Ukas dypdykk

«De ga faen, de ga alt, de ga hverandre klamydia. De ga oss rock med stor R»

Dette er den objektive fasiten. Dette er den definitive kåringen av tidenes 10 beste puddelrockskiver.
MOTLEY CRÜE: Bandet som får Spinal Tap til å blekne og rødme. Og er de rett og slett rockens mest undervurderte band? Artikkelforfatteren mener han har svaret.
(Foto: Press/Elektra)

MOTLEY CRÜE: Bandet som får Spinal Tap til å blekne og rødme. Og er de rett og slett rockens mest undervurderte band? Artikkelforfatteren mener han har svaret. Foto: Press/Elektra

Ahhh, hårband. Ikke sånne band som man har i håret, men sånne band som har hår.

Hårmetal, puddelrock eller glam metal, om du vil, kombinerte estetikken fra 70-tallets glamrock med punka gi faen-holdning, popsensibiliteter, boogierockens enkle driv og metalens gitaronani og balleklemsang.

Fødested: Sunset Strip, Hollywood, California, rundt 1980. Den mest forhatte harde rocksjangeren av alle? Mulig slått av nazipunk, men selv ikke Skrewdriver får like mye tyn som Mötley Crüe og Poison.

Sistnevnte står som personifiseringen av sjangeren for de fleste. Disse tar seg til tinningen og roter febrilsk etter globoiden bare de hører ordet puddel, mens de strekker seg etter bøtta.

Det er hardrockens svar på svensktopp, like kredibelt som en sivilsnut på hiphopkonsert iført Henry Choice-hettegenser. Men puddelrock er mer enn bare sminke, duckface-posering (her var de 30 år forut for sin tid) og kvinneklær. Det holder i alle fall ikke for å bli med på lista mi.

Greit nok. Quiet Riot var avhengig av Slade-låter for å få fart på sakene.

Bon Jovi var bare John Cougar Mellencamp med Kiss sin låtskriver og hårspraybudsjett.

Def Leppard endte opp som et Foreigner som hadde forvirret seg inn i garderoben til Saxon.

Men innerst i sjela på den promiskuøse hora vi kaller hår lå New York Dolls, Slade, AC/DC, Cheap Trick, Aerosmith, Alice Cooper og Sex Pistols. Mest av alt Van Halens kombinasjon av popteft og rockefot, av enkel allsang og virtuose gitarsoloer. Så la oss hoste og kaste opp en hårball, og bevege oss på den hårfine grensa mellom hårreisende og hårribelt, og finne de virkelige hårete manneleggene.

Dette er tidenes 10 beste puddelrockskiver.

10. MADAM X «We Reserve The Right» (1984)

Sebastian Bach fra Skid Row begynte karrieren sin her, mens Roxy Petrucci gikk videre til å starte hårsjangerens definitive jenteband Vixen, men det er ikke derfor du skal huske Madam X. Det er heller fordi de på sitt eneste album leverer en perfekt miks av metal og glamrock, med store refrenger, dårlig kamuflert sexprat, kubjeller og ungdommelig overmot.

Hårrockens viktigste øvelse er anthemet (hvorfor har vi ikke et skikkelig dekkende norsk ord for det?), som du kan synge med på av full hals på gutterommet, mens du sverger hevn over foreldre, samfunn og skoleverk. «High in High School», med tilhørende video, var på Twisted Sister-nivå i så måte, men her er alle låtene sånn. Hver eneste en.

9. L.A. GUNS «L.A. Guns» (1988)

Det enkle er ofte det beste, og ikke mye er enklere enn debutalbumet til Tracii Guns, som i seinere tid er blitt hårrockens Dave Mustaine. Han var med Guns´n i starten, og har aldri helt klart å komme over det. Synd, for debuten er sleazerock av ypperste merke.

Der Ratt manglet låtene, og Ratt-frontfigur Stephen Pearcy hadde utstrålingen til en proteinpudding, tok Tracii det på sjarmkontoen. Dessuten: «Det é ingen som noensinne har sagt nei til en god arbeidskuk», som en kompis av meg liker å si.


8. WHITESNAKE «1987» (1987)

David Coverdales Deep Purple-periode er like undervurdert som Ronnie James Dios Black Sabbath-periode. Han tilsatte ei god klype soul inn i bandet, noe han tok med seg da han slutta i DP og starta Whitesnake et par år seinere.

Whitesnake var på ingen måte et hårband, men i likhet med andre veteraner som Kiss, Aerosmith og Alice Cooper, fikk de noen av sine største hits i perioden. Def Leppard og Bon Jovi hadde banet vei for puddelrock i et poppete stadionformat, «1987» perfeksjonerte dette. Derfor er «1987» puddelrock, og det av ypperste sort. Se på tracklista, da. Hjelp.


7. CINDERELLA «Night Songs» (1986)

«Den tenkende manns hårband» høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men i forhold til Poisons barneskoleregler fremstår «Nothin´ For Nothin´» som dypt, eksistensielt drama på det metafysiske planet. Cinderella kom fra kalde Philadelphia, og fremsto som den melankolske lillebroren fra nord. Vokalist og gitarist Tom Kiefer skulle med suksess bevege seg i en mer bluesa retning på påfølgende album, men her tar han glammete metal ved hornene.

