På en øde øy med Egon

«Vi var i full fyr!»

SVEIN-MORTEN JOHANSEN (46). Sportssjef i TIL og tidligere TIL-spiller med hele 253 A-kamper for klubben.
GO WEST! Svein-Morten Johansen peker mot vesttribunen på Alfheim, da han blir spurt om øde øy-plate av Egon. Velger han «Go West» av Village People eller «Ut mot havet» av Rune Rudberg?
            (Foto: Marius Fiskum)

GO WEST! Svein-Morten Johansen peker mot vesttribunen på Alfheim, da han blir spurt om øde øy-plate av Egon. Velger han «Go West» av Village People eller «Ut mot havet» av Rune Rudberg?Foto: Marius Fiskum

– Du blir plassert på en øde øy og får kun med deg ei skive. Hvilken?
– Hmm… her står det mellom tre. «Doolittle» med Pixies, «Boxer» med The National og debuten til The Stone Roses (1989). Men jeg går for den siste. Ja, det må bli den.

– Fantastisk! Egentlig rart at ingen har nevnt den i spalta før. En av de siste ordentlige klassikerne, og som beviselig har tålt tidens tann. Hvorfor landet du på den?
– Nei, den beskriver best mitt forhold til musikk. For meg er musikk mer en følelse, mer søken etter ei stemning, enn det er en intellektuell greie med navn og tekster og sånn. For meg handler dette mer om å oppsøke ei stemning og forsterke den, enten det er harmoni eller disharmoni. Musikk er uhyre viktig for meg.

– Klart det er. Beskrivelsen din høres mer ut som andres forhold til alkohol. Du er jo glad i vin!
– Her må jeg være forsiktig med hva jeg sier. Jeg jobber tross alt med idrett.

– Tenk deg at du sitter i en VIP-losje på Alfheim, så går det bra! Husker du første gang du hørte den?
– Hahaha! Ikke prøv deg. Men, ja, jeg husker det godt. I kollektivet jeg bodde i Tromsdalen på den tiden, var det Egil Monsen som først introduserte meg for den, og da åpningslåten «I Wanna Be Adored» kom ut av høyttalerne, var jeg solgt. Bare etter introen skjønte jeg at dette, DETTE, det er stort.

– Forståelig. Den er jo en av få låter fra den tiden det er lov å kalle direkte episk.
– Ja, og den sangen var inngangen for meg til hele skiva. Hørte vanvittig mye på den, først og fremst i årene etterpå, men nå i det siste har jeg begynt å ta den frem igjen, og det er artig å registrere hvor godt den har holdt seg.

– Enig, ikke minst i forhold til de andre bandene fra den samme, såkalte «madchester»-bølgen, som Happy Mondays, Inpiral Carpets, Soup Dragons…
– Og the Charlatans! Ja, hørte jo på flere av dem, og senere også Oasis, men det var jo en litt annen greie. The Stone Roses, derimot, de holder fortsatt. Men det ble liksom med den ene plata. Oppfølgeren var derimot ikke av samme kaliber.

– Den var en sjuk nedtur, men singelen «Love Spreads», som kom før, var ganske snerten.
– Joa, men det var nedtur, gitt. Husker jeg hadde en sånn temakveld på Blårock i 1995, og da startet jeg kvelden med å spille åpningssporet på denne rykende ferske plata, med den aaaaaltfor lange introen. Det var kanskje ikke så lurt. Hahaha!

– Haha! Har du sett dem live, da?
– Nei, de var vel på Øya i 2012, men da dro jeg ikke. Samme med Pixies nå i sommer. Men jeg så nylig en doku om dem på Netflix, og den vekket gamle følelser og ny lyst til å høre debuten. Så får jeg heller leve med ikke å ha sett dem live, og kanskje er det greit, at magien dermed blir ubesudlet?

– Skjønner godt hva du mener. Jeg har ikke sett Maradona spille fotball, og vil slippe å se det nå, dermed er magien og minnene intakt. Akkurat det samme. Hva er den beste konserten du noensinne har sett?
– Et sinnssykt vanskelig spørsmål. Det var jo stort å få oppleve Jon Spencer og Dinosaur Jr. på Bukta, men når ikke alle rundt deg kicker på det, uteblir litt av magien. Så jeg tror det blir Motorpsycho på Brygga eller Ungdommens Hus, det som senere ble Driv. Jeg vet ikke hva det var med den konserten, men jeg husker det som en av de artigste og sykeste ut-av-kroppen-konsertene jeg har sett. Det må ha vært i … skal vi se…

– Det var i 1994, i slutten av oktober, samme uka som «Timothy’s Monster»-plata kom ut. Det var et helvetes regnvær. Og det var en sjukt bra konsert. Skjønner valget godt!
– Der ser du! Jeg så den i lag med Tor Andre Grenersen [daværende keeper på TIL, red.anm], og vi var i hvert fall i full fyr.

– Med rette! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, hva hadde du da landet på?
– «Seven Nation Army» av The White Stripes, selv om de har laget bedre låter enn dét. Det var nemlig alltid et helvete å finne en låt å spille i TIL-garderoben som alle kunne like, der Thomas Tøllefsen representerte den særeste fløya og Roar Christensen den ehhh… andre. Haha!

– Haha! Åh, fortell hva han hørte på! Please, si at det var Sputnik?
– Haha! Nei, det var vel mer Phil Collins og sånn, men «Seven Nation Army» kunne vi samles rundt. Det var fint.

– Ja, den ble jo sågar en fotballsang da fansen til VM-vinner Italia begynte å synge den i Fotball-VM i 2006. Men hva tar du med deg på øya da? En ting, altså.
– Jeg har smertelig lært at man skal svare litt gjennomtenkt på akkurat det spørsmålet. Haha! Og det får du faen ikke lov å skrive noe om! Men jeg får vel fisk på den øya, og når jeg har Stone Roses på anlegget og fisk i panna, må jeg ha nok vin, så tilgangen på en hvit Burgund må være god.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.