Paradisbukta

DE PRESS

Jeg var ni år da «Block To Block» kom ut. Jeg kjøpte den på en kjip CD-utgave fra Sonet i 1990. Og jeg fikk det som på god, gammeldags nordnorsk heter ballsjokk. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Jeg har fortsatt ikke hørt noe lignende.

Andrej Nebb er den eneste igjen fra den smått legendariske trioen, og har satt sammen et nytt band med tre nye tilskudd. Soundet fra bandets velmaktsdager er derimot ikke køddet til, da han selv har droppet å traktere bassen, og heller konser på å synge, slik at bandkonstellasjonen er identisk med hva det var.

De peiser på og spiller skiva fra start til slutt. Nebb synger overraskende bra, og det hele er uhyre tett skrudd sammen. Det er åpenbart at Nebb har et sterkt forhold til dette verket sitt, og at han ikke vil tilsmusse skivas ettermæle, for dette er en ren parade fra den eksentriske begavelsen av en mann.

Låtene spilles i samme tempo som på plate, og det er lite piss og chit chat mellom låtene. Her er det en klassiker som skal fremføres. Det største musikalske savnet er andrestemmen til Jørn Christensen, som er ganske vesentlig i platas studioversjon, men det er heller ikke plagsomt. Selv om låter som «Moniuments» og «On Top» mister litt av magien. Men det er småplukk. Rytmeseksjonen er supertight, og Nebb er ekstremt på høgget.

Da de snur plata og begynner på glansnummeret «Bo Jo Cie Kochom» sleiver de i anslaget, og man kan se irritasjonen lyse ut av øynene til Nebb, selv med solbriller på. Responsen fra publikum er likevel upåklagelig. Dette er jo faen ikke Idol. Dette er rock, og det er så kult å se en skrue som Nebb, som er en påminnelse om at rock skal være farlig, uforutsigbart og egenrådig.

De gjør seg ferdig med plata i løpet av førti minutter, og det er smått ekstatisk der nede i fjæresteinene. Ekstranummer blir jo litt feil når det er en fremføring av et album, men da de kommer på igjen og gjør «Lars Hertervig» er det pur magi. Den bekmørke og svært Joy Division-tunge låten sitter som bæsj i kramsnø, og følges opp med «Fiskepudding», attpåtil med spretting og spising av en vakuumpakket, ja, fiskepudding.

Akkurat da de skal gå av for andre gang, bestemmer Nebb seg for å gjøre «Bo Jo Cie Kochom» på nytt. Kjerringa skal reises, og nå sitter det heldigvis. Nebb hopper ned i publikum og forsvinner der i noen minutter, før han kryper glad og fornøyd opp på scenen igjen og tar imot Bukta-bølet, som går Holmenkollen-brølet en høy gang.

Dette var dritbra. Så kult å se at en gammel mester fortsatt har det i seg. Formidabelt, Andrej. Takk for ønskekonserten. Krystallklar femmer.