En viktig bestanddel i sjangeren er powerballaden. Du kan kamuflere, som Guns´n gjør med «Paradise City», men aldri utelate dem. «Nobody´s Fool» er den perfekte miksen mellom sødme, lengsel, tristesse og håp. Coveret er like klassisk som plata. Det var akkurat dette Exodus og de andre thrasherne refererte til når de snakka om å drepe posører. Men det var litt fordi glitterguttene fikk alle damene.

6. W.A.S.P. «W.A.S.P.» (1985)

Gitarist Chris Holmes ligger og flyter på en badering i bassenget sitt, med ei flaske Jack Daniel’s i handa, og mora si gråtende ved bassengkanten i dokumentaren The Decline Of Western Civilazation II. Det mest eiegode øyeblikket i hårrockens historie.

Før vokalist Blackie Lawless ble en reformert konservativ som konkurrerer med Dave Mustaine om å være hardrockens mest reaksjonære drittsekk, var W.A.S.P., eller We Are Satans People, som bibelbøllene mente det sto for, verdens farligste band.

Selvsagt ikke, men i likhet med Kiss iscenesatte gjengen seg som noe langt farligere enn de var. Seinere konseptalbum som «The Crimson Idol» skulle løfte dem ut av hårstrikkenes begrensede univers og inn i den generelle hardrockeliten, men på debuten tramper de inn i manesjen og velter alt som er rundt seg. Klovnene griner og fakirene pisser i buksa. Klassisk og bøllete selv uten «Animal (Fuck Like A Beast)».


5: DAVID LEE ROTH «Eat ´Em And Smile» (1986)

Hva gjør du etter at du har fått sparken fra et av tidenes mest karakteristiske, populære og innflytelsesrike hardrockband? Du gjenoppfinner kruttet, leier inn en gitarist som får til og med selveste Eddie Van Halen til å skjelve med mere enn vibratoarmen, og tar den så langt ut at det er ingen vei tilbake.

Å hente tidligere Frank Zappa-gitarist og Joe Satriani-elev Steve Vai var en genistrek. Sammen med den framtidige Mr. Big-bassisten Billy Sheehan og trommis Greg Bissonette dannet han det mest spenstige bakteppet tenkelig for David Lee Roths hyperaktive multisjangertasking.

Oppfølgeren «Skyscraper» faller tryggere inn under puddelbegrepet, men på Diamond Daves første etter bruddet med Van Halen er han i sitt livs form. PS: Også utgitt på spansk (!).


4: TWISTED SISTER «Stay Hungry» (1984)

Da jeg sto på Midnattsrocken i Lakselv og så et tilårskomment Twisted Sister filleriste finnmarkingene i 2009, fikk jeg en helt ny respekt for bandet, som er mest kjent for sine hysteriske musikkvideoer, og udødelige «We´re Not Gonna Take It». Sjekk dokumentaren «We Are Twisted F*** Sister» (2014) på Netflix.

Twisted Sister kicker ass, og har gjort det siden lenge før hårband var en ting. Platene makter ikke helt formidle dette, «Stay Hungry» kommer nærmest. «The Price» og «Burn in Hell» er mørk og fin motvekt til «I Wanna Rock». La oss ikke glemme at vokalist og ikon Dee Dee Snider sto frem som den kanskje mest fornuftige stemmen i 80-tallets sensurdebatt, da senatorfruer ville angripe alt fra Madonna til 2 Live Crew for sine slibrige tæksta.
         

3: HANOI ROCKS «Back To Mystery City» (1983)

De kom kanskje fra Finland, men det var på Sunset Strip de hørte hjemme. Man kan debattere om Hanoi Rocks er hårmetall eller ikke, men vi hadde ikke hatt verken Mötley Crüe eller Guns´n´Roses uten, og det er mer enn selve looken som er tungt influert av de finske pionerene.

De er for alltid en del av Sunset-mytologien etter at Mötley Crüe-vokalist Vince Neil fyllekjørte i hjel Hanoi-trommis Razzle, noe som kort tid etter førte til oppløsningen av det legendariske bandet. Vince lærte ikke av fadesen, forresten, og har gjentatt bragden flere ganger, dog uten tap av menneskeliv. Det er likevel låtsnekringa til gitarist Andy McCoy og utstrålinga til vokalist Michael Monroe gjør at Hanoi Rocks hører hjemme i historieboka ved siden av rockens største.

2: MÖTLEY CRÜE«Shout At The Devil» (1983)

Mitt største hårøyeblikk: Los Angeles, jula 2015. Nyheten om at Lemmy har tatt reper´n kommer tikkende inn på mobilen i det vi står i kø for å se alle rockeklisjeers mor spille avskjedskonsert på et utsolgt (for tredje dag på rad) Staple Center. Hjembyen.

