker, blir det nok mer et hinder enn motsatt. Får hele tiden høre at vi må spille mer blues eller mindre blues og blablabla. Jeg lager heller bare musikk jeg selv liker, så får folk kalle det hva de vil.

– Men du gir ut fulle skiver, og later til å ha en bevissthet rundt det å lage hele album?– Ja ja, helt klart. Det er dritviktig, og det gjelder enten det er Pristine eller ei barneplate med Dinosaus, at låtene henger sammen i en helhet, at der passer det med en ballade osv. Det er helt klart viktig.

– Du sier konsekvent jeg, meg, mitt osv. Er Pristine synonymt med Heidi Solheim?– Det er jeg som er kaptein, styrer skuta og tar både avgjørelser og risiko. Det er et bevisst valg og et grep jeg følte jeg måtte ta, og noe jeg tror alle er fornøyd med. I studio og på scenen er vi derimot et fullblods band. Det er også viktig.

– Hva gjør Heidi om syv år? Har du da gitt ut ditt åttende Pristine-album da, på et amerikansk storselskap?– Hahaha! Nei, da håper jeg at jeg bor på en nightliner og turnerer enda mer. Akkurat nå sitter jeg og planlegger en ny turné, og måler opp utstyret mot hvor bred tilhengeren på traileren er. Og så skal det bli godt å ha et selskap i ryggen som tar seg av mer av det praktiske, så kan jeg konse på musikken. Det nytter ikke å gjøre dette halvveis. Man må bare peise på.

********************

Tre plater som har betydd særlig mye for Heidi: The Beatles «Revolver»- Noe av den første musikken jeg kan huske jeg hørte på. The Beatles har fulgt meg hele livet, og stopper aldri å imponere meg med låtskriving.

Led Zeppelin «II»- Her ble jeg for første gang fanget av den rå og autentiske måten og både skrive, innspille og fremføre musikk på. Høy gåsehudfaktor!

Aretha Franklin «Aretha’s Gold»- Mitt første møte med soulmusikk og kvinnelig vokal. Arethas sangteknikk er fremdeles en av mine store inspirasjonskilder i dag.