- Wu Tang Clan Ain't Nothing To Count On

Hvordan kan man beskrive hvordan det føltes da Wu-Tang Clan marsjerte inn tidlig på 90-tallet for de som ikke var der?
LEGENDER: Jørgen Nordeng, som tidligere har kalt Wu-Tang Clan for «vår ungdomstids Led Zeppelin» har anmeldt comebackskiva deres for Feedback.
            (Foto: Jonathan Weiner)

LEGENDER: Jørgen Nordeng, som tidligere har kalt Wu-Tang Clan for «vår ungdomstids Led Zeppelin» har anmeldt comebackskiva deres for Feedback.Foto: Jonathan Weiner

Det har vært snakk om hiphopens inntog i Norge med ungdomsfilmen «Beat Street» i det siste, at det var som å bli servert en full pakke. Slik var Wu-Tang Clan også.

Kids verden over ble fanget i New York-gjengens mytiske univers, basert på gamle Kung Fu-filmer, østlig kvasifilosofi, bibelske formuleringer, militærklær, og en merchandise-teft Gene Simmons ville misunt de.

Et par år på midten av 90-tallet virker det som det kom ei Wu Tang-relatert plate i måneden. Wu-logoen kan skåle med Motörhead og Slayer i ikonstatus og tatoveringsfrekvens.

Og lyden: det røffe, upolerte og vindskeive uttrykket gjorde at Wu Tang, i likhet med Cypress Hill, var et av veldig få rapband det var ok å like blant bakstreverske rockekoteletter Norge rundt, som ennå ikke hadde helt trua på at man kunne lage musikk uten gitar.  

«Det her er heavy metal, for de som liker rap», rappa hele Norges OnklP mens populariteten hans ennå var i planleggingsfasen, og det er lite som beskriver klassiske «Wu-Tang Clan Ain´t Nothing To Fuck With» bedre. Det er lyden av masseslagsmål, om det er på bygdehuset eller utenfor t-banestasjonen.

WU-TANG CLAN «The Saga Continues» (Border)

WU-TANG CLAN «The Saga Continues» (Border)


Kombinasjonen av skeive, asiatiske strengeinstrumenter, skitne trommer, Kung Fu-filmdialog og nesten spøkelsesaktige ekkoer fra nedstøvete soulsingler var dynamitt. Dessuten var persongalleriet bredt som i en Dickens-roman.

Method Man, med sin melodiøse raspestemme knuste pikehjerter, GZA appellerte til boksmarte nerds, Ol´Dirty Bastard var en sjanger i seg selv.

På et tidspunkt ble det dessverre for mye, og Ghostface er den eneste som har holdt den verbale kampsporten sin på Kumatei-nivå hele veien.

Det forrige «albumet» til gjengen har verden ennå til gode å høre, etter at kjendisdrittsekk Martin Shrkeli kjøpte og henholdsvis solgte det for millionsummer. Altså det ene eksemplaret. Som de i etterkant har krangla om var en ordentlig Wu-utgivelse. Såpeopera, altså.

Så når sjefsarkitekt og hus-Yoda RZA annonserer at det er ei ny Wu Tang Clan-plate på gang, vet man ikke helt hva man skal tro. Wu-Tangs småparanoide og voldsomme musikk passer perfekt inn i dagens pre-apokalyptiske USA. Det amerikanske folket, og verden generelt, trenger noen som kan gi oss noe å skyggebokse til.

Dessuten: tenåringer i dag er stalker-aktig intenst opptatt av tidlig og midten av 90-tallets subkulturelle palett, hvorfor skulle de ikke være klare for ei ny Wu-Tang-plate? Den eneste grunnen må jo være at ikke klanen selv klarer å levere på det nivået man ønsker seg når fordums storheter kommer tilbake for å spalte atomer igjen. Det er ikke viljen det står på.

Premisset: Nevnte Mathematics, en av disiplene til RZA, som angivelig var den som tegna Wu-logoen, sitter i førersetet. Han har nilyttet intenst til den skjellsettende Wu-debuten «Enter The 36 Chambers». Men (gisp!) han har også lyttet på Dr. Dres årtusenskiftebauta «2001».

Dette er hans egne ord. Er resultatet da en slags glossy, polert utgave av det halvråtne og rennesteinsskitne lydbildet vi elsker så mye? Et slags Bob Rock-produsert «De Mysteriis Dom Sathanas»? Ikke helt.

«The Saga Continues» domineres av A-liste-rapperne i gjengen. Topp stemning. De vil også virkelig strekke ut ei hjelpende, håpefull hand i ei bekmørk tid. Men de løftede pekefingrene blir litt for dirrende, klisjeene litt for påtrengende.

Av og til er det datert, ikke retro. «My Only One» skjems av det moderne r&b-forsøket i refrenget. Men «The Saga Continues» glimter også til på en måte jeg ikke kan huske noen andre enn Ghostface alene har gjort på årevis.

Method Man har brukt ventetida på filmsettet til å kvesse sverdet sitt, og makter å både oppdatere flowen sin, si noen Pauli sannhetsord, samt droppe morsomme linjer. Men det er platas mest prominente gjest, sjarmtrollet Redman, som stjeler showet, på begge låtene han bidrar på.

«At my age, it´s all about bread/You wanna be nice at forty? you can have it all shorty», slentrer han med sedvanlig selvironisk snert, og man ønsker nesten at dette var en Mathematics-orkestrert Redman og Method Man-plate, med gjester fra Wu-Tang. De hadde nemlig kledd det. Men man ønsker det bare nesten.

Mathematics oppnår tidvis nostalgisk Wu-magi, og det grenser til et anstendig comeback.

Skru opp «Hood Go Bang» eller «Lesson Learn´d» og prøv å ikke nikk på hodet som om du sto i en sirkel av 20-åringer med Champion-hettegensere og Timberland-sko, med bluntrøyken sivende sakte opp mot det murpussdryssende taket.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.