Men hvem er alle disse rare folkene på scenen? Hvilke plater bør jeg sjekke ut med dem, og hva i alle dager bør jeg se opp for?
Slapp av, den hardtarbeidende heidersmannen Egon Holstad har selvsagt gjort jobben for deg, som han alltid gjør, den barmhjertige kjernekaren. For en snill og staut kar han er, han derre Egon, ass!
Telegrafbukta
Stein Torleif Bjella passer til alt. Jeg hadde glatt sett ham live på et digert fotballstadion, på ei bittelita kneipe, på en mellomstor klubbarena, ute i Guds frie natur, i en båt på havet, midt på vidda, inne på en fabrikk, i en barnehage, på et lærerværelse, på punkrocksommerleir, på et offentlig sektor-seminar eller i et 2 kvadratmeter lite bøttekott uten ventilasjon. Det blir aldri feil med Bjella.
Som en helt ubegripelig smart fyr så klokt skrev (i forbindelse med hans siste utgivelse): «Jeg hadde – helt uten ironi – løpt fremst til barrierene for å bivåne «SteinTorleif Bjella leser opp statsbudsjettet», «Stein Torleif Bjella leser bruksanvisninger for IKEA-hyller med egne ord» eller «Stein Torleif Bjella babler bubbel i fylla». Selv når han snakker mellom låtene, får han alt til å høres så forbanna coolt og smart ut, at jeg av og til lurer på om han lurer oss alle. Er han virkelig så jævla briljant? Han er nok dét». Det var mæææget klokt sagt, må jeg si.
Anbefalt skive: «Gode Liv» (2016) Siden Bjella har med seg et såpass massivt band, var jeg i og for seg fristet til å gå for den litt tyngre forgjengeren «Heim for å døy» (2013), og det rykker alltid i foten etter å ta den klassiske debuten «Heidersmenn» (2009), eller den framifrå oppfølgeren «Vonde visu» (2011), men går for sisteskiva, siden den nok vil representeres sterkest i dagens utvalgte settliste. Ja, da tror jeg det meste skulle være med.Se opp for: Tomt hav i Nord-Norge. Bjella sier nemlig i et intervju med Feedback i dag at han skal ut på Yttersia, på Senja, for å fiske i havet etter Buktafestivalen. Og når disse ryktene når havets bunn, vil all fisken stikke av, bare for å være sikre på å ikke havne i det faste grepet til Øvre Ål-klypene fra sjølaste Bjellis.
Hardcore? Metalcore? Punkrock? Hardpunk? Corepunk? Punkmetal? Kjært stebarn har mange navn, og amerikanske Converge har nå i et kvart århundre levert steinhard og brutal rock til massene, og opparbeidet seg blytung status som noe av det aller ypperste hard rock har å by på.
Startet opprinnelig (som mange andre) med å spille coverlåter av egne helter innen hardcore, punk og metalscenen, men fikk kjapt sitt eget uttrykk, som i løpet av noen skiver sendte dem langt opp i hierarkiet over hardtslående band på begge sider av Atlanteren. Siden den spede begynnelse har det blitt hele 8 studioskiver, med «All We Love We Leave Behind» (2012) som siste tilskudd til diskografien. Tidligere i år ga de ut liveskiva «Jane Live», som er en liveinnspilling av deres ubestridte klassiker «Jane Doe» fra 2001.Anbefalt skive: Går naturlig nok for «Jane Doe» (2001).Se opp for: Alle naive gjerrigknarkene som jobber på Blårock, som stiller seg opp foran scenen, fordi de tror det er utdeling av gratis Converse-sko som er hovedattraksjonen. «Boot er ut! Converse er in!», roper de taktfast, til stadig overdøvende toner fra hardcoreamerikanerne. For noen dumme fusentaster!
De er et av de mest bejublede band fra Kongeriket Norge de siste årene, og har badet i terningkast seks-karakterer, priser og hyllester fra både inn- og utland. De har utviklet seg fra en litt skranglete indietilværelse til et mer elektronisk basert sound, dog uten å miste fans på veien. Snarere heller tvert imot. Synes dette er fin anledning til å gjengi et intervju som ble gjort med dem på NRKs «Kulturnytt» i fjor:KULTURNYTT:
– Jeg har fulgt med på dere og sett på YouTube de siste dagene, der dere opptrer på frokost-TV, morgenprogrammer. Hvordan er det? Altså å lansere såpass tidlig på morgenen? Dere skal jo ofte spille på disse showene også. Hvordan er det? Holder stemmen?
HAK: – Ja, vi tror da det […]KULTURNYTT:
– Fordi når dere drar på turne og lansering, er det full fest og rock’n’roll? Eller er dere disiplinerte og er tidlig i seng
HAK: – Ja, vi er disiplinerte, men vi kan jo kose oss også.
KULTURNYTT: – Høhøhøhø. Kniis.
HAK: – Men det beste er helt klart å komme seg tidlig i seng og få hvilt ut.
KULTURNYTT: – For det blir en ganske aktiv sommer for dere? For det er vel ikke mangel på tilbud hvis man først vil kaste seg på festbølgen, hehehe, er det?
