«Tett på en vaskeekte helt»

Supertrivelig kveld i Tromsø med en amerikansk kulthelt
SUVERENT: Den amerikanske kultartisten Howe Gelb besøkte Cafe Sånn i Tromsø på onsdag. Det ble en svært fornøyelig kveld for de mange fremmøtte. Kom tilbake!
(Foto: Egon Holstad)

SUVERENT: Den amerikanske kultartisten Howe Gelb besøkte Cafe Sånn i Tromsø på onsdag. Det ble en svært fornøyelig kveld for de mange fremmøtte. Kom tilbake! Foto: Egon Holstad

HOWE GELB

Café Sånn, onsdag 23/8 (Nesten fullt)

I ei uke der det skjer så mye i Tromsø, at man for en stakket stund lurer på om man bor i en metropol, var det fint å se at en forholdsvis ukjent artist (for folk flest, som det heter i disse valgtider) som Howe Gelb trekker bra med folk, én meter fra de påbegynte gjerdene som omkranser Rakettnatt.

Gelb har gjort mye. Mye rart, noe svært tilgjengelig, og veldig mye midt der mellom. Nå er det først og fremst hans karriere i bandet Giant Sand som har plassert ham på kartet verden over, et band som etter hvert har tatt form av å være Gelb pluss sammenraskede musikere han til enhver tid disponerer.

De har, noe misvisende, blitt plassert i samme bås som den såkalte paisley undergrund-bølgen fra USA på åttitallet (The Dream Syndicate, Rain Parade, The Long Ryders og Green On Red og noen til), men Giant Sand har aldri fulgt noen slags formel på noe vis.

Gelb er heller en mann som liker å gå egne veier, og derfor kan han, med den største selvfølge, gi ut ei ren og smukk countryskive, før han måneder etter slipper ei plate med mer støy enn Sonic Youth er i stand til å mane frem i et aggressivt øyeblikk, mens han brygger på ei sløy og pianobasert jazzplate.

At et band som Calexico er tuftet på restene av et av hans mange sideprosjekt, sier jo også sitt. OP8, samarbeidet med Lisa Germano og Calexico, er vel det nærmeste han har vært en kommersiell suksess. Sånn sett er han en vidunderlig og uforutsigbar skrue man aldri vet hva har tenkt å gjøre rundt neste sving.

På scenen står det et akustisk piano, to kassegitarer og en vintage elgitar. Howe entrer podiet i svarte jeans, hvit skjorte, blazer og hatt. Han ser jævla stilig og bra ut, den 60 år gamle eksentrikeren, og setter seg umiddelbart ned og hamrer løs på pianoet.

Konsertens første del er sentrert rundt hans siste album, den småjazza «Future Standards», en tittel han forklarer med at han ikke kan gjøre gamle og ekte standarder, fordi han alltid ender opp med å kødde dem til. Han kødder iallfall ikke til sine egne låter, som han da kaller femtidige standards.

Gelb veksler mellom piano, akustisk gitar og elgitar, og jeg er personlig mest svak for partiene han gjør med seksstrengeren, selv om han trakterer pianoet aldeles utsøkt. Mulig det har å gjøre med at han her spiller mer konvensjonelle låter jeg er vant med å høre ham gjøre fra Giant Sand-skivene. Det kan også være at han gjemmes litt bort bak pianoet fra plassen jeg sitter på.

En helt nydelig versjon av «Wayfaring Stranger» (gjort av alt fra Emmylou Harris, Neil Young og Johnny Cash, til 16 Horsepower og Joni Mitchell. Giant Sand gjorde den på ei ren coverplate i 2001) er så bra at jeg tar meg i å sukke høyt da jeg hører anslaget i den.

Han prater med publikum hele veien, halvt spørrende, halvt fortellende, med masse rare anekdoter og verbale snurrepiperier. Akkurat som musikken hans. Blant annet kan han fortelle at hans danske kone i Arizona har et søskenbarn som er ansatt på Polarinstituttet, og at de har vært sammen på Fjellheisen samme dag.

Mottagelsen er også svært bra, med et befriende disiplinært og interessert publikum (klubbkonserter er alltid mye kulere enn festival), som hører etter når han spiller, og som ler og koser seg når han snakker.

«Jimi Hendrix!», roper han ene fulle idioten (det er alltid en slik) da han covrer Bob Dylans «All Along the Watchtower», en låt Giant Sand spilte en knallversjon av allerede på andreskiva si (i 1986). Gelb bare smiler raust og overbærende. Han avslutter med en versjon av Hank Williams’ «I’m So Lonesome I Could Cry» (ispedd en annen låt jeg i farten ikke husker hva var), og runder den elegant av ved å spille gitar og piano samtidig. Så var det over, etter en drøy time.

Det var en utrolig fin konsert på Cafe Sånn, iscenesatt av de idealistiske heidersmenneskene i bookingstiftelsen The North Country Fair. Man så også at kveldens hovedperson koset seg stort. Så får heller dama som ropte forgjeves etter Giant Sand-låten «Center of the Universe» håpe at Gelb har den på repertoaret neste gang han kommer til byen.

For han kommer tilbake. Og det gjør nok minst 90 prosent av dem som hadde betalt seg inn også. Kanskje minus Jimi Hendrix-mannen.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.