– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hva velger du?– Hvis jeg kan ta med en greatest hits, tar jeg «Elton John’s Greatest Hits» fra 1974.

– Hmm... Den er helt i grenseland, men la gå. Jeg føler meg så snill i dag, så la oss gripe muligheten. Dessuten pluss for ikke å velge den TV-annonserte dobbeltplata fra nittitallet. Men da må du ha en god grunn!– Haha! OK! Altså, jeg kunne ha sagt «Goodbye Yellow Brick Road», som sikkert hadde blitt mer korrekt og kred, men der er f.eks. ikke låten «Honky Cat», og den må være med. Det spesielle med denne plata er at man ikke rekker å bli lei for at en låt er ferdig, fordi den neste hele tiden er så bra at gleden kontinuerlig kommer tilbake. Og her er det bare gull, selv om den også mangler «Tiny Dancer», som burde vært med. Den er en av de vakreste låtene jeg vet om.

– Husker du første gang du hørte samleskiva?Nei, ingen spesifikk episode. Han har liksom alltid vært der. I stua, i bilen, overalt. Fikk ham inn med morsmelken. Jeg kan ikke huske tilbake før jeg hadde hørt Elton John. Men du, jeg har en historie om ham og meg. Jeg møtte ham nemlig på et kjøpesenter i Paris.

– Hæ? I en brillebutikk?Haha! Nei, nei. På en kafé. Og det var nettopp derfor jeg tenkte at når du er så freidig å bare sette deg ned på en kafé så alle kan se det, så må du jo også regne med at folk ser deg og kommer bort til deg. Og da bestemte jeg meg for å få en klem fra ham. Også ble det bare surr.

– Hoho! Høres kjent ut. Fortell!– Ja ja! «Hello, Sir!», sa jeg, mens han snudde seg bryskt og så rart på meg. Og det eneste jeg klarte å lire av meg var, av alle ting, «I love you in Lion King!». Gud, så flaut. Da jeg så lente meg frem for å motta den planlagte klemmen jeg tross alt hadde bestemt meg for å få, vil jeg ikke påstå at han akkurat tok mot meg med åpne armer. – Men jeg forsynte meg likevel, tok ham på venstre skulder og tilrøvet meg en klem, helt uten at noe ble gitt tilbake. Huff, det var veldig, veldig flaut. Og det gikk fra flaut til krise når han så, helt uten diskresjon, tok opp et lommetørkle og tørket seg åpenlyst på sin venstre skulder, akkurat der jeg hadde tatt. Haha!

– Hahaha! Nei, fy faen. For en kødd! Ble du ikke forbanna?– Jo! Jeg ble veldig, veldig fornærmet, og sa at nå skulle jeg jaggu meg slutte å høre på Elton John. Hadde i og for seg allerede forsonet meg med at det heller aldri kommer til bli ham og meg, men da av litt andre årsaker. Men jeg tilgir Elton John, selv om det altså er plata hans, og ikke han, jeg ville hatt med meg på en øde øy. Haha!

– Haha! Enn du, da? Kommer du til å bli hyggeligere når Jadudah slår gjennom og du blir dritpopulær?– Jeg kommer til å bli kjempehyggelig! Det hender jo at folk jeg ikke kjenner kommer og skryter til meg av bandet, og jeg elsker det! Og jeg får lyst til å ringe dem og snakke mer med dem!

– Jeg kan legge ut telefonnummeret ditt her, så kan alle som vil ringe deg. – Ehhh. Nei nei, det tør jeg ikke! Men de kan skrive til oss på Facebook!

– Den er notert. Elton John, da. Har du sett ham live, sånn på ordentlig, i en kulturell kontekst? Han spilte jo i Tromsø for fem år siden. – Du, da fikk jeg ikke billett, eller var blakk. Eller begge deler, jeg husker ikke. Men jeg har fått sett ham to ganger, og begge gangene var helt rått. Den ene gangen hadde han med seg et svært kor, og det var altså gåsehud fra start til slutt.

ELTON JOHN «Greatest Hits» (1974)

– Du spiller jo masse live selv. Men hva er det beste du har sett live i hele ditt liv? – Det der er et veldig vanskelig spørsmål. Men jeg hadde en som sitter spesielt godt, nå nylig. Plutselig fikk jeg en gratisbillett til Leon Bridges, på Rockefeller i Oslo. Jeg ante ikke hva det var, men det var som å bli plassert i en tidsmaskin til sekstitallet, med dritkul, amerikansk soul/r&b, og siden da har jeg vært helt frelst, for det ble starten på en ny forelskelse. Traff meg midt i hjerterota. Alle burde sjekke ut Leon Bridges.

– Den er også notert. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en låt, fritt valgt fra musikkhistoriens rikholdige arkiv, hvilken låt hadde du da landet på?– Når du spør, tenker jeg først «Happy Birthday», for den må jo være en garantist for å få betalt huslån og alt sånn.

– Vet du hvem som skrev «Hurra for deg som fyller ditt år!»?– Er ikke det samme sangen?

– Nei, det er to forskjellige melodier.– [nynner kjapt på begge] Ja, det er det jo selvsagt! Nei, hvem var nå det?

– Margrethe Munthe. Hun skrev også «På låven sitter nissen» ei uke etterpå. Råeste hitmaskinen vi har hatt.– Haha! Tipper hun ikke trenger å bekymre seg for huslån og sånn. Men jeg vil ikke sette navnet mitt under «Happy Birthday» uansett, for jeg ville ikke kunnet stå inne for selve låten. Derfor velger jeg heller «Bad Blood» med NAO. Usikker på hvordan hun uttaler artistnavnet sitt, men fy fader, for en låt «Bad Blood» er. – Har hatt totalt oppheng i den i det siste, så den varer nok i en måned til før jeg hører den i stykker og blir lei. Den passer til alle sinnsstemninger, om jeg er blid eller trist, og jeg føler meg alltid super bad ass og dritfet, og skulle ønske det var jeg som hadde laget den. Superbra jobba, og all kred til deg, NOA!

– Nå er det din låt og din kred. Du får med deg én ting til på øya. – Det er jo litt avhengig av om jeg skal være der noen timer eller noen år. I det første tilfellet velger jeg mase parmesan, fordi alt blir mer digg med parmesan, og jeg skal jo kose meg der ute. Bli det derimot flere år, får jeg ta med ei ku, så skal jeg lage meg min egen parmesan.

– Så lurt! Og biff! Masse biff!