Se på det bildet fra 2012. To av verdens beste fyrer, smilende og glad nede i baren på Blårock. Begge to i mariusgenser. En The Cramps-plakat i bakgrunnen. Happy days.

Bildet oser av lykke, vennskap, ubekymrede vibber og god stemning, snappet opp og foreviget med en mobiltelefon av nok en felles venn.

Morten og Henry. Det er så snålt å se dem sammen, men også veldig fint. De var begge sentrale i Tromsøs rockmiljø. Henry som frontfigur i The Considerate Lovers og The Northern Lies (pluss masse sideprosjekter). Morten som trommis og pådriver i band som Taliban Airways og Kamikaze a Go Go (pluss masse sideprosjekter).

Begge to knallbra DJs, med en langt over snittet innsikt i, og ektefølt kjærlighet for, musikk. De hadde også noen konserter sammen, da Morten steppet inn som trommis for The Considerate Lovers.

Morten døde 21. juli i 2014, knappe 33 år. Jeg hadde akkurat kommet ut på hytta etter Buktafestivalen, da en felles venn ringte og fortalte det sjokkerende budskapet. Jeg brukte flere dager på å akseptere det og ta det innover meg.

Vi hadde nettopp jobbet sammen under Buktafestivalen, og på vei ut til hytta sa jeg humrende til kona at nå syntes jeg at Morten var i ferd med å bli i overkant for god som musikkjournalist. Han var sjeldent god, alltid grundig forberedt, alltid med en respekt i bunnen for dem han anmeldte. Det begynte å bli problematisk å holde tritt med ham.

Å gå inn i lag på Bukta-området med Morten, og vite at man skulle jobbe sammen, mot en konkurrent, var en sånn følelse det sikkert er å gå ut en spillertunnel ved siden av en spiller som er så god at du bare vet du vil vinne kampen, for at han er der. Det var en fantastisk god følelse.

Livet spiller inn noe rare tilfeldigheter av og til. Jeg diskuterte mye musikk med Morten, både høflig og gjensidig beundring for felles helter og heltinner, men også totalt nådeløst konfronterende krangler om den og den plata, den og den artisten, om enkeltlåter, trommepartier eller gitarsoloer.

Morten elsket Alice Cooper, og han forsvarte sein Alice Cooper, den mindre kredible perioden rundt skivene «Trash» og «Hey Stoopid», og han forsvarte det med nebb og klør, mot alle hipstere som bare digget gammal Cooper.

Han dreit i alt sånn. Det digget jeg ham for, blant mange andre og fine egenskaper. At Alice Cooper i kveld står på scenen i Bukta, og at Morten døde nøyaktig på samme dag for tre år siden, gir hele konserten et imaginæft sørgebånd i bakhodet mitt. Det kommer til å bli jævla emosjonelt. Jeg skal gi de seine Cooper-låtene noen ekstra sjanser i kveld, tenker jeg.

I fjor skrev Henry en kommentar på Facebook, der han kritiserte iTromsø/Feedback for ikke å skrive forhåndsomtaler av bandene på den minste scenen, Little Henrik.

Henry hadde et ekstra stort hjerte for de små band og artister rundt om i verden, og var en notorisk og iherdig fyr i å spa opp nye, obskure band som hadde gitt ut bare noen sjutommere.

Han var umulig å ligge i forkant og holde tempoet til, for han kom stadig med nye singler av dritbra band jeg ikke hadde hørt om, og det var gjerne ganske skranglete og minimalt produserte greier. Det var til å bli fullstendig gal av. Og jeg elsket det.

Derfor var det ikke noe rart at han strammet oss opp for ikke å skrive om alle bandene på den minste scenen. Han hadde jo helt rett i at de små bandene ikke er mindre viktige enn de store, samt at man aldri vet om de små navnene en dag er å finne på hovedscenen.

Jeg prøvde å forklare/bortforklare at det hadde å gjøre med kapasitet, at det var undertegnede som eventuelt måtte gjøre det, og at jeg ikke hadde tid, med all den andre dekninga i Bukta. Henry parerte det elegant, og sa at han selv kunne gjøre det for oss. Sjakk matt. Og så hadde vi en deal.

Dagen etter så jeg ham spille en konsert med The Northern Lies på formiddagen i Bukta. Henry var blitt synlig preget av sykdommen, men den tynne kroppen klarte likevel å presse ut masse energi til å gjennomføre en konsert som var helt fantastisk fin.

Sola skinte, masse barn løp frem og tilbake foran scenen. Henry smilte og tulla med dem, gjorde narr av egne feil og sånn, slik kule folk som ikke er selvhøytidelige gjør. Vi spiste vafler og drakk kaffe, mens de velsmurte countrytonene fra bandet skinte om kapp med publikums smil i Telegrafbukta.

Det var siste gang jeg så dem live. Utpå høsten så jeg ham alene på Blårock, der han utelukkende covret sin store helt Greg Cartwright. Da var han ganske dårlig, men klarte igjen - mot alle odds - å levere varene. Den signatursterke countryknekken han hadde i stemmen sin matchet Gregs låter perfekt.

30. november døde Henry, og rockmiljøet i Tromsø, og gjengen på Blårock, mistet nok en kjernekar.

Jeg tenkte på Henry nå i dag, da jeg satt og skrev forhåndsomtaler for Bukta. Jeg hadde ikke plass eller tid til å skrive om den minste scenen i år heller, og følte Henry over nakken min. Men dette skulle jo uansett Henry gjøre selv. Så jeg anbefaler derfor folk å sjekke ut Sunshine Reverberation, et knallbra garasje/psychedeliaband Henry elsket.

Jeg husker han sendte meg en entusiastisk mail med noen lurvete demoer med dem da het noe annet. I kveld spiller de på Bukta. Henry var så god på å heie på nye band i Tromsø. Han ville vært så stolt av dem. Han hadde garantert stått helt fremst og heiet på dem.

Morten og Henry. Faen heller. Jeg savner dere. Vi skulle sett masse rock sammen i kveld, vi skulle skålet, vi skulle ledd, vi skulle kranglet om Alice Coopers seine skiver og vi skulle tatt tøysete selfies i baren på Blårock utpå natta, og veddet om hvem som kom til å havne øverst på tabellen av Mortens Tottenham og Henrys og mitt Liverpool. Sånn ble det dessverre ikke.

Det er ikke så mye å hente ut av en slik håpløshet, men det lille aspektet jeg forsøker å klamre meg rundt er at dødsfallene til de to fine fyrene kan være en god oppfordring til ikke å utsette å ha det moro med folk man er glade i.

Dra på konsert. Slå på tråden til noe du synes det er lenge du har snakket med. Ta tøysete selfies. Ta vare på hverandre.

Ha en fortsatt fin festival sammen.