Podcasten «Kan du skru ned litt?» slipper nye episoder hver onsdag, og høstens episoder vil bli fulgt opp av en andre sesong til neste år. Monica Heldal og Hellbillies’ Lars Håvard Haugen har allerede vært i ilden, mens Petter Baarlie og Torgeir Waldemar skal fortelle sine historier de kommende ukene.
– Jeg ønsker at podcastene skal være varierte, og selv om man kommer inn på en del tekniske ting som utstyr, prøver jeg også å finne ut om andre ting i livene til disse gitaristene, forklarer Blomstrøm.
– Kan du fortelle mer om ideen bak en podcast dedikert hundre prosent til gitar?– Jeg har hatt lyst til å gjøre det en stund. Det finnes jo amerikanske og svenske varianter av en slik podcast, og jeg tenkte det ville ha vært kult å gjøre en tilsvarende med norske gitarister. Da snakket jeg med forskjellige folk som selv har lagt podcaster, som blant annet Kristopher Schau. Deres råd vår å gjøre podcasten så smal som mulig, og et tema jeg kan mye om og ikke vil gå lei av er gitar, hehe.
– Når startet du selv å spille gitar, og hvorfor?– Jeg startet da jeg var rundt ti år gammel, og hadde det som hobby i de neste ti årene, fordi det var trommeslager jeg hadde mest lyst til å bli. Jeg spilte trommer hver dag fra jeg var tre til jeg var tjue år, men har vokst opp i et hus fullt av instrumenter, og har plukket på gitarer og piano siden jeg var barn.
– Da jeg flyttet til Oslo og startet å spille i El Cuero, var det første gang jeg spilte i et ordentlig band. Det var også første gang jeg tenkte at å spille gitar var noe jeg kunne gjøre som en ordentlig jobb. Jeg tok selvfølgelig noen strøjobber ved siden av, men levde av å spille musikk i ti år. I oppveksten hadde ingen gitarhelter av typen Hendrix eller Van Halen. Kun trommishelter, hehe.
– Et spørsmål som melder seg er: Trenger vi egentlig mer gitar?– Ja, for mange innen dagens popmusikk er gitaren veldig viktig, og jeg prøver å finne ut av hvorfor folk er så fascinert av den. Den er jo definitivt det mest populære instrumentet å spille, og popularitetsspørsmålet gjelder også mannen for i gata – ikke bare vi som spiller gitar til daglig.
– Enkelte er bekymret for gitarens og bandkonstellasjonens fremtid, og viser til at salget av gitarer går ned. Det hevdes samtidig at mange unge folk heller foretrekker å lage musikk alene på laptopen. Hva tror du om dette?– Det er definitivt sant at det bli mindre jobb og mindre studioarbeid med en slik løsning. Mange av dagens popartister velger å gå for en trommis og en keyboardist, som sammen med ferdig innspilt musikk dekker alle behovene på konsertene.
– Du er ikke bekymret for at gitar i fremtiden blir en nerdegreie forbeholdt gamle gubber?
– Nja, jeg vet ikke helt. Metallica, Iron Maiden og slike band går på tvers av alle generasjoner. Den typiske gitarhelten er noe alle kan relatere seg til, selv om jeg er usikker på om dette vil være identisk ti år fram i tid. Jeg tror heller at det forandrer seg litt, enn at gitaren forsvinner. Jeg synes de siste ti siste årene har vært mer interessant, rent gitarmessig, med band som for eksempel Tame Impala og Unknown Mortal Orchestra – enn slik ting var på 90-tallet.
– Hvilke musikalske prosjekter har du på gang for øyeblikket, når du ikke sysler med podkasten?
– Jeg holder på med masse forskjellig. Akkurat nå sitter jeg i en bil på vei til Førde, der jeg skal spille med Bare Egil Band. Ellers har jeg et nytt prosjekt sammen med Ola Kverneberg som heter Steamdome, og vi kommer med en skive denne høsten. Jeg spiller med Odd Nordstoga, skal spille litt med Ingebjørg Bratland i høst, og til neste år har jeg noe annet nytt på gang. I tillegg håper jeg at Monica Hedal skal lage ny plate, og at jeg kan være med på den.
– Som nevnt, var du i årevis et fast medlem av El Cuero, mens du nå gjør mer arbeid som «session man» og produsent. Hva er morsomst: Å spille i band, eller å være leiesoldat?– Det er i alle fall to helt forskjellige ting! I fem år prøvde jeg å kombinere de to, men det lar seg ikke alltid gjøre. Et band er som en familie eller et ekteskap, og det er kult å ha masse ekstra brødre å spille sammen med. Som freelancer står man veldig fritt, og man lager sin egen arbeidsplass hver dag. Det høres nok litt kjedelig ut, men som freelancer kan man behandle spillinga mer som en jobb – og jeg ønsker jo å leve av dette.
– Vi kommer ikke unna å spørre hvilken gitarist du setter høyest av alle.– Bare én? Det er det verste spørsmålet jeg noensinne har fått, haha! Men også et veldig bra spørsmål.
– Jepp, her er vi både strenge og kjipe, hehe.– Hvis jeg må velge en blir det Ry Cooder, som har inspirert meg sinnssykt mye. Han har en lett gjenkjennelig tone, men er også en tradisjonsbærer for afrikanske, cubansk, mexicansk og amerikansk musikk. Han anvender mye av dette i moderne musikk, som er en innfallsvinkel jeg digger. Hører jeg for eksempel noe blues fra 20-tallet, ønsker jeg ofte å putte den inn i en helt annen type musikk.
– Vi må ta ett spørsmål for nerdene også: Hvis du skulle velge deg kun én gitar, én amp og én effektpedal til å kunne bruke resten av livet – hvilke blir det?– Da blir det en generell Fender Stratocaster. Jeg har en som jeg er skikkelig glad i, og bruker hele tida. Forsterkeren må bli en Fender Reverb fra 60-tallet eller tidlig 70-tall. Også velger jeg en tremolopedal som heter Tortenmann TT-3
– TT-3?– Ja, at det er en TT-3 er jævlig viktig, hehe.