Musikkommentaren

«Takin Ova - siste ord i saken»

Den norske hiphopsdokumentaren «Takin´ Ova» traff internett med et passe stort dunk forrige fredag, og det har selvsagt ført til debatt, i aller høyeste grad fra folk med egne kjepphester, bekjentskaper eller egeninteresser. Det har selvsagt jeg også.
TAR OVER: Feedbacks faste gjesteskribent, og en nestor i norsk rap, Jørgen Nordeng, omtaler NRK-serien «Takin Ova», og skriver om de navnene han mener er feilaktig utelatt i TV-serien.

TAR OVER: Feedbacks faste gjesteskribent, og en nestor i norsk rap, Jørgen Nordeng, omtaler NRK-serien «Takin Ova», og skriver om de navnene han mener er feilaktig utelatt i TV-serien.

Jeg er også med i serien –fremstilt veldig fordelaktig. Det fratar meg alle tilløp til sutring med umiddelbar virkning. Jeg fremstår jo nesten positiv (hæ??). Dette er en ny side av meg selv, som jeg har tenkt å utvikle mere fremover.

At Krinken gidder å sende en totimers dokumentar om dette fenomenet som en håndfull outsidere starta til allmenn hoderysting for 30 år siden, viser jo at vi faktisk tatt over. Facebooken min har hørtes ut som bonusbrettet på Super Mario Bros siste uka – ding ding ding ding ding –og nå slår jeg av alt.

Etter å ha fått siste ord, så klart.

Å lage en serie av denne reisa er omtrent like risikabelt som å sette seg ned på pub i Gamlebyen med hakekorslue. Klart det blir krangel. Klart noen føler seg utelatte. Klart det blir delte meninger. N-Light-N, aka Son Of Light, mannen som var så rå at jeg ikke ville rappe på engelsk mer, og er Norges mest velformulerte rapper, fikk oppreisning etter at Vibeke Sørlie, hjernen bak Stjernekamp, orkestrerte protest.

Velfortjent. Om jeg hadde vært sjef, hadde disse også fått mere tid (dette er et utvalg).

OPAQUE. Selvsagt var det mye Tee Productions. TP anno årtusenskiftet var som Transformers, hvor hver og en hadde egne superkrefter. Opaque brakte den sleipe stilen, de skeive George Clinton/Kokane-fraseringene, det sleske gliset, den slepne sleiken.

 «Gourmet Garbage» (2001) var den eneste rapplata, ved siden av B.O.L.T. Warheads milepæl «The Re-Enforcement» (1993) og Tommys «Bonds, Beats & Beliefs» (1988), som kom inn på Morgenbladets kåring av Norges 100 beste plater i 2011, et klart stilbrudd med den sampletunge, alvorlige 90-tallsstilen: funky, lekent og musikalsk.

A-LAGET. Store P er landets mest kritikerroste rapper, men det livsglade bandet hans havner litt i bakgrunnen. A-Laget hjalp å forandre hvordan man forholdt seg til hiphop. De var sentrale i å bryte ned ekthetstyranniet, det var nesten som om de ikke skjønte spørsmålet, når kritikerne lurte på hvordan de kunne være så amerikanske (i klesveien, selvtilliten og kvinnesynet), og samtidig så innmari Bææææægen.

NMG-Huset er den kanskje viktigste maktfaktoren i norsk rap i dag. Når Leo Ajkic sier vi eier den der undergrunnen, er det ikke bare en kul catchphrase. Denne merkelige konstellasjonen som inkluderer rockerne i John Olav Nilsen og Fjorden Baby er en enestående drivkraft i norsk musikk, og A-Laget la grunnlaget.

DARKSIDE OF THE FORCE
Man kan ikke fortelle historien om norsk rap uten hiphop-krigen. Jeg satt trygt og godt på en benk i Glasshuset i Bodø, 1199 kilometer lenger nord, og hørte aldri den omtalte disselåta da den kom. Dessuten var jeg også fan av Warlocks. Men da vi hørte DSOTF vinne Tommy Tees demokonkurranse Grand Tee på NRK (i 1996?) var vi jævla imponerte.

Debutplata deres et par år etter var en klassiker. Spesielt Anarad-produserte «Funk-O-Teque» (Anarad er et eget kapittel) ga oss bakoversveis. Det hørtes faen ikke norsk ut. Salvador hadde fått fortjent å snakke om musikken sin. Som det ble de fremstilt som opportunister med en novelty-singel bak seg, og den er bare en brøkdel av en ikke altfor fyldig, men unik, produksjon som strekker seg over tiår.

MADCON:
Noe sier meg at Tshawe og Yosefs internasjonalt hektiske hverdag er grunnen til at de ikke er med her, men savnet er stort. Madcon er en bauta, og selv om man de i senere tid har vært oftere i TV-reklamer og i realityserier, eller prioritert listevennlig klubbrap, enn å holde det ekte (sic), har de alltid vært to av de desidert største personlighetene i norsk musikk.

De har bidratt til å løfte oss opp på internasjonalt nivå, de har vært med i 20 år. Madcon innførte glede, lave skuldre og skamløshet. De turte å være popstjerner. De innførte samtidig et musikalsk og tekstlig nivå som alle enda sliter med å nå. Alt mens de hadde tidenes lættis.

NILS M/SKILLS: Man kan si hva man vil om konseptet å battlerappe uten beats. Personlig sliter jeg med at mange får en helt identisk flow, som er så oppstykket at den får deg til å lengte etter tiden da Thorbjørn Egner-ræpp, eller «Øystein Sunde med beats», som Vinni fra Paperboys kalte det, regjerte.

Nils er det gullkanta unntaket, og har egenhendig satt norske battlerappere på kartet internasjonalt, og #norskehiphopøyeblikk blir vel ikke mer klumpfremkallende enn når Nils slakta Philadelphia-rapperen Rone i Toronto for noen år siden. Nils m/Skills er en av de aller, aller beste i nisjen sin i hele verden, og er en av norsk hiphops virkelig ildsjeler og unikum.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.