Minneord

«Walter Becker - den eminente hipsteren»

Walter Becker (1950-2017): Farvel, din suverene smarting. Det blir døllere uten deg.
WALTER BECKER: Morten Ståle Nilsen, fast gjesteskribent for Feedback, har skrevet minneord over den genierklærte Steely Dan-musikeren som døde 3. september.
(Foto: Press/GI)

WALTER BECKER: Morten Ståle Nilsen, fast gjesteskribent for Feedback, har skrevet minneord over den genierklærte Steely Dan-musikeren som døde 3. september. Foto: Press/GI

Var Walter Becker pophistoriens største doldis?

Kompanjongen hans, Donald Fagen, sang sangene, med en stemme som passet til ordene, og fikk vel etter hvert til og med et slags ansikt. (Det finnes bare en håndfull bilder av Steely Dan fra velmaktsdagene, og enda færre der Becker og Fagen ikke gjemmer seg bak solbriller).

Jeg tenker meg om (det hender iblant), og konkluderer at det ikke finnes noen musiker – i hvert fall blant de jeg har hørt mye, veldig mye på i 30 år – jeg vet mindre om enn Becker. Han ville ha det slik, og slik ble det.

«Rockens svar på Coen-brødrene», skrev noen i en nekrolog tidligere i uken. Det bør selvsagt være omvendt – Coen-brødrene, som debuterte etter at den første og rikeste delen av Steely Dans karriere var over – er eventuelt filmens svar på Becker og Fagen.

Men analogien har noe for seg. Ikke bare er estetikken deres – dannet, satirisk, studentikos, opptatt av å forlyste seg selv, overhodet ikke redd for å være smart og sofistikert – mange fellestrekk.

Becker og Fagen var også plateprodusenter på en måte som kan sammenlignes med en regissørs rolle i en film: Å ha overoppsyn med alle de viktige detaljene i det store bildet, slik at tonen i det ferdige verket blir mest mulig slik de/de ansvarlige, i sine mest inspirerte stunder, hadde forestilt seg.

Walter Becker er så vidt å høre i mange av sine aller beste øyeblikk. «Det ville overhodet ikke plage meg å ikke spille på min egen plate», uttalte han til Rolling Stone i 1977, på et tidspunkt da Steely Dan hadde kastet alle illusjoner om at de var et «band» i tradisjonell forstand over bord, og kun de to låtskriverne sto igjen på dekk.

Riktignok spiller han et eller annet på de aller fleste sangene Steely Dan spilte inn – bass eller gitar. Men han er sjelden stjernen. Han og Fagen, som konstruerte soli mer nitid enn de fleste, var som dirigenter: De bestemte seg for hva det var låten trengte, og hyrte så inn den beste til å gjøre jobben. Deretter drev de den stakkars musikeren til å yte over evne.

«[Becker] kan høre på seks ulike versjoner av de samme taktene med musikk, tilsynelatende identiske, og velge ut én som han mener er bedre enn de andre. Han vil også kunne fortelle hva som var galt med de fem andre», skrev Alec Wilkinson i en profil i 2000.

Å leie inn studiomusikere til å ta de tyngste løftene ville vært en ukontroversiell måte å gjøre ting på et par tiår tidligere. Men i rockæraen, da den romantiske ideen om rockgruppen-som-guttegjeng rådet, var det nok til at enkelte så på Steely Dan med mistenksomhet.

Ja, og så ga de jo ikke konserter en gang (etter 1974)! I stedet valgte de å bruke tiden på å lage plater. I ettertid er det lett å se at det var en klok policy: Steely Dan lagde syv klassikere på rappen i første omgang mellom 1972 og 1980, og to meget gode plater etter at de gjorde «comeback», også som turnerende band, i 2000. De ga aldri ut en dårlig én.

Becker og Fagen var et sjeldent velfungerende eksempel på to sjeler og én tanke. «Vi likte mange av de samme tingene», skrev Fagen i en kort hyllest til vennen. «Jazz (fra 20-tallet og frem til midten av 60-årene), W.C. Fields, The Marx Brothers, science fiction, Nabokov, Kurt Vonnegut, Thomas Berger og Robert Altman-filmer rinner meg i hu. Og soulmusikk og Chicago-blues».

Begge var med andre ord fullbefarne hipstere, i den opprinnelige meningen av begrepet. Platene de to lagde på egen hånd føles alle som en del av Steely Dan-diskografien, og understreker hvor synkroniserte de kloke hodene deres var.

Likevel. På enkelte dager føles det som om Walter Becker var enda litt mer Steely Dan enn Donald Fagen. Jeg kan ikke vite, men føler meg ganske sikker på at Becker var et par hakk mer sarkastisk enn kameraten sin. At den svarte humoren og de mange obskure vitsene som utgjorde duoens sinnrike tekstunivers, primært kom fra ham.

