Brut Boogaloo var bandet som mange, meg selv inklusivt, trodde skulle bli det nye store, i kjølvannet av suksessen til The Hellacopters og Gluecifer.
Det ble de dessverre ikke, men det var ikke på grunn av bandets manglende talent.
De var bare noen uforbederlige surrekopper, som røra fælt med å få ut skiver, og som sakte, men sikkert (etter to skiver og en formidabel EP. Debutplata er en skikkelig skjult norsk rockklassiker), fadet ut i forglemmelsens dype irrganger.
Les vårt intervju med Boogaloo-frontfigur Henning Solvang: «Jeg har fortsatt sleik og stor, hvit gitar»
Det er lenge siden sist de ga ut noe («Dirty Living» 2008). The Hellacopters har i mellomtiden rukket å bli oppløst, og har begynt å cashe inn på å gjøre gjenforeningskonserter, så dette er nesten for et comeback å regne, selv om jeg aldri har hørt det stadfestet at de offisielt har vært oppløst.
Sammenligningen med de to ovennevnte var egentlig alltid litt misvisende. Brut var mye mindre poserende, de spedde inn mer popelementer i sangene sine, og låt på sett og vis mer tradisjonelle enn det den litt (etter hvert) trange skandirock-merkelappen betød.
De var ikke «kule» nok for Dagbladet Fredag eller P3 (den gang de spilte rock på radio og Dagbladet skrev om det på ukentlig basis), og forble mer eller mindre et internt Oslo-fenomen, dog uten den Natt & Dag-hypen et band som f.eks. King Midas dro stor nytte av.
Men de var åkkesom et forbanna bra band, både live og på skive. Sjukt velspillende, varierte og knallbra melodier, en fantastisk vokalist og en trommis jeg nesten blir lei av meg selv av å fremheve hvor god han er.
Rent musikalsk har de nemlig ingen svake punkter, der de uanstrengt sveiper mellom rock’n‘roll à la tidlig 70-talls-Stones, Pretty Things (ikke bluesutgaven, men rundt «S.F. Sorrow»), og i flekkene elementer fra Big Star og soulinfluert pop.
Skiva har vært ferdig innspilt i over et halvt år nå, og har vist seg å være uhyre slitesterk. Den ene sterke gromlåten avløses etter den andre, og produksjonen (som de nå har gjort selv) er helt eminent skrudd sammen.
Det høres fortsatt veldig analogt og live ut i uttrykket, og de mange lagene med kor som er lagt på er perfekte. Ikke minst er det helt knall å høre Henning Solvang synge igjen, for han er sannelig en av de bedre rockvokalister vi har i Norge. Tøff som fy når han klemmer til i de hardere låtene, sår og følsom når de roligere låtene krever dét.
De har sluppet tre singler i forkant av skiva, og vanligvis er det slik at man da svir opp de beste sporene, for å skape mest mulig positiv virak foran et nytt album. Den første, «Afterglow» er da også et høydepunkt.
Faen, det er ingen som lager rock som dette i landet lenger. Låten er smått episk, pisket opp i høye temperaturer av Børges elleville og Rondane-stødige batteri.
To av de neste – på min personlige liste – ligger derimot fortsatt skjult inni den fulle skiva. «Miles Away» bør bli neste singel, en storslått poplåt, akkompagnert av noen uovertrufne gitarer og snertne koringer. Her høres de ut som sen The Hellacopters, eller noe uttalt kjempefan Nicke Andersson kunne gjort i sitt nye band Imperial State Electric. Helt fuckings storslått og briljant.
Det er utrolig godt å ha dette fabelaktige bandet tilbake igjen.
Så er det bare å glede seg til år 2026 og neste plate.
