Minneord

«Jan Arvid Johansen (1947–2017)»

Sangen har stilna for Jan Arvid Johansen. Vår folkekjære nordnorske visekunstner døde natt til 7. oktober.
SISTE KONSERT: Jan Arvid Johansen på scenen i Tromvik 18. august under det som ble hans siste konsert i Tromsø. 
            (Foto: Helge Matland)

SISTE KONSERT: Jan Arvid Johansen på scenen i Tromvik 18. august under det som ble hans siste konsert i Tromsø. Foto: Helge Matland

Etter å ha levd med kreftsykdommen et års tid, tålte ikke kroppen mer. Med det er ei av de mest markante stemmene i norsk og nordnorsk visekunst borte.

Gjennom mer enn 40 år har Jan Arvid gleda et norsk og nordnorsk publikum med sine melodier og ei sangstemme vi kjente igjen når og hvor vi måtte høre den.

Jan Arvid Johansen debuterte på plate med rockebandet Erter, Kjøtt & Flesk og deres selvtitulerte plate i 1973 hvor hans melodier til dikt av André Bjerke var med på å prege utgivelsen.

Han var senere en sentral musiker og hovedvokalist i Nordnorsk Visegruppe, som ga ut platene «Rav og Rekling» (1977) og «Hei Løsti» (1979). På bakgrunn av sine nytolkninger av nordnorsk tradisjonsmusikk, ble Nordnorsk Visegruppe tildelt Prøysenprisen i 1977. Visegruppa besto i tillegg av Bente Reibo, Hanne Bjørklid, Odd Arvid Eilertsen og Ola Graff.

En ny æra for Jan Arvid Johansen begynte i 1992. Da etablerte han sammen med Ragnar Olsen, Malvin Skulbru og Pål Thorstensen bandet Boknakaran. Gjennom sine fem plateutgivelser, og utstrakt turnering i hele Nord-Norge, er Boknakarans musikk blitt «allemannseie» i vår nordligste landsdel.

Bare noen uker før han døde, var Jan Arvid ute på en lengre turné i Trøndelag og på Østlandet med Boknakaran.

Først i 2005 gjorde Jan Arvid sin solodebut på plate med utgivelsen «Tonen». Sangen «Tiriltungetid» derfra gikk til topps på Norsktoppen. Han fulgte opp med albumet «Kjær» i 2009. Begge albumene ble utgitt av det danske selskapet Himalaya Sound med Henrik Littauer som produsent.

Som komponist skrev han i all hovedsak musikk til allerede foreliggende tekster.

Hans styrke har ikke bare vært å skape sangbare og fengende melodier. I tillegg har Jan Arvid hatt en unik evne til å la musikken spille på lag med teksten, underbygge og forsterke det skrevne ord med sin musikk.

Det gjelder både når grunntonen var i det humoristiske leiet som i «Kjøssekurset» og «Hortensia» eller når det lyriske fikk råde, som i «Lys langs en fjord», for å trekke fram noen få av sangene hvor Helge Stangnes er verbal opphavsmann og som for lengst er blitt innlemma i den nordnorske visekanon.

Vi har hørt han opptre flittig på scenen. Der fikk vi også en ekstra dimensjon som ikke er like tydelig når vi hører han på plate. Der kom hans store formidlingsevne virkelig til sin rett. I tillegg til den flotte og karakteristiske sangstemma og traktering av gitar og mandolin, møtte vi en musiker som fra scenen visste hvor viktig kontakten med publikum er.

Og det er ikke nok å vite. Jan Arvid hadde den tryggheta som skulle til for å kunne slippe seg løs og få denne kommunikasjonen til å fungere. Dette ga oss som satt i salen en opplevelse som var større enn sangen og musikken i seg selv. Vi fikk sanger som fikk et sterkere uttrykk enn når vi hører dem på plate eller i radioen. I tillegg opplevde vi entertaineren Jan Arvid Johansen som en bonus.

De siste 20 åra har jeg vært så heldig å bli stadig bedre kjent med Jan Arvid. Det begynte med bandet Rebels som spesialiserte seg på irsk tradisjonsmusikk, og hvor Jan Arvid var vokalist og Guri som jeg er gift med, spilte fele. Vi hadde også barn som spilte fotball på samme lag i Tromsø Idrettslag, og som jeg etter hvert fikk treneransvaret for. Vi møttes ukentlig på treninger og kamper.

Vennskapet skjøt virkelig fart da vi etter ei suksessrik fotballturnering i Tsjekkia i 2005 ble med Jan Arvid og Kjerstin til deres ferieparadis i den lille landsbyen Plomari på øya Lesvos i Hellas. Disse turene ble gjentatt nesten årlig.

Vi fikk tid til å være mer sammen, oppleve ting sammen; Plomaris levende miljø for tradisjonsmusikk hvor Jan Arvid kunne hive seg med i en session rundt et kafébord, se fotball-VM sammen på en av landsbyens mange serveringssteder og den gode praten, ikke minst over de «endeløse» lunsjene hvor vi kunne fråtse i den nydelige greske sjømaten og nyte ei iskald øl servert i frosne glass hos Panajoti.

Jeg ble mer og mer klar over at det var en nær sammenheng mellom den Jan Arvid jeg i lang tid hadde opplevd på scenen og mannen som etter hvert ble en av mine aller beste venner.

Glimtet i øyet, den gode replikken, rausheten og evnen til å by på seg selv og til å se sammenhenger, som også er så framtredende i måten han skapte sin musikk på.

Musikeren, mennesket og den gode vennen Jan Arvid Johansen vil bli dypt savna. Men minnene og musikken hans vil leve videre.

Før han gikk bort var Jan Arvid i studio og spilte inn musikken til ei ny plate som ennå ikke er utgitt. Så vi har faktisk også noe å se fram til.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.