Ukas dypdykk

De 10 mest overvurderte hip hop-skivene noensinne

«Jeg får en umiddelbar trang til å røyke paracet, drikke klunk og sniffe muskatnøtt»
RAPPERE? Er Chuck D en rapper? That’s the question, baby. Faktum er uansett at ei av deres mest ikoniserte plater er ei oppskrytt ei. For dét sier Feedback, med fynd og klem. 
        
            (Foto: Press/Def Jam)

RAPPERE? Er Chuck D en rapper? That’s the question, baby. Faktum er uansett at ei av deres mest ikoniserte plater er ei oppskrytt ei. For dét sier Feedback, med fynd og klem.  Foto: Press/Def Jam

Slike saker som dette begynner ofte med en tirade om hvor vanskelig det har vært å velge ut de aktuelle platene. Det gjør ikke denne.

Det har vært lekende lett, som å rappe et longboard fra en svensk bartender på Grünerløkka.

Jeg har hatt et par kriterier: Dette gjelder overvurderte plater, ikke artister.

For det andre må platene ha høy status. Det hjelper heller ikke å ha solgt mye.

Sist, men ikke minst, husk dette: over halvparten av platene på denne lista er bra plater. De er bare overvurderte.

Ok? Ok. Kjør romskip.
10: GZA «Liquid Swords» (1995)

 

Da Wu-Tang Clan først kom på banen med debuten «Enter The Wu-Tang», var det så skjellsettende og banebrytende at vi slukte rått absolutt all kvasifilosofisk, østlig kampsportvisvas de serverte oss de neste fem årene. Det var en revolusjon, både artistisk og businessmessig. Timannsgruppa (om du regner Cappadonna) signerte med Loud Records, men fikk samtidig lov til å skrive hver sin solokontrakt med hvem de ville. Et slags åpent forhold, om du vil. Tåpent forhold, eventuelt, for alle rapperne i Wu var ikke klare for å både være gruppemedlem og samtidig lage et mesterlig svennebrevstykke på egen hånd.

Raekwon og Ghostface besto sine med glans, men to av favorittene feilet. Method Mans «Tical» (1994) skuffet stort. Dette er ganske anerkjent. At hasjfilosofen Gzas andre album (det første kom et par år før Wu-Tang) heller ikke er den ufeilbarlige seiersrunden den har vært fremstilt som, er det ikke like mange som er enige om.

Gza var ikke den mest karismatiske rapperen i gjengen, men ledet an av en innovativ og suggererende singel, og et vokabular få rappere forunt, var forventningene skyhøye til «Liquid Swords». Resultatet var et høytsvevende, innfløkte og intrikate, men manglet de store låtene. Dette er Wu-Tangs pseudointellektuelle tilbøyelighets ytterste potens. Et sterkt album på mange måter, men ikke på nivå med «Enter The Wu-Tang» eller Raekwons mafioso-epos «Only Built For Cuban Linx».

9: DMX «It´s Dark And Hell is Hot» (1998)

 

DMX er en så innflytelsesrik rapper at når folk skal liste de beste rapplatene som er kommet ut, føler de nesten at han må med, fordi det er, vel, DMX. De ender ofte opp med debuten. Det enkle og kjipe faktum er at han aldri har gitt ut ett eneste bra album. I likhet med Busta Rhymes er DMX en mester på singelformatet.

Prøv og sett på «Ruff Ryders Anthem», «Party Up» eller «X´ Gon Give It To Ya» klokka halv tre på natta på en hiphopklubb? Galehus. Dette bangerformatet behersket DMX som få. Prøv å sette på ei hvilken som helst DMX-plate og hør den, nei lytt intenst til den, hele igjennom, uten å ha runda ti brett på Candy Crush og ha glemt av hva du egentlig skulle for, la oss si, fem-seks låter siden? Går'ikke, så går'ikke. «It´s Dark And Hell Is Hot» inneholder to sertifiserte klassikere, «Get At Me Dog», og «Ruff Ryder´s Anthem». Resten er stort sett sjanglete og skranglete Casio-beats med uinspirert bjeffing over.