Tommy Lee har bygd berg- og dalbane, som går fra trommesettets naturlige plass, opp i taket og helt bak til der vi sitter. Den setter seg selvsagt fast mens han henger opp ned i taket. Spinal Tap blekner, slik som musikken til fitteprinsene har gjort i etterkant av tidenes sex, dop og rock-fylte biografi, «The Dirt», som traff markedet som en tsunami med klamydiainfisert kjønnssekret rett etter årtusenskiftet.

Lett å glemme at ingen band i sjangeren kan kødde med den kvinnefiendtlige drukkenbolten Vince Neil og kumpanene hans. Alle deres fem første er klassiske, på hver sin måte. «Shout At The Devil» er selve mesterverket for meg, sannsynligvis fordi det var da jeg oppdaga dem, i det broren min sto i gangen med vidåpne snørrungeøyne og peika på coveret: «Se!!!!! Dette er råere enn Kiss og Van Halen til sammen».

Over 30 år seinere står ikke det blasfemiske imaget i stil med musikken, men musikalsk har det holdt seg bedre enn alle Kiss-album fra 80-tallet til sammen. Rockens mest undervurderte band.

1: GUNS N’ ROSES «Appetite for Destruction» (1987)

Å kalle Guns´n hårband fører til ramaskrik, ofte fra besserwissere som fordømmer hele sjangeren på generelt grunnlag, og gjerne vil ha lov til å høre på «Sweet Child O´ Mine» med god samvittighet.

Jeg har allerede lansert meg selv som hårapologet, så for min del er det et poeng at i det minste ei plate som er universalt oppfattet som en klassiker, kan krediteres sjangeren. Guns´n var et produkt av det dop, sprit –og groupiemarinerte rockemiljøet på Sunset som ga oss betegnelsen.

De var inspirert av Aerosmith, Sex Pistols og Van Halen som alle andre. De bare tilsatte litt ekstra Stones og Stooges i miksen, og tona ned metallklisjeene. Axl Rose plasserer seg trygt og godt inne i nøtteskrikevokaltradisjonen. Tekstene handler om rusmidler, rumpevrikking og rock. Dessuten har de den påkrevde gitarhelten i form av Slash.

Likevel var dette plata som satte den første spikeren i bevegelsen. Guns´n var for farlige, for skitne, for jævla ekte. Alle andre så ut som pusekatter. Ja, jeg vet, men sånn metaforisk sett også. De åpnet døra for Nirvana. «Appetite for Destruction» er ei av de ti beste debutplatene uansett sjanger, og inneholder tolv perfekte eksempler på begrepet....... PUDDELROCK!

Epilog

Så hva skjedde? Etter at ´Leppard, Alice Cooper og Bon Jovi blåste taket av de økonomiske mulighetene som lå i sjangeren, og Guns’n og Mötley gjorde det samme for hvor mange rockemyter man kunne bekrefte i minuttet, gikk det inflasjon. Det ble for mange om beinet, og for lite kjøtt på det. Hårbobla brast.

Det eneste relevante hårbandet som debuterte etter dette var Skid Row, som skrudde det opp et par tøffashakk, og leverte et par klassikere. Living Colour og RHCP skjedde også, og vi fikk funk metal-sjangeren, med pudler som slappet bassen sin som om det var ei uoppdragen hore på Sunset, Electric Boys og Ugly Kid Joe. Vi fikk grunge, og selv Mötley Crüe prøvde seg som rufsete alternativrockere. Det var et trist syn.

På 90-tallet var hårspray et skjellsord, og jeg måtte sette på «Girls, Girls, Girls» i skjul, for ikke å tape ansikt totalt, og ta en genser over Dokken-T-skjorta mi før jeg i det hele tatt turte å nærme meg Blårock.

90-tallet var blodseriøst, og den eneste gangbare valutaen var kred. Det var umulig å ikke gjøre noe feil, i total motsetning til i Hollywood i 1983, hvor en gjeng unge og hedonistiske, livsglade rus –og fitteentusiaster som bare ville ha det gøy, redefinerte rocken med et bredt glis rundt munnen, leppestiften smurt utover og ei flaske Jack Daniel´s i handa.

De ga faen, de ga alt, de ga hverandre klamydia. De ga oss rock med stor R.

Vi lærte oss først å akseptere hårrocken utover 00-tallet, etter å ha først måtte lide oss igjennom den ironiske fasen, hvor vi likte The Darkness, mest fordi de var så outrerte, og lo med Steel Panther, mens de eneste som tok Wig Wam seriøst var... Wig Wam.

Det er befriende at menneskeheten nå endelig er kommet så langt at en hårforfekter som meg endelig kan komme ut av skapet, stå med hevet nakke og blikket rett frem og rope «I´m High In High School» av fulle lungers kraft, uten å risikere å bli sosialt spedalsk. Takk, verden. I den turbulente tida vi befinner oss i nå, trenger vi oppløftende fæstarmusikk mer enn noensinne.

JØRGEN NORDENG (10 år), ikledd et - for anledningen - korrekt antrekk. Med Mötley Crüe-genser og alt.

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.