Kynikere er hjerteknuste idealister, heter det seg. Steely Dan fikk ord på seg for å være kynikere, misantroper, fatalister. Og det stemmer vel, alt sammen.

Deres spesiale var lenge de skakkjørte skjebnene som piplet ut i gatene i New York idet sekstitallet ble til syttiårene. Det er lett å glemme det, nå som byen, post-«Sex and the City», mest av alt fremstår som en eneste stor taxfree-sone. Men for 40 år siden var New York et beinhardt sted, en by i svart-hvitt, i akutt fare for å bli slått konkurs.

Steely Dan skrev om immigranter og «major dudes» i gettoene. Om det menneskelige «søppelet» som skylte i land etter at utopiene fra sekstitallet brast. Om uteliggere i dårlige joggesko på fortauet utenfor Radio City Music Hall.

De skrev om gudsord fra landet som hadde reist med bussen fra småbyene for å søke lykke i de store, og blitt slukt opp. Dopromantikere som hadde blitt dopdealere. Kriminelle, hustlere, ungdommer på rømmen, Vietnam-veteraner, Jesus-freaks, pornografer og aldrende libertinere. Gatefolk.

De som tror at Becker og Fagen utelukkende gjorde narr av disse menneskene, hører ikke godt nok etter. Duoens tekstunivers er illusjonsløst. Portrettene de tegnet var hardkokte som i en gammel krim, preget av en referanserikdom og et språklig overskudd som gjør The Steely Dan Dictionary til en av de artigste ressursene på internett. «Han var kynisk når det gjaldt menneskenaturen», skrev Fagen i den samme nekrologen. «Inkludert hans egen».

Det Becker og Fagen så, var nesten alltid tragisk. De skrev om det med ravnsvart humor, men det er likevel ikke til å ta feil av: De var noen slags medmennesker, de også. Her skiller de seg fra Frank Zappa, som de ofte blir sammenlignet med, og hvis tilhengerskare, likt Steely Dans, ofte kan virke som en hemmelig klubb med sine egne koder, drevet av en gjeng selvnytende smartepettere.

Steely Dan siktet bredere, og traff mye bedre enn ham. «Empati» er blitt et forslitt ord. Så la oss nøye oss med å si at de hadde en dyp interesse for disse menneskene.

De lagde dessuten deiligere musikk enn Zappa. Steely Dan kunne sine jazzakkorder, og musikken deres var mer harmonisk «avansert» enn det meste som ble spilt på radio i deres samtid. De hadde kjennskap til populærmusikksjangrene som hadde eksistert før rock’n’roll, men traff likevel sin egen tid med skarp presisjon. Tror du meg ikke, så sjekk salgstallene deres. Steely Dan hadde endog vaskeekte singelhits.

Becker benyttet åttiårene til å rydde opp i et privatliv som kunne vært utgangspunktet for en Steely Dan-tekst. Han var blitt en junkie. Den daværende kjæresten hans døde av en overdose i leiligheten hans i New York i 1978. Han ble påkjørt av en taxi, og forsvant mer eller mindre ut av bildet under ferdigstillelsen av «Gaucho» (1980). Han flyttet etter hvert til Hawaii, langt bort fra både New York og Los Angeles. Fagen begynte å lage soloalbum som var overrumplende varme og nostalgiske, nesten sentimentale.

De to fant hverandre igjen, veldig gradvis, og på de to post-«comeback»-albumene var fokuset litt annerledes. Da Becker og Fagen skrev om New York på syttitallet, levde og arbeidet de i Los Angeles. Nå som de arbeidet i hjemstaten New York igjen, skrev de som oftest om typer som luktet Los Angeles lang vei:

Aldrende menn, vellykkede men retningsløse, forfengelige på en måte som får dem til å se dustete ut. Stadig like kåte – ja, mer enn før, egentlig – og da spesielt på jenter som er alt for unge for dem. Det er mye richmeetbeautiful.no og Le Demi-monde på «Gaucho» og «Two Against Nature» (2000).

Becker hadde tilsynelatende unnsluppet sine egne verste impulser og det Fagen omtalte som «en veldig røff barndom» (Becker snakket lite om den, men vi vet at moren hans, som var britisk, forlot ham og faren da han var liten, og at faren døde under en flyreise da Walter var 16). Tidligere i år måtte han skippe et par konserter. Fagen meddelte at han var i rekonvalesens etter et «inngrep».

67 år er ingen alder. (Holger Czukay, som døde et par dager senere, rakk å bli 79). Men det var litt fint å se at så mange mottok nyheten om doldisen bortgang med sorg. At så mange var klar over at komponisten, tekstforfatteren, produsenten, gitaristen og bassisten Walter Becker var 50 prosent av pophistoriens minst idiotiske foretak – Steely Dan.

«This brother is free».


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.