8: FUGEES «The Score» (1996)

 
Den ene låten er en coverversjon av «No Woman No Cry» over en sliten breakbeat. En annen låt ditto, med Robertha Flack-klassikeren «Killing Me Softly». Klassiker, du liksom. Det er en del solide låter her, og Fugees gjorde mye for den generelle aksepten av rap. «The Score» toppa faktisk VG-lista og ga oss ei plate vi kunne sette på på fest uten å få bank. Produksjonen lød dyr. Det de også gjorde var å senke kravene til hva som kunne passere som rap, og hvor lite man egentlig kunne tillate seg å tilføre. Wyclef sånn generelt er nærmest undervurdert.

Han er en entertainer av rang, han mangler bare noen som helst form for mål og mening. Er han dancehallsanger, calypsokonge, kassegitarcrooner, rapper eller presidentkandidat? Lauryn på sin side er kanskje på topp fem over kvinnelige rappere noensinne, og er Fugees´ lyriske alibi.

Dama kunne spytte, før hun ble en lallende rasist som ikke klarer å fullføre en eneste konsert uten å lage skandale. Pras, på sin side, var ikke akkurat noen Nas eller Biggie Smalls. Han var nærmere Ma$e, den dansende paljettklovnen til Puff Daddy. Å sette «The Score» blant topp ti raputgivelser gjennom tidene er som å utrope UB40 til tidenes reggaeband. «Miseducation Of Lauryn Hill», derimot. Det er en klassiker. Men er det rap?


7: JURASSIC 5 «Quality Control» (2000)

 

Da Jurassic 5 slapp sin første EP var det et friskt pust... i cirka to uker. Alternative rockere, det europeiske festivalpublikummet og hiphopens paragrafryttere trykket dem umiddelbart til sitt bryst. Nei, så koselig! De tok det tilbake til den uskyldige stemningen som rådet i rapens tidlige dager. Du vet, når hiphop var en antivoldelig, antirasistisk straightedge-bevegelse. De tok stilene til Cold Crush Bros., The Furious Five, Treacherous Three, Fearless Four og Funky Four +1 og gjorde… egentlig ingen verdens ting, annet enn å putte det på kontemporære beats.

Jurassic 5 endte opp som tidenes lengste nachspielvits, den mest langdryge gimmicken siden rockens Monsanto, Kiss. Freestyle Fellowship, som var farsfigurene i altrap-scena i Los Angeles, adopterte old schoolens unisone harmonisering og militære presisjon medlemmene imellom, og tilsatte abstrakte metaforer, ditto melodier og en musikkforståelse alle rappere misunner dem. Jurassic 5 bare resirkulerte, og det på en så uinspirert måte at det faktisk er få år siden klarte jeg å sette på en Sugar Hill eller Enjoy-samler uten å kjenne en svakt tiltakende migrene spre seg ut over pannebrasken.

6: GRANDMASTER FLASH & THE FURIOUS FIVE «The Message» (1982)

 

Tittelsporet er en av raphistoriens største klassikere, og var låta som ga rap en sosial samvittighet. Men den var ikke gjort av Grandmaster Flash & The Furious Five. Furious Five var blant old schoolens beste grupper, men det er først og fremst Melle Mel som blir stående som en viktig rapper. Han er også den eneste av dem som er med på låta, som i hovedsak er skrevet av plateselskapet Sugar Hills sessionmusiker Duke Bootee, som også rapper mesteparten. Mel har uttalt at han var mer enn skeptisk til prosjektet, og at Sugarhill Gang ble tilbudt den først.

