Telegrafbukta, fredag.

UNION CARBIDE PRODUCTIONSDet er fjorten år siden forrige gang de gjenforente seg, og det er mulig det er som været på 17. mai og all snøen om vinteren da jeg var ung, men jeg husker det som helt drøyt bra. Og det virker som en evighet siden.

Jeg blir alltid så nervøs av slike gjenforeningskonserter av band jeg selv har veivet fanen høyt for, og her har jeg virkelig lagt opp til din-tulling-smash med både forhåndsomtaler og massivt skryt opp gjennom årene.

UCP var totalt på tverke med alt av trender og samtid da de eksisterte, akkurat som deres gudfedre i The Stooges. De var kantete, beinharde, skumle og totalt uten forhandlingsvilje med sine omgivelser. Sånn sett har de beholdt noe av gammelt rampevaremerke.

Ebbot kommer slentrende inn midt i førstelåta, og virker ganske fjern. Det låter temmelig grøtete, men likevel massivt. To bassister og to gitarer gir en vegg av støy, men det er vrient å få med seg særlig med nyanser i støyen, som faktisk er mulig å gjøre på skivene deres, da UCP alltid var et uhyre teknisk begavet band, som bega seg ut på nokså ambisiøse låter, med masse temposkifter og sære låtstrukturer, der refrenger og vers ikke fulgte noen konvensjoner.

I steiksol, og med et smånølende publikum, blir det bare rar stemning. Ebbot er en av de beste frontfigurene Skandinavia har hatt, men her er det mest bare mumling, snøvling og snåle onlinere mellom låtene, helt uten noen adresse. Vet ikke om dette var bevisst, om det er et forsøk på fortsatt å vise fingeren til resten av verden, eller hvas, men det fungerer uansett bare sånn passe.

En seig versjon av «Cartoon Animal» er første tilløp til ekstase for undertegnede, men den går tregere enn på skive og blir aldri det fyrverkeriet den egentlig er. «Down On the Farm», en av deres mest melodiøse låter, er derimot flott levert, og det drar seg litt til utover. «Born in the 60s» er drittøff, og straks er det hele over.

De hadde fått halvannen time til rådighet, som egentlig var altfor lenge, men folk begynner å tusle fra området i den tro at det hele er over. Så kommer de på igjen, til en tredel av det publikummet de hadde, og en versjon av «Ring My Bell», som attpåtil går fortere enn på skive, runder det hele fint av.

Det var ikke krise. Det var ikke magisk. Det var ikke historisk. Det var en helt grei konsert, som ikke fungerte i settingen den var plassert. Mulig ei mindre scene hadde funket bedre, at trøkket og energien hadde truffet folk mer i trynet. Jeg synes også det er synd at de er sånne stabeiser at de kun spiller fra de to første skivene. Spesielt de beste låtene fra tredjeskiva  «From Influence To Ignorance» ville kunne løftet settet betydelig.

Men så er det da heller ikke publikumsfrieri som har vært dette bandets mål eller mening. Sånn sett er de akkurat like på kant med sin samtid nå, som da. Skulle bare ønske at det var tøffere.