De fire fullengderne de måket ut i perioden 1982-1988 er tilnærmet feilfrie i all sin usminkede råhet, og er skiver jeg alltid kommer tilbake til.

Like støyete som The Velvet Undeground på sitt mest krasse, mer hardtslående enn mye som i samme periode ble kalt punk, men alltid med noen semiballader som brakte frem gåsehud med nupper større enn utslett fra kleggbitt.

Deres sterkeste signatur var gitarene. Den kritthvite og massive støyveggen, der det hørtes ut som de nærmest slepte gitarene langs gulvet i studio, klarer jeg aldri å få høyt nok under avspilling, og akkurat som sine samtidige kolleger i Minneapolis, Hüsker Dü, lå det bestandig knallsterke låter gjemt under kaskadene av støy.

De hadde to gitarister; frontfigur og vokalist Steve Wynn hamret ut akkordene, mens Karl Precoda akkompagnerte med tsunamier av fuzz. Da sistnevnte sluttet etter de to første skivene, ble han erstattet av Paul B. Cutler, uten at det overhodet gikk utover kvaliteten.

Deres siste album, «Ghost Stories» (1988) anerkjennes ikke like høyt i de indre fankretser, men jeg digger spesielt den plata, stappet med bekmørke tekster, strålende låter og en Wynn i toppform. Ei av åttitallets aller beste rockskiver. Så var det over. Tilbake sto en fjellstø katalog uten noen nedturer. Selv liveskivene og retrospektive utgivelser med outtakes og rariteter er råbra.

Wynn gikk deretter solo og ble etter hvert noe av en Norges-venn (i ordets positive betydning). Soloskivene hans har jevnt over vært OK, med «Melting in the Dark» (1996) som toppnotering, der han ble backet av det underkjente og eminente Boston-bandet Come, med dertil hørende og tiltalende lurveleven.

Konsertene jeg så på den påfølgende turneen er det beste jeg har sett av Wynn, der han attpåtil var gjenforent med The Dream Syndicate-trommis Denis Duck. Det er 21 år siden nå.

Nå er The Dream Syndicate gjenforent, og har spilt klubbkonserter i flere år, flere i Norge, blant annet på Buktafestivalen (2013). Slike gjenforeninger er fine, men jeg er generelt skeptisk til at det skal fremtvinge nye studioskiver. Konsertene var også helt OK (så dem på Bukta og på Rockefeller), der den store elefanten i rommet var det sørgelige fraværet av enten Cutler eller Precoda. Det var ikke høyt nok, bråkete nok, hardt nok eller bra nok, men artig å se dem igjen, ikke minst siden låtkatalogen i seg selv er så glimrende.

Så gikk de i studio, og etter to sånn passe greie singler foreligger hele skiva her. Jeg har virkelig prøvd her, altså. For jeg vil jo like den. Men jo mer jeg prøver, jo mindre begeistret blir jeg. Det låter i og for seg bra. Produksjonen er kledelig rufsete, og det høres ut som de har hatt det gøy i stuidio og alt det der.

Men elefanten er bare blitt enda større enn den var på konsertene. Jason Victor, som lenge har spilt sammen med Wynn på hans soloskiver (og i Willard Grant Conspiracy og The Silos), er rett og slett en mye mindre oppfinnsom mann med øksa enn begge sine forgjengere.

Og hadde det bare vært dette, og at låtene likevel var av samme skyhøye kvalitet som i bandets glansdager, skulle jeg glatt tilgitt fraværet av gitarvulkaner, for det er her den døde hunden ligger begravet. Låtene er rett og slett besynderlig anonyme og forbigående. Det seks og et halvt minutts andresporet «Glide» er et glitrende eksempel. Låter kommer aldri i gang, og den er minst 40 minutter for lang.

Det er i grunnen bare én låt som fester seg litt, og som skaper genuin lyst til å høre flere ganger, og det er «80 West». Den starter likt den gamle TDS-klassikeren «That’s What You Always Say» fra 1982-debuten, med en lurvete bassgang. Men mens nevnte låt er en av kuleste bassintroer i rocken (bare slått av «Ace of Spades», «N.I.B.» og «No More Heroes»), som selvsagt har masse å gjøre med det som kommer etter, blir dette den litt keitete lillebroren til sin 35 år eldre original.

Hadde denne skiva kommet midt i nevnte perlerekke fra åttitallet, ville den blitt sett på som en uforståelig svak formsvikt. Derfor er dette en udelt skuffelse, og man tar seg sågar i å ønske at den ikke hadde kommet ut, fordi den smusser til diskografien.

2000-tallet har gitt oss gjenforeninger av klassiske undergrunnsband og personlige helter som The Stooges, Dinosaur Jr. og nå The Dream Syndicate. Når man nå sitter med fasiten, er det dessverre bare dinosaurene fra Massachusets som har klart å fange gammel magi i studio. De andre platene hadde vi klart oss godt uten.

En gedigen nedtur, dette. Snill treer, for gammelt vennskaps skyld.

THE DREAM SYNDICATE «How Did I Find Myself Here?» (Anti-/Epitaph)