Mels eneste vers er faktisk stjålet fra en tidligere låt; «Superrappin´». Grandmaster Flash hadde ingenting med verken låta eller plata å gjøre, annet enn å låne ut navnet sitt. Om man hadde samla The Furious Fives største låter fra 1980-1982 hadde albumet «The Message» vært avsindig rått.

På deres første album finner vi klassikerne «It´s Nasty» og «Scorpio» – sistnevnte en reinspikka electrofunklåt med vocoderstemme. Ut over det får vi to halvmorsomme partyspor, på grensa til rap, og to helt malplasserte, forferdelig gjennomsnittlige soulballader. Dette er ikke et rapalbum, og det er heller ikke Grandmaster Flash & The Furious Five.

5: MOS DEF «Black On Both Sides» (1999)

 

Hvorfor nevnes Mos Def når man skal snakke om de beste rapperne? Hva har han egentlig gjort? Jo, jeg skal fortelle deg det. Han slapp et par banebrytende maxisingler. Han ble raskt utropt til mannen som skulle frelse oss fra Puff Daddy og Master Ps materialistiske hegemoni. Så gjorde han et ujevnt, men til tider gnistrende, album sammen med sutrekoppen Talib Kweli under navnet Black Star. «Black On Both Sides» skulle være Mos Defs tour de force, som arvtakeren til Q-Tip og KRS-One i en og samme person. Det ble det ikke, og etter dette har Mos Def bare surret, og har verken prestert som skuespiller, rockeartist eller rapper.

«Black On Both Sides» er ufokusert, og utover signaturlåtene, som klassikeren «Ms. Fat Booty» blir det mye føling i fjæra. Det er som om han er lei av karrieren sin før den egentlig har begynt. Han føler han har hiphopkulturen på ryggen, og kjøper sin egen Messias-status. Det blir det pretensiøse greier av. Derfor foreslår jeg nå at vi stryker både Mos Def og dette karrierehøydepunktet fra lista over noe som helst annet enn «mest uinnfridde potensial noensinne ». Ok?

4: COMMON «Ressurection» (1994)

 

Commons gjennombrudd var «I Used To Love H.E.R.» fra denne plata. Den monumentalt sutrete serenaden fikk oss til å tro at Common Sense, som han ennå het da, var et lyrisk mirakel. Han klarte altså å lage en låt der han adresserte problemene han så i datidens skyteglade hiphopmusikk, og forkle det som en kjærlighetslåt til et kvinnemenneske? MILDE MÅNE. Dessuten fikk han innpass i gjengen rundt De La Soul, A Tribe Called Quest og The Roots etter hvert, han måtte jo bare være noe virkelig spesielt?

Nei. Han var en av de minst karismatiske rapperne som noen gang hadde fått slippe til på plate. Debuten hans viste oss en pubertal og uferdig rapper som var mest opptatt av å sitere barnesanger. Oppfølgeren «Ressurection» nevnes ofte i diskusjoner som tar for seg rapens toppnoteringer opp gjennom årene. Hvorfor?

Common har null sjarm, de sparsommelige jazzloopsene var det 28 andre produsenter som gjorde langt bedre i 1994, og for en rapper som kaller seg sunn fornuft er det ikke mye av dette å spore. Kan en klassiker virkelig bare ha én låt som flere enn fanklubben kjenner? NEI FOR FAEN.

Da jeg skreiv boka mi hørte jeg meg gjennom stort sett all rap som ble produsert på 90-tallet. Dette var kanskje den plata som hadde stått seg aller dårligst. Å høre på Common gir meg en umiddelbar trang til å røyke paracet, drikke klunk og sniffe muskatnøtt. Hva som helst for å gjøre en slutt på den uutholdelige keisamheten.

3: KENDRICK LAMAR «To Pimp A Butterfly» (2015)

 
Ååååååå Kendrick. Jeg klarer ikke mer. Mr. Lamar oppsto ikke i et vakuum, og er ikke den eneste rapperen i verden. Vi gjør verden en gedigen bjørnetjeneste ved å utrope han til vår tids Gandhi, Gud, den hellige ånd, pluss han skjeggete snekkersønnen i en og samme person.

