Musikkommentaren, av Jørgen Nordeng

«Nei, nå har disse rapperne gått for langt, dere»

Min 13 år gamle nevø har akkurat vist min bror en video der en rapper henger en seks år gammel hvit gutt. På instagram. Det er sjukt ekkelt.
 

Det viser seg å stamme fra en musikkvideo, hvor han sitter i klasserommet og rapper om kuken sin, før gjengen hans trasher rommet og banker læreren med en dildo.

Som Twisted Sister i ghettoen. Kryssklipp til hovedpersonen som henger fra et tre, videre til Rodney King, Ferguson, Charlottesville. Så leier rapperen en hvit og en svart seksåring opp på en scene, og henger den hvite, før han plutselig sitter på en stol og leser dikt om rasepolitikk.

Dette skal fortelle hvor mye verre det er å se hvite bli drept enn svarte, men fremstår bare som et sjokkerende pressestunt, skapt for å fremkalle avsky, sinne, engasjement, kontrovers, og klikk. «Look At Me» heter låta. Det er akkurat det han vil. Og det er akkurat det du gjør, som det berømmelige bilkræsjet. Du klarer ikke se bort.

Dette er gjennombruddslåta til den 19 år gamle rapperen XXXTentacion fra Lauder Hill, Florida. Og 17 har gått til topps på VG-Lista uten at jeg har fått det med meg en gang. Senere snakker jeg med årets norske kontrovers, KingSkurkOne og hans produsent på et hotellrom i Bodø. «Sånn som XXXentacion», sier en av dem, «for et halvt år siden prata alle om han, nå er han allerede gårdagens nyheter».

Snakk om å føle seg gammel. Tenke seg til å kjenne på 40-årskrisa.

Den følelsen tiltar det øyeblikket jeg oppdager at XXXTentacion virkelig plager meg. Meg! Som har brukt hele oppveksten og karrieren til å argumentere for det at gangsta rap er likestilt den politiske. Som dro til Santa Barbara kun for å høre eks-halliken Suga Free rappe «Now I´d never hit a woman, but I´d slap the shit out of a bitch».

Meg! Som debuterte med en låt som omhandlet dobbeltpenetrering av en kjent nordnorsk kulturskatt, Rohypnol, rundjuling og sunnpuling. Som hører på tredjeplata til den rasistiske vennemorderen og kirkebrenneren Varg Vikernes når han skal slappe skikkelig av.

Så hvorfor er det en trynetatovert, emo tenåring fra Florida som får begeret mitt til å flyte over? Fordi vi har med en forstyrra jævel å gjøre, som kynisk utnytter verden rundt seg for å fremme sin egne, fatalistiske agenda.

Albumet 17 er selvbiografisk langt over grensa til det invaderende. Og det er XXXTentacions mildt sagt krøllete livsførsel som er problemet, kombinert med at han er fette dritbra. Da Pitchfork lakk detaljene i saken mot eksen svarte han med å nekte skyld, og samtidig true med å knulle lillesøstrerene til anklagerne i halsen (!).

«Alle som kalte meg en domestic abuser, jeg skal domestically abuse fitta til lillesøstrene deres bakfra». Detaljene er diskutert i det uendelige.

Det er noe som lukter Columbine. Det lukter Badlands. Mickey & Mallory. Jonestown. Det er noe i tonen han krever lojalitet hos fansen sin på, som skriker dødspakt. Som minner om han sære kiden i klassen, med øyenskygge og piercinger, som skribler ned dødslengtende dikt i dagboka, mens resten av klassen humrer.

Helt til de finner han dinglende fra taket inne på rekvisittlageret, eller han meier ned medelever for fote med et våpen han har kjøpt på nett.

Første gang jeg hører XXX prate er på podcasten «No Jumper». Det slår meg. Han er ikke gangster. Han er en tydelig forstyrra tenåringsgutt med enorme mama issues. Han elsker å prate om fengselsdommen sin, for ulovlig våpen, væpnet ran, innbrudd og å banke dama si.

Sånn skikkelig. Ikke som i «Hva sier de fire fingrene til ansiktet». Om hvordan han slo halvt i hjel en homse i fengsel. Han ler mens han forteller om at han var insane en periode.

Halliken Suga Free, eller for den saks skyld Snoop Dogg, er tegneseriefigurer for oss. Jeg klarer til og med se forskjell på produsentgeniet Phil Spector, og hans forkastelige oppførsel. Hos XXXentacion er musikken hans livet. Og på overflaten er han som en hvilken som helst selvskadende tenåring med selvmordstanker.

Eminem var den som starta reality-rapen. Han bretta ut eksen og mora si, og iscenesatte sitt eget liv på en måte som gjorde kulten større enn musikken.

Dette har nå blitt malen, i takt med at sosiale medier og konstant tilstedeværelse på nettet har gjort det til et krav om utlevering. Rap beefs, rettsaker og familiedrama er blitt nødvendige bestanddeler i en ung rappers lanseringsprosess.

XXX er ikke dum. Han vet hvilke knapper han trykker på. Han snakker konstant om sin «kultlignende» fanbase, som er hundre prosent lojale. Han vil bare hjelpe alle dem som står utenfor. Han har vært der selv. Han vet alt for godt hva ungdom som føler seg helt alene i verden trenger.

Så faker han selvmord på Instagram, som det var nada. Han elsker fansen sin. De betyr alt, han gjør alt for dem, og forventer det samme i retur. Det må være derfor han havner i slåsskamp på annenhver konsert.

Sånne folk som XXXTentacion får bank i fengsel, og det er en av de vakreste funksjonene den kriminelle verdenen har. Han er en kynisk, manipulerende liten drittunge, og jeg falt for hele hypen.

Det ironiske er at jeg faen ikke klarer å slutte å høre på han. Og nå vil du også begynne med det.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.