Slapp av, alle sammen. Situasjonen er under kontroll, og det er ene og alene fordi den hardtarbeidende, rause og framifrå flotte mannen Egon Holstad har tatt ansvar og gjort jobben for dere. Egon, altså. Han må altså bare være selve inkarnasjonen av begrepet kjernekar. Ikke rart han kalles «Kjernegon» på folkemunne.

Telegrafbukta

Eksilmoldenseren fikk nok av Molde Fotballklubb, Kjell Inge Røkke, Kjell Magne Bondevik og jazzfestival og søkte derfor eksil i Stockholm, trygt favnet inn av svensk rock og de lekreste sildemåltider. Iallfall liker jeg å tro at dette var grunnen.

Ane Brun er uansett en av de mest suksessrike og markante norske soloartistene det siste tiåret. Hun har gitt ut en enorm mengde singler og skiver, samarbeidet med en drøss forskjellige folk og har på det jevne høstet lovord og jubel for sine musikalske bidrag. Med rette. Brun har en særegen og bra stemme, driver på med sine egne greier og leverer varene. Den noe utakknemlige oppgaven med å starte opp festivaldagen burde være sjeldent perfekt designet med henne først ut.

Anbefalt skive: «Live at Stockholm Concert Hall» (2009), som viser hva hun er god for live, da den også inneholder en DVD (for dem som husker hva slikt er)Se opp for: Den lokale musikeren og rockentusiasten Arne Brændeland. Han har nemlig sunget duett med Ane Brun, og det har han tenkt å fortelle absolutt alle som er i Bukta denne dagen. Hvis du ikke visste dette fra før, skal du uansett bare smile bredt, nikke anerkjennende og late som. Det er best slik, både for den gode stemninga, samt for din egen fysiske helse. Arne har nemlig svart belte i karate. Og flere Dead Moon-skjorter enn Keith Richards. Da er du iallfall advart.

[*tenke på mamma. konse på å holde språket edruelig. Ikke banne. telle til 10*]Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah! Fyyyyyy faen! Oææææh! Gi meg en U! «U!» Gi meg en Nion Carbide Productions! «Nion Carbide Productions!». Hva blir dét?!? «UNION CARBIDE PRODUCTIONS!!!». Sorry, mamma!

Nettopp! De er for legender å regne på den skandinaviske rockscenen, og er ett av få band jeg uten blygsel kaller både banebrytende og geniale. Biff Malibu i Gluecifer sa følgende om UCP, i et intervju med Feedback i fjor, at «Det var som om noen skar vekk et tykt fettlag inni ørene mine. UCP var min generasjons The Stooges og MC5 i ett». Skriver jeg lett under på. Brorparten av medlemmene skulle senere starte opp fantastiske The Soundtrack Of Our Lives, fortsatt med den karismatiske rockypperstepresten Ebbot i front, men det var i UCP de virkelig snudde torva og banet vei. De fire skivene deres er alle å anse som moderne klassikere, men det var på ei scene de virkelig skremte livskiten av folk, på en bra måte. 30 år etter debuten kom er de tilbake på ei scene, og for mange er nok dette selveste rosinen i rockpølsa (tolk fritt!) under årets program. Bare å glede seg.

Anbefalt skive: «From Influence To Ignorance» (1991). Tredjeskiva. Et av de beste rockalbumene i Skandinavia på nittitallet, og det er et tiår med enormt mange sterke kandidater å velge mellom. Under avspilling er det umulig å sitte i ro. Men man danser ikke. Man danser ikke til UCP. Man bare ødelegger inventar og ringer drøy telefonterror til gamle lærere fra ungdomsskolen, som om det var den mest naturlige ting å gjøre.

Se opp for: Undertegnede. Jeg vil ikke engang selv våge å stå nært meg selv under denne konserten. Men skal jeg danse? Neeeeeeeeeeeeeeeeeida. Man er da ikke heeeeelt hestegæren.

De er sørlandsborgerskapets utakknemlige sønner, som tråkket i salaten og knuste mammas drømmer, lett parafrasert etter Michael Krohn. Et band fra Søgne i Vest-Agder, som spiller punkrock og har en frontfigur som skriker ut aggro verselinjer bak en cello, er ikke hverdagskost, men Honningbarna har altså klart å få denne sprø eliksiren av selvmotsigende komponenter til å funke. Bandet har turnert ekstremt flittig, og er mer kjent for å mane frem blodsmak i kjeften hos publikum, enn en smak av honning. Det beste fra Søgne siden 1981, som var siste gang den legendariske tregstegløperen Kristen Fløgstad tok en imponerende norgesrekord med utrolige 14.94 meter.

