Egon Holstads høyst objektive og saklige gjennomgang

Les alt om lørdagens program på Buktafestivalen

Årets siste dag i Bukta, og nå begynner vi alle å bli litt slitne. Men gir vi oss? Nei, se dét skulle tatt seg ut!
1 / 1

Og når nøden virkelig er på sitt mest trykkende, kommer den eventyrlig flotte mannen Egon Holstad inn fra høyre og hjelper dere. Han kan nemlig fortelle deg hvem som spiller når og hvor, samt hva du skal sjekke av musikk og bør se opp for. Egon, altså. Verdens beste person!

Telegrafbukta

17:30 TURBONEGER (N)

Det er viktig å minne om at dette er et av de beste og viktigste bandene i norsk musikkhistorie. Jo da, de er det. Turboneger er det motsatte av keiserens nye klær, for plukker du av dem alt stashet, sminken og de drøye uttalelsene, står du igjen med et vell av usedvanlig bra låter, infantile OG smarte tekster, riff fra øverste hylle og et band tightere enn Rolv Wesenlund jaget inn i stretchbuksene til Grethe Kausland. Setter man sammen ei spilleliste med deres 20 beste låter, er de i stand til å hamle opp med det aller meste. I hele verden. For tørre og harde fakta: Ring sjefen på internett.

Anbefalt skive: «Ass Cobra» (1996): Står jo mellom denne og «Apocalypse Dudes» (1998). «Ass Cobra» var et sjokk. I forkant hadde vi fått singelen «Denim Demon». Den var rystende å forholde seg til da den kom, og markerte at nå mente faen meg Turboneger alvor. Nå var det nok tull. Her er vi. Forhold deg til oss eller få rundjuling. Kan ikke huske å ha hørt ensomhet, rotløshet, mangel på tilhørighet og aggressiv frustrasjon laget bedre innen våre landegrenser. Så kom skiva. Den tynne lyden, veggen av gitarer, de skumle bildene, de helt sjukt harde tekstene og trommene fra Seltzer, siste gang før han ble bassist i bandet sitt. Dette er den første ordentlige punkrockskiva som ble laget i Norge.

Se opp for: Tidligere ordfører i Tromsø, Arild Hausberg. Han ville som kjent ikke ha bandet til Tromsø i 2003, men nå har han lært, og dermed skjønt at sånn derre rock er ganske populært, og hver gang Turboneger nevnes, sies han derfor alltid skråsikkert «Æ é sjikkelig fan av Turboafroamerikaner. Når æ har fri, ælske æ å sætte på ei turboplate, kle mæ i bare tangaen og danse rundt i stua med rockering». Too little, too late, Hausemann!

19:15 MIDNIGHT CHOIR (N)

Startet opp som et meget habilt rockband med countryelementer, men tok deretter steget opp til å bli et band som drev på med noe helt annet enn alle andre her på berget. Sakralt storslått, med låtskriverkunst i Gene Clark/Townes Van Zandt-divisjonen, fremført med fryktløshet og kullsviertro på egen kunst få andre har vist i Norge. Dessuten hadde de Paal Flaata på vokal, som hørtes ut som ei perfekt blanding av Elvis, Gene Pitney og Roy Orbison. At de nå har begynt å spille sammen igjen, er så gledelig at man nesten får troen på verden.

Anbefalt skive: «Amsterdam Stranded». Helge Skog gikk i fjor gjennom hele katalogen til bandet for Feedback, og skrev da følgende om nevnte skive: «Selv for en gudløs faen som undertegnede, virker det noen ganger (dog svært sjelden) som om musikk kommer fra et sted som er større enn menneskelig forklarlig. «Amsterdam Stranded» er en slik plate. Med fare for å låte svulstigere enn en flosshatt med kremtopp: Det hviler en spesiell ånd over denne plata. Det er noen magiske krefter i sving mellom de ofte spartanske arrangementene. Forklar det den som kan. Eller forresten – la meg leve i lykkelig uvitenhet». Flink å skrive om musikk, han derre Skog-gutten!
Se opp for: Ingenting. Legg mobilen i lomma og slå av lyden. Se på bandet. Bli trollbundet. Hold rundt noen du er glad i. Sett pris på at det finnes musikk som dette, og at det er norsk.

21:00 MOTORPSYCHO

Da de spilte her i 2009 var det en helt enormt flink fyr som skrev noen smarte linjer om dem i en forhåndspresentasjon fra en annen publikasjon i byen: «Da de såkalt Fire Store i norsk rock begynte å vise formsvikt på begynnelsen av nittitallet, og norsk rock lå paddeflat i myra med knekt selvtillit og lite å skrive hjem om, kom Motorpsycho inn fra høyre som et brautende og friskt pust. Ikke minst var konsertene deres ekstatiske og steinautoritære. Etter hvert har bandet gått litt mer i kunstneriske retninger, og både på plate og på scenen er det de bedriver adskillig mer eksperimentelt, noe som likevel ikke har svekket statusen blant deres mange tusen og svært lojale fans». Fantastisk skrevet!

Anbefalt skive: Vi snakker her om et av landets mest produktive band noensinne, men jeg insisterer fortsatt på at «Timothy s Monster» (1994) er den beste.
Se opp for: Fans som skal fortelle at deg at «Timothy’s Monster» ikke er den beste skiva, men som mener at den beste plata med bandet er en kassett med et opptak fra ei øving i en kjeller på Svartlamon i 1991, som er gitt ut i kun ett eksemplar og destruert umiddelbart etter opptak.

