Verdens beste rapper leker seg

Hvordan eldes man med stil i hiphop? Svar: Omtrent slik.
VERDENS BESTE? Er Jay-Z den beste raperen i verden? Ja, mener vår anmelder Jørgen Nordeng.

VERDENS BESTE? Er Jay-Z den beste raperen i verden? Ja, mener vår anmelder Jørgen Nordeng.

Hvordan eldes man i en kultur som verdsetter den unge hedonisten, hvor trendene tradisjonelt skifter kjappere enn man kan si generasjonskløft, hvor fortiden sjelden verdsettes, og hvert år kjennes ut som et millennium?

Rappere som klarer det er ikke mange. Scarface fra Geto Boys og E-40 er to veldig sjeldne eksempler. Vi har ikke tradisjon for sånt ennå, mest fordi sjangeren i seg selv er såpass ung.

Jay-Z har ikke sluppet et gjennomført album siden «The Black Album» i 2003, hans bebudede svanesang... som han fulgte opp allerede året etter. Siden den tid har han mest vært kjent som milliardær, «business, maaan», og Beyonces ektemann.

Han har for det meste holdt karrieren i live via sterke og allerede klassiske singler som «D.O.A. (Death Of Autotune) » og «Niggas in Paris». Jay kan aldri bli dårlig. Til det har han for sylskarp «penn» (han skriver ikke ned tekstene sine), og for god produksjonsteft.

Derfor er «4.44» årets mest positive overraskelse. NO I.D. sitter alene i produsentstolen, og smakfullt nedtona og sjelstunge samplebaserte produksjoner fra mannen som ga Kanye hans tidlige soulsamplebaserte produksjonsstil, gjør at «4.44» låter helhetlig, på en måte Jay ikke har gjort siden «Blueprint» (2001). No I.D. har uttalt at han ville spille samples som om de var instrument. «Bam Bam» med Sister Nancy eller «Fu-Gee-La» er ikke originale samplevalg, men måten de er gjort på er det. Han leker seg.

Jays personlige kamp har vært hovedfokus i brorparten av omtalene. Kort sagt: Jay var utro, Beyoncé hengte han ut på «Lemonade» (2016), og introduserte oss for elskerinna Becky With The Good Hair. Siden har de sementert ekteskapet med tvillinger.

«Lef me alone, Becky», messer Jay Z mens han kryper, hulker og gråter for å overbevise om at han er blitt et bedre menneske. Han innrømmer sågar at den famøse episoden med Beyonces søster Solange for et par år siden var hans feil. Han tar også for seg da han knivstakk Lance Un Riveira, lar mora si stå frem som lesbisk, og kritiserer Kanye West. Alt skal fram.

Han åpner plata med å ta livet av den ufeilbarlige og overdådige playboykarakteren Jay Z. Han blottlegger sjelelivet sitt på en måte han har forbeholdt kvalene rundt sine krimdager før. Han innrømmer overflatiskhet, griskhet og umodenhet, og stiller spørsmål ved egne valg. Alt dette er ting som gjør «4:44» til noe nytt, både for Jay, men for rap generelt. Sånn tematikk har ofte vært forbeholdt såkalte conscious rappere.

At alt dette kommer fra en underholdningsbransjens rikeste og mest respekterte menn, som deler soverom med vår tids største r&b-ikon, gjør ikke plata vanskeligere å relatere til. Indre demoner, sjalusi, utroskap, svik og tvil er universelle tema.

Jay Z tenker høyt, og konstruerer sitt nye jeg, og sin nye verden, mens vi hører på. De i stor grad sparsomme bakgrunnene til No I.D. er perfekte for dette. Jay tar seg god tid, og det høres lekende lett og uanstrengt ut, selv om strengt regisserte flows må vike for innholdet.

Utover en personlig katharsis vil Jay-Z «give you a million dollars of game for 9.99». Han har alltid spilt den eldre, erfarne hustleren som deler livsvisdom, og tips om hvordan å spille dette spillet kalt livet. «You wanna know what´s more important than throwing money in a strip club? Credit», sier han, før han konstaterer «Financial freedom my only hope», og samtidig tar gamet inn i en ny æra. «The Life Of OJ» åpner med å parafrasere den drapsdømte legendens «I´m not black, I´m OJ» – fulgt av en teatralsk pause og et sarkastisk «Ok».

Jay Z er kanskje den beste rapperen gjennom tidene. Det er ikke noe kontroversiell uttalelse, for ujevne album til siden: ingen rapper jeg vet om har samme spennvidde som Herr Carter. Han har sjonglert stort sett alle sjangre med den største selvfølgelighet. Men han har aldri levert et album med så tungt fokus, både musikalsk og lyrisk. Om dette er hans endelige svanesang, har han husket å få med alt.

Det blir kanskje litt mye prat om ungene hans. På den andre siden, virker det som unåden hos kona, fulgt opp av det å gi liv til disse, er det som har satt i gang denne renselsesprosessen, som ironisk nok tar livet av Jay Z som karakter, men samtidig gir han nytt liv. «4:44» plasserer han tilbake på toppen, og gir han en troverdighet og ikke minst relevans, som ikke er vanlig for en svart mann som pusher 50.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.