Albrigtsen tilbake i den evige bluesen

Jeg husker siste konserten jeg hørte med Steinar Albrigtsen før han kom med debutalbumet «Alone too Long» i 1990. På en midtukedag nede på gamle Middagskjelleren hadde han installert seg alene med sin gitar, som så ofte på denne tida.
ALBRIGTSEN: Steinar Albrigtsen har med «The Daily Blues» levert et album som står fjellstøtt. 
            (Foto: Marian Jade/Morten Gjerde)

ALBRIGTSEN: Steinar Albrigtsen har med «The Daily Blues» levert et album som står fjellstøtt. Foto: Marian Jade/Morten Gjerde

Der leverte «Stoney» en akustisk blueskonsert jeg knapt har hørt fra noen norske musikere verken før eller senere. Ja, det var mer enn bare en konsert.

Han leverte ei forelesning i blues som ga oss som var der i kjellerlokalet et godt innblikk i den verden Steinar Albrigtsen henta musikken sin; han tok oss med til sørstatene i USA og miljøet denne musikken hadde sine røtter, på landsbygda blant fattige jordarbeidere eller til byens utkant, på feil side av jernbanesporet hvor taperne fant sin plass.

Han lot oss møte sine gamle helter som skapte denne blå musikken. Og det er akkurat det Steinar Albrigtsen gjør også på sitt ferske «The Daily Blues» hvor han for første gang siden platedebuten så gjennomført går tilbake til sine bluesrøtter.

For 27 år siden var det sine helters musikk han ga oss. Nå hyller han disse bluesheltene med sin egen musikk, ofte også med sin kone, Monika Nordlis medsignatur, tilegna dem.

Og det blir gjort i stil og uttrykk som i stor grad samsvarer med det de sto for, Big Bill Broonzy, Junior Wells, Jimmy Rodgers, Joe Turner, Bill Baily og B.B. King som alle er navngitt i sangtitler på albumet.

Tekstene er personlige. Det handler om de musikalske og kulturelle møtene Steinar Albrigtsen har hatt gjennom bluesmusikken, men også de direkte møtene med noen av artistene som han hyller.

En av grunnene til at Albrigtsen nå gjør dette, er at han fikk en forespørsel fra Notodden Blues Festival om å skrive et bestillingsverk til festivalens 30-årsjubileum tidligere denne måneden.

Det er musikk med utgangspunkt i den akustiske sørstatsbluesen som får dominere albumet. Her kommer Albrigtsens stemme til sin rett, og ikke minst hans strålende ferdigheter som en «figerpickin’» akustisk gitarist gir musikken den farge og karakter den skal ha.

Men plata blir også ei reise i et større blueslandskap.

Her er mer urbane og elektrifiserte utgaver som i «Superstitious Blues», countryblues som i Merle Haggards «White man singin’ the Blues», storbandblues slik han har arrangert Louis Jordans «B.B. King» med Albrigtsens eget teksttillegg.

Ja, vi får også en liten påminnelse om den franske kulturinnflytelsen i sør med måten Terje Tysland bruker trekkspillet i «Mississippi Queen» skrevet av Albrigtsen sammen med Tom Pacheco.

Det hele er solid gjennomført. Steinar Albrigtsen får oss til å forstå hvorfor han alltid har hatt så stor sans for blues.

Han får også god hjelp fra musikere som kler denne musikken. Kredittlista er lang, men de mest sentrale er Ernst Nikolaisen på elgitar, akustisk slide og piano, Richard Gjems på munnspill, Andy Nesblom på bass og Rune Arnesen på trommer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.