22:45 SEIGMEN

Dette er dagen for resirkulering, Feedback er da – tross alt – miljøvennlige, og da siterer vi igjen fra den briljante forhåndsomtalen til konkurrenten, da Seigmen spilte på Bukta i 2006: «Med tekster som selv den dag i dag gir garva språkforskere psykiske problemer av høyeste rang, og et massivt og pompøst sound, traff de et eller annet hos norske ungdommer som gjør at de den dag i dag har et stort navn blant dem som var der når det smalt. Et sceneshow som inkluderer minst ti 60-wattspærer har nok også gjort sitt». Haha! Det var skikkelig artig skrevet, må jeg si.

Anbefalt skive: «Metropolis» (1995). MEN IKKE DEN ENGELSKSPRÅKLIGE VERSJONEN! Hvis du nemlig tror at «Kom inn i min kropp, kryp inn i mitt hode /Jeg kler meg naken, jeg går rundt i ring /Kom inn i mitt sinn, kom inn i mitt tempel / Jeg krysser fingre, og faller til ro» er kryptisk og dritskummelt på norsk, kan du jo bare tenke deg hvordan det er på engelsk. Be afraid. Be very afraid.
Se opp for: Suicidale diktanalytikere på UiT, som midtveis i ovennevnte låt når en intellektuell kollaps, fyller lommene sine med stein og bare går ut i havet og blir borte.

Paradisbukta

18:30 CHILD (AUS)

Nytt bekjentskap for meg, denne trioen. Og dette til tross for at jeg liker å tro at jeg har svart belte i australsk rock. Som jeg altså nå avslører at jeg ikke har likevel. Child spiller en tung avart av blues, der vokalist Mathias Northways enorme stemme er drivkraften, oppå en svært tight rytmeseksjon. Tidvis minner de om et bluestungt Zeppelin krysset med Blue Cheer, og burde appellere til dem som liker de nevnte, men også nyere navn som Rival Sons, The Sword og bandets nasjonale kolleger i Wolfmother.
Anbefalt skive: Jeg har hørt meg godt opp på den siste (av i alt to), fjorårets «Blueside». Virkelig verdt å sjekke ut!
Se opp for: Elendige ordspill basert på vokalist Mathias Northway og bassist Michael Lowes etternavn. «Høhøh, Mattis. Do you like it here in North-Northway? And what do you think, Mikkel? Do you LOWE Northwegian girls? Hæhæhæhæhæ!» Trommis Danny Smith, derimot, får være helt i fred.

20:15 THE MODERN TIMES (N)

Man må ha bodd i en grotte under havets bunn det siste året, om man er interessert i musikk, men likevel ikke har fått med seg The Modern Times. De har vært høyt og lavt, spilt en bråte med konserter og attpåtil gitt ut sitt debutalbum, eller andreskive, om man regner med skiva til Red Headed Sluts (som de het før) i deres portefølje. Live er de en skikkelig lykkepille, som en real antitese til introverte shogazers som spiller innadvendt rumpeindie og hater å stå på ei scene. The Modern Times elsker det de driver med, og de funker alltid live. Skyhøyt skåle-og-klemme-med-alle-man-kjenner-potensial her.
Anbefalt skive. Debuten «This Is The Modern Times» (2017), selvsagt!
Se opp for: John-Kristian Dalseth, Cinemateket-mann, filmekspert og filmanmelder for Feedback. Han er nemlig så luta lei av at rocken stjeler fra filmen, og har i et år gått rundt og bygget opp et enormt sinne for dette bandet, som han konsekvent omtaler som «Charlie-Chaplin-sodomerende-knallis-tjuvradder-fusentast-band». Han vil derfor møte opp med stokk, hatt, løsbart og lange sko, og stille seg foran scenen og geipe gjennom hele konserten, mens han mumler dummingerdummingerdumminger.

22:00 FRANK CARTER & THE RATTLESNAKES (UK)

Her ligger det an til det motsatte av føling i fjæra, og snarere heller et skikkelig bikkjeslagsmål i fjærsteinene, men i betydningen energisk, omforent og jovial gla’vold mellom band og publikum. Carter er godt kjent som frontfigur i The Gallows, de brutale engelskmennene som har lagd full virak rundt seg de siste ti årene, men har brutt ut, og dette er hans nye band. Dette blir nok veldig gøy, og de lengste vi har vært unna Jan Eggum her i byen på ei god stund.

Anbefalt skive: «Modern Ruin» (2017). Har bare gitt ut to, så sjekk gjerne ut begge.
Se opp for: Ordfører Kristin Røymo, som nå begynner å bli litt sliten og lei etter tre dager med øl, rock og sjømat. Da roper hun høyt, snøvlete og irettesettende: «Æ é ordfører i den arktiske hovedstaden, ja sælve Landsdels-Moder’n, og moder’n førr HEILE Artktis! Også kommer Moder’n Times her og tøffe sæ med det rytmerabalderet sitt. Og så du, Tattis-Frank fra England-tjyvbone! Du trur du é nokka, med den der moder’n ruin-plata di. Æ ska faen mæ gi dæ moderne ruin, rockeknallis!» Så sletrer hun ordførerkjedet midt i pæra på Frank og erklærer festivalen for avsluttet. Sees neste år!

Little Henrik

18:30 10TH HARMONIC (N)
20:15 THE BONNEVILLES (UK)
22:00 JABBA (N)


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.