Anbefalt skive: «La alarmane gå» (2011), debutskiva, som også ga dem en Spellemannpris i kategorien rock.Se opp for: Musiker, produsent og tidligere Englebarn-bassist og -frontfigur Hogne Rundberg. Det går nemlig sterke rykter om at han vil stille seg helt bakerst, ved miksepulten, med en diger protestplakat snekret av tørrfisk og presenninger, der det står «Englebarn var MYE søtere!».

«A guy with a girl’s name and make-up and does theatrics. I wonder where I’ve seen that before? It’s just shocking». Ordene kom fra Alice Cooper, da han på nittitallet ble bedt om å uttale seg om hva han synes om Marilyn Manson.

Cooper har vært såkalt sjokkrocker helt siden slutten av sekstitallet, og er en av de virkelig myteomspunne og levende legendene vi har igjen. Startet først opp bandet med samme navn, før han endret det til sitt eget solonavn. De første elleve skivene kom ut i en ellevill raptus på ni år (1969-1978), og det er særlig platene fra denne perioden som utgjør hans musikalske arv og berettigede legendestatus. Likevel hadde han senere en enorm kommersiell suksess med platene «Trash» (1989) og «Hey Stoopid» (1991), og har egentlig aldri sluttet å levere.

Cooper er en av dem som har skjønt hvor viktig underholdningsaspektet i rocken er, og som fortsatt – i en alder av 69 – er akkurat like lite selvhøytidelig og ditto lite pretensiøs som alltid. Smart, velartikulert, morsom og befriende lite selvopptatt. En vaskeekte helt, hvis innflytelse i rocken er vanskelig å overdrive. Bare spør Turboneger, Sex Pistols, Mötley Crüe, Misfits, Slade, Spinal Tap og – ja, nettopp – Marilyn Manson.

Anbefalt skive: «Love It to Death» (1971). Her kunne man landet på mange forskjellige, men tar denne, utelukkende på grunn av låtene «I'm Eighteen» og «Second Coming».Se opp for: Ordføreren i Tromsø, Kristin Røymo, som står foran scenen av én eneste grunn. Derfor brøler hun (i falsett): «Æ é ordfører i Tromsø, som é arktisk hovedstad, og som ordfører i den arktiske hovedstaden, kræææææve æ at du spelle deinn dær «Livin’ next door to Alice Cooper», ellers ska æ kveile ordførerkjedet ruindt halsen på dæ – din Detroit-satan – og sænke dæ i sundet!». Vi advarer mot sterke scener. Sterke, arktiske scener.

Paradisbukta

«Dette er rå og usminket instrumentalmusikk så mektig at det ikke er plass til vokal på toppen»

, skrev den nest klokeste mannen i landet i fjor,

da Feedback anmeldte Hedvigs fjerde skive

. Det var rett og slett så bra og klokt sagt, at jeg i ren og ydmyk sjenerøsitet øser ut mer fra nevnte anmeldelse:

«Dette er musikk som har en mer naturlig plass på konserter, enn på album. Å skulle formidle den samme følelsen fra et studio, via en innspilling, er vanskelig – men trioen improviserer og lar musikken leve sitt eget liv også på plate. I stedet for å skli ut i kaos, låter denne skiva som en fri – men målrettet – flyt av ideer. Gode ideer»

.

Tenker vi sier case closed, og ber dere hute dere sør på Tromsøya i ei faderlig, enn si moderlig, fart.

Anbefalt skive: «Black Stabat Mater» (2016). Går jo ikke an å sitere så mange fjonge ord og setninger fra den begavede og ovennevnte Feedback-skribenten, uten å anbefale skiva han faktisk skriver om. Case closed part II.Se opp for: Henriette Robertsen, landskapsingeniør og rådgiver i Tromsø kommune. Når Hedvig Mollestad, i vill ekstase over den formidable responsen fra det formidable Bukta-publikummet, går ned fra scenen, og løper rundt på området med gitaren, klikker det for Henriette. Hun løper derfor etter Hedvig, legger henne ned i gresset og proklamerer dermed – etter fri hukommelse – Einar Skjæråsens pauli ord: «Du ska itte trø i graset. Spede spira lyt få stå. Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på. På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå! Høyrer du, Hedvig! Itte! Kjempe-itte! ITTE TRØ!!!!! Stakkars gresset!!!»

