«Tårnet ruver fjellstøtt»

Motorpsycho viser ingen tegn til utbrenthet, og gir ut sitt beste album på lenge.
FULL POTT: På «The Tower» er det mye nytt, men jeg vil påstå at fansen også får mye av det beste bandet har å by på i én og samme gavepakke, skriver vår mildest talt begeistrede anmelder.

FULL POTT: På «The Tower» er det mye nytt, men jeg vil påstå at fansen også får mye av det beste bandet har å by på i én og samme gavepakke, skriver vår mildest talt begeistrede anmelder.

Siden starten i 1991 har Motorpsycho opparbeidet seg status som et av de viktigste rockbandene her i landet, og heldigvis tyder ingenting på at de har tenkt å hive inn håndkleet med det aller første.

Mange artister glattes gjerne ut med årene, og oppfinnsomheten fra tidlig i karrierene byttes ut med rutinepreg, venstrehåndsarbeid og jevnlige avskjedsturneer.

Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan utgjør her det hederlige unntaket, og viser her at også rockband kan eldes stilfullt.

Trommisene i bandet har det derimot blitt litt større gjennomtrekk av. Originalmedlemmet Håkon Gebhardt forlot bandet i 2005, og dette er bandets første album siden Kenneth Kapstad takket for seg i fjor. Svensken Tomas Järmyr ble tidligere i år introdusert som erstatter, og bidrar sterkt til at Motorpsycho går som et usedvanlig velsmurt maskineri på dobbeltalbumet «The Tower».

Motorpsychos albumkatalog begynner å få en størrelse få - om noen - andre norske band kan måle seg med, og deres egenskap til å revitalisere seg med nye uttrykksformer kan ha noe med bandets levedyktighet å gjøre. På «The Tower» er det mye nytt, men jeg vil påstå at fansen også får mye av det beste bandet har å by på i én og samme gavepakke.

Her får vi først og fremst Motorpsycho som et helstøpt rockband, med popteften fra «Let Them Eat Cake» og eksperimenteringen fra «Trust Us» som dynamiske virkemidler.

Albumet åpner på smakfullt vis med tittelsporet, som også gir en god indikasjon på hva resten av plata har å by på. Her er tung riffing og melodisk pop flettet sammen med den største selvfølgelighet. Den påfølgende låta «Bartok of the Universe» forsterker den brede beinstillingen ytterligere med lange gitarsoloer og elementer av progrock.

De tar dette videre til «A.S.F.E», der introen kan sies å være et ekstremt dårlig kamuflert nikk til klassikeren «Paranoid» av Black Sabbath. Corny, men helt innafor. Dette er også en av de låtene på skiva det ikke går an å sitte stille til, og hvor Järmyrs trommespill virkelig glitrer.

Det virker som om bandet har hatt det gøy med denne innspillingen, som for eksempel på «In Every Dream Home», hvor riffet nesten har en slags pueril og enkel glede over seg, inntil låta naturligvis utvikler seg til en salig hippie-jam med en høyst passende tverrfløytesolo.

Flere høydepunkter i den litt roligere enden av skalaen dukker også opp, som på den drøyt 15 minutter lange popperlen «A Pacific Sonata», hvor bandet beveger seg så langt ut på vestkysten at man nesten begynner å lure på hvor det blir av saksofonisten.

I låta «Intrepid Explorer» går bandet for en mer dunkel stemning, til å bli skoleeksemplet på hvordan gitar-feeding over et bassriff med omtrent en tone i rundt fem minutter ikke blir kjedelig. Her er det også tettpakket med smakfulle detaljer og fiffige overganger som gjør at dette er et album som vokser på lytteren.

Avslutteren «Ship of Fools» fanger også opp live-energien bandet er kjent for på en god dag, og setter med det et verdig punktum for bandets beste album på lenge.

Produksjonsmessig er dette nok det beste Motorpsycho har gjort, og albumet låter helt fantastisk, med et dypt og rikt lydbilde. Dette er ei skive som kommer til å få mye rotasjon hos meg fremover, og jeg ser virkelig fram til å høre disse låtene live.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.