Nå må FN komme på banen!

Stein Torleif Bjella er den perfekte til å åpne en hvilken som helst festival.
Håkon Steinmo

Håkon Steinmo

Telegrafbukta, torsdag.
STEIN TORLEIF BJELLA

Å åpne Bukta på torsdag er aldri noe kult. Publikum er litt nølende og har ikke blitt varme i trøya. Folk flest er uforskammet edru, og mange kommer rett fra jobb. Det litt stivbeinte bypreget hviler over området, og vi er liksom ikke kommet skikkelig i gang.

Av alle band og artister jeg har sett se åpne festivalen helt tilbake, har jeg aldri opplevd noe mer passende enn Stein Torleif Bjella. A match made in heaven, som det heter på godt norsk.

Jeg har etter hvert sett Bjella mange ganger, men aldri med denne bandkonstellasjonen. Ryggraden har vært der lenge, med Geir Sundstøl på munnspill og alskens strengeinstrumenter, og ståbasstraktør Eirik Øien, men trioen er nå utvidet til en kvintett, med Amund Maarud på tolvstrenger og elgitar, og ikke minst Kenneth Kapstad på trommer. Du store alpakka, for en gjeng.

De startet ballet med «Tre viku», en personlig favoritt fra andreskiva «Vonde visu», denne bekmørke låten om dysfunksjonell og vond kjærlighet, og allerede her skjønner man at låtene får tilført masse nytt liv med kvintettformatet, og det gjelder låtene fra samtlige av hans fire eminente soloskiver.

Katalogen hans har for øvrig blitt så omfattende nå, at man slapper mer av med tanke på hvilke låter han velge å spille. Han kan for eksempel tillate seg å la være å spille publikumsfavoritter som «Liten ball» og «Psykisk kan du vera sjøl», uten at man blir irritert, og man kan derfor nyte konserten hans i langdrag.

Man merker at man ikke er på klubbkonsert med ham, for han er mer ordknapp enn i klubbformaet. Det er litt synd, iallfall når han har så mye som halvannen time til rådighet, og det er nesten så jeg skulle ønske at han heller ofret en av låtene, da denne dialekttunge praten til den velartikulerte fyren bestandig er med å skape et tettere forhold mellom band og publikum.

På klubb får man bestandig en følelse av at han og bandet smelter seg sammen med publikum til en slags familiegreie. I Bukta var det dessuten mange flere prosent enn vanlig som ikke har et tett forhold til låtene hans.

Men, herregud, dette er jo ikke stand-up. Dette er musikk.

Og for noen musikere. Kenneth Kapstad både sitter og slår trommer på en uhyre særegen måte, og man skjønner at et teknisk intrikat band som Motorpsycho har hatt ham i førstelinja si. Likevel holder han seg i bakgrunnen når dét trengs, og gønner på når låtene krever dét.

Geir Sundstøl er så forutsigbart god at det nesten blir kjedelig å påpeke det, ikke minst på munnspill, et instrument som ofte bare trekkes pliktskyldig inn, med noen astmatiske spirrevipplyder, av folk som ikke kan det. Han er dessuten en av få (han og Eugene Edwards) som får banjo til både å se og låte tøft.

Eirik Øien veksler sømløst mellom ståbass og el-gitar, og forsterkningen med Amund Maarud er virkelig et blinkskudd. Sist jeg så ham på denne scenen var det med det underkjente MC5/Blue Cheer-inspirerte bandet The Grand (i 2008, tror jeg), men her er han mer fysisk tilbakeholden, selv om han ikke akkurat virker sjenert der oppe.

Også ser de jo så forbanna coole (ja, med c) ut. At de spiller på ei så svær scene, og samtidig er såpass statiske, løser de fint med å stå tettpakket. En hel haug med gitarer stilt opp bak dem gir dessuten en perfekt backdrop, slik Uncle Tupelo pleide å ha det på sine konserter, back in the days.

At Sundstøl er links, og Maarud høyrehendt, gir også en stilig, visuell effekt, da hver gitar på hver side peker elegant ut til sidene. Ganske kult også, at de i konsertens hardeste partier «duellerer» tostemt med hverandre, på en måte som ville gjort Thin Lizzy barnslig stolte.

Det er musikk i hvert fiber man ser og hører på scenen, for ikke å glemme den crispy og suverene lyden som skrus fra mikseren, der Stian Smith, den gamle WE-trollmannen, står bak spakene og skrur magi.

På «Halde maska» sliter Bjella litt med stemmen, og man hører han er litt rusten, men ikke mer en at man godtar det, fra en mann som har spilt sammen med felles musikere av Tom Waits. Dessuten berger han ryktet når han attpåtil bryter vokalen en hel oktav opp på sin aller beste låt, «Øvre Ål Resort», låten der man alltid får klumpen i halsen, og kjenner et knekk i sjela.

Poplåten «Nordnorske Kjærleiksdikt» er i langt tøffere drakt enn på plate, og når de mot slutten drar «Blomen», er det med så mye trøkk at man får Crazy Horse-vibber av det hele. Det er så tøft at fy.

Etter denne går bandet av scenen, elegant presentert av Bjella, med frukt-tilnavn på medlemmene (i mangel på den sedvanlige fruktkurven han pleier å dele ut på konsertene sine). Så kommer Far tilbake på scena. Alene, kun med nylonstrenggitar.

«No har eg fått blo’ på tann», sier han kort. Det er forståelig. Så spiller han en helt neddempet versjon av «Romantikken gjer meg sjuk», til et overraskede lydhørt publikum. I «Blomen» hadde vi ikke merket det om en F-16 hadde brutt lydmuren over festivalområdet. Nå irriterte det meg at et SAS-fly streifet over oss.

En fantastisk start på Bukta, dette. Jeg synes Stein Torleif Bjella skal åpne alle festivaler. I hele verden, finansiert av FN. Sterk femmer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.