Bandet er selve antidefinisjonen av lett tilgjengelighet, men for entusiastene vil imidlertid Seattle-gjengens tredje plate bety et kjært gjenhør. Seks år siden sist - flere sidespor, solo-greier og omfattende turnévirksomhet. Folkrockerne Fleet Foxes er nå endelig tilbake med en fullengder.
Selv er jeg ikke helt over meg av begeistring for det kompisene Robin Pecknold, Skyler Skjelset og resten av orkesteret bringer til torgs denne gangen, men det er bedre enn forrige plate – den nokså uforløste Helplessness Blues.
For å ta det positive først: Til forskjell fra mange andre band, har Fleet Foxes turt å lage en temaplate som både har hode og hale, og som bruker den knappe timen «Crack-Up» varer til å formidle både skjemt og alvor i uptempo og mollstemte toner. Tematikken beveger seg fra selvopplevde kriser til politiske og kulturelle betraktninger om alt fra borgerkrigen i USA til vår egen Knut Hamsun (!). Sterkeste låtene etter mitt skjønn er «Naiads, Cassadies» og «Fool’s Errand» - godt komponerte og nydelig fremførte små perler.
Den gjennomgående kvaliteten er høy, selv om jeg savner et par skikkelige toppspor. Det er mest på det jevne, selv om laveste nivå er høyt. Bandet hardcore supporters vil nok være fornøyde – dette er veldig innafor.
Og å tørre å tenke album står det respekt av i dagens strømlinjeformede musikk-univers.
Så til det som trekker ned – og her trengs det kanskje litt fakta om bandets spillestil. Det er harmonisk og saktegående americana i samme landskap som eksempelvis Son Volt, Gram Parsons og Calexico, der de Skjelset-komponerte låtene får liv og fremdrift av vokalist Robin Pecknolds lyse stemme – som svever som en ørkenvind over prærien.
Når jeg skriver at skiva føles som en helhet, kan det nesten forståes som at skiva er en eneste 55 minutter lang låt, eller en symfoni med forskjellige partier. I utgangspunktet ingenting som skjemmer et musikkstykke, men når man lager musikk som er så luftig, til tider så monoton, og så introvert som her – da blir det en tålmodighetsprøve å ta seg gjennom plata.
Når du lager en låt på ni! minutter (Third of May / Ōdaigahara) – da skal du ha noe spesielt å melde for å havne på min spilleliste på sikt. Spesielt når musikken til tider går så sakte og der Pecknolds spinkle stemme gir assosiasjoner til hval-sang mer enn noe annet.
Men som sagt – for de allerede overbeviste fansen er dette hjemmebane, men jeg tror ikke at Seattle-bandet vil lokke spesielt mange nye tilhengere.
