«Jeg blir så rørt at jeg nesten gråter av glede»

Du store all verden, det er artig med sånn derre rock.
(Foto: Daniel Lilleeng)

Foto: Daniel Lilleeng

Paradisbukta, fredag

THE MYSTERY LIGHTS

Ovennevnte utsagn gir meg neppe noen Nobelpris for intellektuell nyvinning, men det kan virkelig være verdt å kjenne litt på dette av og til, hvor forbanna kult det er å være på konsert med et rock’n’roll-band som har skjønt hva alt dette dreier seg om.

The Mystery Lights spiller vaskeekte garasjerock, et begrep som blir stadig utvannet og misbrukt. Men her fremføres den i sin edleste form.

Den selvtitulerte tredjeskiva var ei av undertegnedes favorittplater i fjor, men denne musikken er hermetikk på plate, målt opp mot videreforedlingen den går gjennom live, vel å merke om den utøves av folk med dreis i faget. Her har vi et band med mesterbrev og doktorgrad. Og de elsker jobben sin.

Bandet strutter av spilleglede og energi, og sveiper scenegolvet godt under hele konserten. Spesielt frontfigur Mike Brandon er høyt og lavt, og så rastløs og hyper at man fristes til å trekke inn den velkjente kakerlakker i rumpa-metaforen. Men jeg avstår, selvsagt. Man er da, tross alt, anstendig. De er dessuten dritgode å spille, og det hele høres regelrett fantastisk ut.

Vi får servert mer eller mindre hele sisteskiva, pluss en låt jeg ikke vet om var cover eller en av deres eldre. To andre coverlåter som derimot gir treff oppi det for anledningen fjetrede og totalt elektriske hodet mitt var en knallversjon av The J. Geils Band «Can’t Do My Homework Anymore» (tror det var de som hadde originalen), og til slutt en låt jeg ikke tar før de kommer til refrenget.

Brandon synger så lyst, at låten høres ut som noe AC/DC under Bon Scotts periode, men da refrenget kicker inn, eksploderer nesten skallen av ren eufori. Brandon hveser ut «D for disaster, E for my eyes, A for my anger, D before I die, M for mona, O oh good, O oh good, N for the night - Dead moon night!» De covrer faen meg Dead Moon! Og attpåtil åpningssporet på den snart tredve år gamle klassikeren «Unknown Passage». Jeg blir så rørt at jeg nesten gråter av glede.

Nei, du og du, dette var en fantastisk konsert. Bortsett fra nevnte cover, er det deres egen «What Happens When You Turn The Devil Down» som er det største øyeblikket. Bandet koste seg. Publikum koste seg. Og de ansvarlige på Buktafestivalen koste seg åpenbart så mye at de fikk holde på godt inn i Alice Cooper-konserten, uten å få kuttet strømmen. Takk for dét.

Rock, altså. Det er skikkelig artig med rock.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.