Man får dosen og vel så dét

Å spille inn et album med andres låter er overhodet ikke problematisk.
BUKTA I SOMMER: Ane Brun og hennes band var i svært godt slag da de åpnet Buktafestivalen 2017.
            (Foto: Håkon Steimo)

BUKTA I SOMMER: Ane Brun og hennes band var i svært godt slag da de åpnet Buktafestivalen 2017.Foto: Håkon Steimo

Musikkhistorien er brolagt med brillefine skiver der utøveren/bandet har gyvd løs på coverlåter, og der nytt gull har oppstått i hendene og stemmene på nye bidragsytere.

Å gjøre den perfekte coverlåten er vel så kulturelt høyverdig som en original innspilling, og det er jo nok bare å hviske «Elvis» om man, av én eller annen grunn trenger tyngde i påstanden.

Ane Brun har tolket mange låter av andre opp gjennom, fra Beyoncé og Sting til St. Thomas, og hun har jo både stemmen og oppfinnsomheten til å fikse det.

Når hun da gjør et helt album, med så mye som 14 låter på menyen, er det derfor all grunn til å glede seg.

Åpningssporet er et artig valg. «I Wanna Know What Love Is» var låten som mer eller mindre ene og alene gjorde Foreigner til et av tidenes mestselgende band (OK «Jukebox Hero» og «Urgent» hjalp nok også til), og er en låt så ihjelpint at man skulle tro det var totalt meningsløst å tolke den.

Den er likevel svært vellykket, og høres plutselig ut som en svært personlig låt av Brun. Liker også at hun går en oktav ned i refrenget, i stedet for å skrike det ut.

ANE BRUN «Leave Me Breathless» (Balloon Ranger)

ANE BRUN «Leave Me Breathless» (Balloon Ranger)

Ellers er det litt av ei sammensetting av låter. Hadde man satt sammen ei samleplate med originalene, hadde det jaggu ikke vært enkelt å finne den røde tråden. Bob Dylan, Maria McKee, Nick Cave, The Righteous Brothers, Foreigner, Mariah Carey, Radiohead, Shakespears Sisters og Tom Petty har i hvert fall ikke en soleklar fellesnevner, men nå har Ane Brun gitt dem det.

Jeg har et personlig forhold til flere av låtene her, men slikt må man forsøke å koble fra, hvor vanskelig det enn kan være. Og kanskje er det derfor jeg ikke synes Nick Caves «Into My Arms» fungerer særlig bra.

Ane Brun har tidligere sagt (jeg leste det et sted, husker ikke hvor) at hun ikke pleier å høre særlig nøye gjennom låtene hun tolker før hun gjør dem, for liksom å gi dem et eget liv. I utgangspunktet en nobel tanke, men på nevnte Cave-låt synes jeg en av låtens styrker, der Cave går ned i moll, blir kludret til negativt av at Ane spiller i dur.

Cave i dur, liksom. Men det jo hennes valg, og godt mulig de som er mer fan av Brun enn Cave er kraftig uenig med meg.

Det blir i det hele tatt veldig likt utover i skiva, til tross for en viss variasjon i arrangementene (tangentene til Martin Hederos er sedvanlig utsøkte, forresten), og etter 14 låter over 50 minutter har jeg fått dosen og vel så dét.

Det er likevel noe smått uangripelig med det Ane Brun bedriver. Hun synger fryktelig bra, som hun alltid har gjort, og det hele er ditto pent skrudd sammen. Hvor slitesterk skiva er, er en annen sak. Selv blir jeg i overkant mett av den. Flat firer.




iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.