Dessuten, hva er «King Kunta», annet enn en innlysende ripoff av DJ Quik, paret med et par smarte referanser til afroamerikansk historie? Og er det ikke ironisk at han, samtidig som han messer budskapet sitt i «The Blacker The Berry», helt glemmer å kreditere den jamaicanske dancehall-artisten Assassin, som faktisk synger hele refrenget?

Dessuten er han slitsom. Å lytte seg gjennom et album med Kendrick Lamar er like krevende som å høre på en hel plate med John Zorns «Naked City». Jeg spår hans samme skjebne som Eminem: etter tre-fire plater har vi hørt på gneldringen hans så mye at vi aldri. Vil. Høre. Et. Eneste. Ord. Fra den kanten. Ever. Igjen. Å høre på Kendrick føles som en plikt. Du vet du burde gjøre det, fordi det er så viktig. Men det er ikke noe morsomt. Litt som å spise opp grønnsakene sine før man får dessert.

2: DE LA SOUL «3 Feet High & Rising» (1989)

 

Visst fanken er dette også en klassiker, men det får da være måte på. De La Soul var bandet som overbeviste den amerikanske middelklassen om at det var trygt å høre på rap igjen, etter at NWA hadde satt politivold og gjengkriminalitet på dagsordenen. Debutalbumet deres sjarmerte også et samlet europeisk rockejournalistlaug i senk.

Dette var da ikke bare «nigga, shit, fuck, bitch» (anmeldere skreiv faktisk slike ting, helt seriøst). De var ikke «dumme gangstere». De var smått psykedeliske, intellektuelle, selvironiske og bohemaktige.

Dette var helt klart befriende i en da veldig rigid rapverden. Snart 30 år etter er det mer sjarmerende enn noe annet. Denne plata introduserte i stor grad skits til hiphopalbumformatet. Og vi så jo hvordan det gikk. Her gjør de plata til en prøvelse å lytte gjennom fra start til slutt. Dessuten: Jungle Brothers sine to første plater er like viktige. 1989 var ei spennende brytningstid for rap, og klassikerne kom som perler på en snor. Mange av disse har tålt tidens tann bedre.

1: PUBLIC ENEMY «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back» (1988)

 

Public Enemys andre er ikke den beste rapplata som noensinne er laget. Jo, sier du? Du liker egentlig ikke rap, gjør du? Kanskje du har denne, ei Eminem-plate og «Straight Outta Compton»? Du liker egentlig rock, gjør du ikke, og synes at det aggressive og støyende lydbildet slår deg litt sånn i mellomgolvet? Du synes det er storveies at de har slått seg sammen med en annen av de beste rapgruppene gjennom tidene, Rage Against The Machine?

Eller vent. Du likte hiphop i old school-tida, men trakk deg over mot house og klubbmusikk da hiphop ble litt for nihilistisk og brautende? Spørsmål: er Chuck D en rapper? Eller er han en slags slagordforkynner, en spoken word-artist? Å snakke om Chuck D sine bars blir som å debattere Bob Dylans harmonier. Tekstene er bra, men det føles ikke som rap. Joda; PE har mye av æra for at jeg og min generasjon driver med rap, men det er på tide denne plata rives ned fra pidestallen og tas for det den er.

Alternativ rap fra folk som allerede var gubber i sin samtid. Stjerna her er produksjonen. Bomb Squads lagvise og bråkete beats vil for alltid være blant de mest innovative fra 80-tallet. Men har du hørt en rapper inspirert av Chuck D? Ja? Nei, jeg mener en bra en? Ikke? Ok. Ikke misforstå: jeg elsket PE og denne plata. Men den statusen dette albumet har, hvor det settes milevis over alt annet, er drøyt ufortjent.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.