– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate, hvilken?– Da tar jeg Joni Mitchells «Blue» (1971).
– Kult! Merkelig nok har ingen andre svart denne før, da dette nesten er selve symbolet på en øde øy-plate.– Ja, kanskje folk er redd for å si det, at det blir for forutsigbart, liksom. Men jeg tenkte bare, fuck it, jeg kan ikke tenke på hva folk måtte mene om valget. Jeg skal jo være der ute aleine uansett! Haha!
– Haha! Skiva er jo en objektiv klassiker, så valget er mer enn logisk. Hvorfor landet du på akkurat denne?– Jeg hater jo egentlig å bli bedt om å si favorittplate og sånn, fordi dette er noe som hele tiden forandrer seg etter hvilken sinnsstemning og periode man selv er gjennom, men dette er ei plate jeg hele tiden kommer tilbake til, som jeg dermed ikke kommer utenom når jeg blir tvunget til å velge.
– Ei skive du hadde berget om det begynte å brenne?– Ja, nettopp! Plata er så komplett, på så mange måter. Også er det noe med at den banet vei og satte en standard. Merkelig nok, det er kanskje litt sært, men jeg blir faktisk mest glad av å høre på den, fordi den treffer meg så godt, at den snakker til meg på et vis. Så du kan si at den er som en slags venn, til meg og for meg.
– Som jo er perfekt på ei øde øy! Husker du første gang du hørte den?– Kan ikke huske det ene øyeblikket, nei. Vil vel heller si at den vokste på meg over tid. Jeg er født i 1987, så man gikk jo gjennom noen forskjellige perioder med musikk, der det var en slags stødig kurve; fra Spice Girls, via Lene Marlin, Nanci Griffith og til Joni Mitchell. Man skal ikke kødde med noen av dem, si. Haha!
– Alt til sin tid! Det er ti år siden vi hørte noe nytt fra Joni. Er du selv engstelig for å ende opp med så mye skrivesperre?– Som helt alene og bitter? Nja, men når jeg ser på mange av de kvinnelige, musikalske forbildene mine, er det tydelig at for mange av dem har det kostet. Det har ikke vært helt enkelt å kombinere en langvarig karriere med familieliv og slikt. Og ser man på Joni, er det ikke mange som har vært så kompromissløs, og da er det kanskje en fare for å ende opp ensom og bitter.– Men hun hvilte ikke akkurat på laurbærene heller, jeg hører jo på mange av de andre skivene hennes også, som f.eks. «Court and Spark» (1974). Det har vel også vært litt sykdom i bildet, og jeg kjenner ærlig talt ikke til hennes privatliv, så det skal jeg ikke mene så mye om.
– Men du vet at hun har oldeforeldre fra Nordland?– Ja, jeg er jo litt nerd, så det har jeg fått med meg! Og Jackson Browne har jo aner i Nord-Trøndelag, så man kan nok spore mye bra tilbake hit.
– Enig. Man kan helt sikkert spore det meste av kvalitet tilbake Nordland og Nord-Trøndelag. Du får sette ditt eget navn under noen andres låt. Hvilken?– «Help» med The Beatles.
– Åh! John Lennon på sitt beste. Fortell!– The Beatles har jo også, som Joni, vært der helt siden barndommen, og har siden bare fulgt meg. Det bare slår meg i bakken hver gang. Faen, så bra de er! Her går det også i perioder, og sånn har det vært siste året igjen. Bare det å oppdage tekstene deres igjen er stort. Tenk Lennon her, i «Help»; en forholdsvis ung rocker som synger desperat om at han trenger noen. OK, vi er der, liksom.
– Amen. Lennon var jo et geni. Da «Help» kom ut var han bare 24 år, og det var allerede deres femte plate. Senere på året kom «Rubber Soul». Du gir snart ut ditt femte album selv. Blir du misunnelig av å tenke på slikt, at noen var så brutalt flinke og produktive i så ung alder?– Ja, hadde vært feil å si nei. Haha! Dessverre endte hans liv tidlig. Men The Beatles var jo helt drøy i produksjonen sin, der musikken bare kom fortløpende. Liker også mye av det han gjorde solo, og samme med George Harrison, spesielt «All Things Must Pass» (1970). Men det var jo ei anna tid, dette. Blant annet slapp de å tenke på sosiale medier. Selv om John Lennon på Twitter sikkert hadde vært kult.
– Haha! For en besnærende tanke! Han hadde sikkert vært best, der også. Du får med deg én ting til på øya. Hva pakker du i snippsekken?– Nykken min.
– Hæ? «Nykken»? Hvilken båt er det?– Hahaha! Nei, Mook-en min, en e-bok-ting jeg kan lese bøker på iPad-en med. Har nettopp vært hos kiropraktor, og da ble jeg frarådet å drasse rundt på 30 bøker hver gang jeg er ute og reiser. Så får jeg med meg mook-en, litt vin og sjokolade, skal jeg nok få tida til å gå fint der ute.
– Klart vi fikser alt sammen! Vin og sjokkis må man også ha!