Det er mye gnål om «De fire store» i norsk rock, som om vi ikke hadde rock i landet før midten av åttitallet. Vel, da har de som gnåler ikke hørt noe om eller av De Press, et av de mest unike og eksplosive band landet har fostret. Trioen var så bra, så tight, så særegne og så energiske at de ene og alene kunne løst eihver kraftkrise, selv bare ved å spille en unplugged-konsert inne i et bøttekott.

Ola Snortheim bak batteriet slo trommer som det var ei samplet bestefarsklokke, Jørn Christensen spilte gitarer som jaget Fanden på tvers på flatmark, og på bass og bak mikrofonstativet hadde de den mildt sagt eksentriske og fandenivoldske frontfiguren, eksilpolakk og kunstner, Andrej Nebb. De ville vakt massiv oppsikt om de debuterte i dag, da deres eliksir av punk, polsk folkemusikk og fem lag med X-faktorer fra Nebbs skrudde univers helt savner sidestykke. Les for øvrig Helges suverene intervju med Nebb på de neste sidene.

Anbefalt skive: «Block to Block» (1981). Personlig er jeg mest glad i deres andre album, «Product» (1980), det nærmeste verden har vært å ha reelle utfordrere til Joy Division. Men nå er de her for å fremføre (den ubestridte klassikeren) «Block To Block» i sin helhet, og dermed blir albumvalget lett. Det store spenningsmomentet er om Nebbs nye våpendragere klarer å fylle rollene til nevnte Snortheim og Christensen, og om han har med seg fiskepudding på scenen. Nebb elsker nemlig fiskepudding, og han har garantert aldri spilt nærmere fjæra og fisk enn på Bukta.Se opp for: Andrej Nebb. Han er en rå faen når det kommer til å kaste fiskepudding (som han – helt seriøst – insisterer på skal staves med seks I-er, altså «fiiiskepuddiiing»), og skulle noen surpomper slumpe til å påpeke at De Press ikke er kunst, men tullball, vil han dra frem et eks av «Lars Hertervig»-plata til bandet sitt og sitere, med polsk aksent, fra coveret: «Du er nok en av dem som har glemt ullskjorten og svetten, og tror du er blant de opphøyde i ånden. Men din kunstforstand, den heng og didla i kalverompa!»

21:45 THE MYSTERY LIGHTS (US)

«Kor i nasen? Smætte ta! Flækk skinnet av kvitungen så blodgørra sprute, førr ei booking!»,

som de ville sagt i Gratangen. Når man mangler ord for å gi et band en rettferdig beskrivelse, er heldigvis redningen nær i arkivene til Feedback, og derfor siterer jeg villig vekk noen regelrett geniale formuleringer fra klodens klokeste person:

«Garasjerock er et begrep som ofte belemres av middelmådige band som flotter seg med begrepet bare det er en sur fuzzgitar og en halv bollesveis i bildet. For det er virkelig mye ræl der i gården, det skal jeg gladelig innrømme. Heldigvis kommer det også purt gull med jevne mellomrom, som ivaretar og holder i hevd denne flotte genren. The Mystery Lights bikker ned på rett side, og vel så dét. […] Blir så glad over at slikt bare fortsetter å dukke opp. Og nå må man se dem live, og dét i ei faderlig fart». Nemlig! Så hamrende klokt sagt!

Anbefalt skive: «The Mystery Lights» (2016). Debuten deres var ei av de aller beste platene som kom ut – i hele verden – i 2016.Se opp for: Sandra Borch (Senterpartiet). Bandet har ikke engang rukket å dra første piggtrådakkord på gitaren før hun entrer scenen på en traktor med skurtresker, som hun har gravd ned på området i vår, pløyer over bandet, ser olmt ut på publikum og snøftende utbryter: «Rock fra New York er teit! Vi må dyrke vår egen rock! Kortreist tromsrock, med og uten kraftfôr! La oss skyte all jævla utenlandsk rock som kommer her og kødder det til for vår rockfauna! The Mystery Lights (sagt med babystemme) er rockens analogi til ulv. Kill kill kill!!!

Little Henrik

18:00 SUNSHINE REVERBERATION (N)20:00 RESIRKULERT (N)21:45 QUARTER WOLF (N/AUS)