Åh, vi elsker god musikkjournalistikk. Så, kast dere på festbølgen, folkens! Og ikke gå tidlig i seng!Anbefalt skive: «Silent Treatment» (2014), deres andre av totalt tre, og vel den som har gitt dem mest oppmerksomhet og velfortjent åtgaum.Se opp for: Birger Kolsrud Jåsund i NRKs «Kulturnytt», for nå har han fri, han er i det frilynte Nord-Norge, og nå skal han kaste seg på festbølgen, med full fest og rock’n’roll. Her snakker vi minst tre Freeze og pølse med både ketsjup og sennep. Durandei, her blir det liv!
Paradisbukta
Ukjent for undertegnede før de ble booket til årets festival. De «spiller tung og seig stonerrock, med sterke undertoner av blues og psykedelia», skriver Buktafestivalen selv på sine hjemmesider, og New York-trioen føyer seg dermed inn i rekken av et solid knippe band som gjør og har gjort det samme på Bukta opp gjennom årene. Etter tre gangers gjennomlytting av bandets fullengder «Orion» er det vanskelig å si seg uenig i beskrivelsen, selv om King Buffalo er tanken mer melodiøse enn mange av deres genrebødre og -søstre.
Anbefalt skive:
Har bare hørt «Orion» (2016), som jeg også tror er deres eneste. Anbefaler derfor den. Sjekk ut den seige låten «Kerosene».
Se opp for:
Prosjektleder i Tromsø kommune, Henrik Romsaas. Han har opptil flere ganger sammenlignet Tromsøya med Manhattan, og da er jo både marka og Bukta å anse som Central Park. Derfor er han rasende når han får vite at noen jævla stonerrrockere fra New York skal komme her og kommer her og spille den forbanna narkoheavymusikken sin. At de liksom tror de er noe, at de tror
den lille tullebyen deres
er noe. Han løper derfor opp på scenen og roper febrilsk til massene «New York rimer på trafikk-kooork! Bukta rimer på luft-uten-eksos-gooood-lukta. La Manhattan lide! La Bukta leve! Dunk.» Det siste ordet der er lyden av at King Buffalos bassist smeller bassen i knollen på Romsaas.
20:30 ELDER (US)
En stonertrio fra østkysten avlastes av nok en stonertrio fra østkysten, men Elder er betydelig mer kjente innen sin genre. Låtene deres er lengre og mer abstrakte, og beveger seg langt inn i progland, og der man tar seg i å tenke om det virkelig bare kan være tre pers som bringer frem all gromlyden. Spesielt de tidlige skivene har nære slektskap til uunngåelige Black Sabbath, og kan tidvis minne om en litt snillere og mer melodiøs utgave av narkobaronene i kultbandet Electric Wizard.
Anbefalt skive:
Litt avhengig av om man liker den eldre (au!) eller nyere utgaven av dem, men jeg lander på «Dead Roots Stirring» (2011).
Se opp for:
Samfunnsredaktør i Nordlys, Lasse Jangås. Lasse formelig elsker KISS-plata «The Elder», og når det går opp for ham at denne konserten ikke er et bestillingsverk av nevnte verk, klikker han i vinkel, og setter seg ned i fjæresteinene med megafon og brøleproklamerer et livedikt som heter «Kjære KISS og Robert Dyrnes – Jeg kveeeeles!».
Little Henrik
Av kapasitetsårsaker pleier vi å måtte forbigå forhåndsomtaler til denne snasne, intime og fine scenen øverst i Bukta, men vi gjør gjerne et par unntak på åpningsdagen. Lüt er et Tromsø-band som spiller hard rock i skjæringspunktet mellom punk, metal og hardcore. Som om Kvelertak og Brutal Kuk skulle slåss om å gifte seg med Poison Idea. På kort tid har de rukket å vise seg frem som et uhyre tøft og coolt band, og det kan derfor være lurt å se dem mens det fortsatt er mulig å gjøre det på ei så lita scene.
Anbefalt skive:
«Skyt Mæ» (2016), digital singel som sparker rumpe hardere enn en trykkluftsdrevet slegge på en ambolt legert i granitt og drageglass.
Se opp for:
Oppgitte og hoderystende festivalgjengere som virkelig ikke kan fatte og begripe at Mathallen og Bukta ikke gikk sammen om å servere lütfisk til de fremmøtte. Dumminger!
«Ron Gallo har laget et forfriskende album, og smeller av ei finfin energibombe tidlig på året»,
skrev en helt fascinerende klok mann
om Ron Gallos debut i februar i år. Jeg sier ikke mer. Men dette kan fort vise seg å bli en av konsertene folk kommer til å snakke om lenge. John Lennon, Jonathan Richman og The White Stripes møter The Stooges og The Cramps? Ja, takk. Kom bare ut og lek!
Anbefalt skive:
«Heavy Meta» (2017), som så vidt jeg vet er hans eneste. Og dermed også hans beste.
Se opp for:
Et totalt fravær av kjedsomhet, samt forvirrede knalliser som tror de skal se konsert med den tidlige frontfiguren i The Gallows. Han spiller derimot på lørdag.