På en øde øy med Egon

«Hun peisa paraplyen så hardt i hauet på han skalla fyren, at vi trodde kraniet skulle sprekke!»

OLA BREMNES (62) Sangskriver og musiker
PLATEAKTUELL: Ola Bremnes har nettopp sluppet ei ny plate med tolkinger av Petter Dass. Egon tok en pra med Ola og sendte ham ut på ei øde øy. Anmeldelse av plata på de neste sidene.
            (Foto: Øyvind Arvola)

PLATEAKTUELL: Ola Bremnes har nettopp sluppet ei ny plate med tolkinger av Petter Dass. Egon tok en pra med Ola og sendte ham ut på ei øde øy. Anmeldelse av plata på de neste sidene.Foto: Øyvind Arvola

– Du plasseres på en øde øy og får kun med deg ei skive. Hvilken?
– Peter Gabriels «So» (1986).

– Her har du nok noen millioner med deg. Men hvorfor akkurat den?
– Det er flere grunner. «Sledgehammer» gir meg jo alltid lyst til å danse, selv om jeg er formann i Svinghemmedes Forening, og «Mercy Street» gir meg alltid lyst til å gråte.

– Hehe. Du er jo på ei øde øy, så gråting og dansing kan dermed gjøres helt uforstyrret.
– Ja, ikke sant? For jeg tenkte nettopp på den øde øy-situasjonen. Man vet jo ikke når man blir redda, og da trenger jeg ei plate som både kan muntre meg opp og samtidig få meg litt gang. Og da blir det fint med «Don’t Give Up». Men så kan det også være fint å sette på «Mercy Street», en låt om å få nåde, og da passer det bra å være litt alene og synes synd på seg selv.

– Amen! Det er jo ei utrolig produsert plate, dette. Midt i det verste åttitallshelvetet. Digga du den da den kom, da du vel var rundt 30 år?
– Egentlig ikke, den gikk meg faktisk litt hus forbi. Altså, jeg hørte jo av og om den, men det var først mange år etterpå jeg var klar for den og tok den til meg. Og det er jo Daniel Lanois som står bak lyden, som har gjort noen andre fantastiske produksjoner. Husker blant annet da jeg først hørte Bob Dylans «Time Out of Mind». Kjøpte den på kassett i Narvik, da jeg var på en biltur, og da jeg hørte plata, holdt jeg på å kjøre av veien flere ganger.

– Har du sett Gabriel live?
– Nei, men det skulle jeg gjerne gjort! I Harstad hadde skipsverftet Kaarbø en gammel skroghall der de bygde båter, og i 1995, i forbindelse med et hundreårsjubileum, spilte jeg en konsert inne der, med det materialet som senere skulle bli plata «Vi som bygge skip», og da foreslo jeg at de kunne sette opp en konsert der med Mari Boine og Gabriel, de har jo samarbeidet før. Det kunne vært til ære for alle dem som har bygget skip der. Det hadde knapt kostet dem en dråpe i havet, men den gang ei. I stedet rev de ned skroghallen og satte opp et stort Statoil-bygg.

– Æbuuu! Så kultent. Hva er det beste du har opplevd live, da?
– Vanskelig å svare, men en höjdare var absolutt konserten med Crosby, Stills, Nash and Young i Madison Square Garden, New York, 1999.

– Dæven. Har bare sett Y i CSN&Y, men aldri de i lag. Fortell fortell!
– Jo, jeg har jo vært opptatt av dem siden «Déjà Vu»-plata (1970), som jeg i sin tid spilte sønder og sammen. Jeg har noen kompiser som er helt fanatiske, og da de spurte om jeg ville være med til NY for å se dem i 999, svarte jeg bare ja, for jeg trodde bare det var noe sånn typisk jåssprat det aldri blir noe av.
– Noen dager etter lå det likevel to billetter – én til hver dag – i postkassa, med beskjeden «Reisa kommer i tillegg». Så måtte jeg ringe ho Kari og spørre om et lån på 10 000 kr av henne, hun hadde gjort det bra på silda det året. «Det må du jo fær på!» var svaret, og så dro vi over.

– Sukk! Så bra! Snille ho Kari!
– Ja, nå skal du høre. Vi fant ut at vi skulle ankomme konserten standsmessig, og leide sånn limmo med minibar og greier, og da vi ankom Madison Square Garden, kom vi ut av bilen, mens jeg spilte munnspill og greier.

– Haha! Skikkelig nordnorske harryer!
– Jo da, og det var ingen som affiserte. De kastet ikke et blikk på oss engang. Haha! Men konsertene var forrykende. Neil Young var mest pigg av dem, synes jeg, men alt hang sammen og gutta leverte fantastisk bra. Da fikk jeg også se hva ekte fanatisme kan fremkomme, for de 40 000 fremmøtte skapte nesten en slags vekkelsesstemning, og ga seg helt hen i musikken. Artig!
– Så, midt i konserten, hadde de en helakustisk sekvens, der de tok frem Martin-gitarene, og under «Teach Your Children», kom det ei dame bort mot oss, bærende på en diger paraply med et svært og tungt treskaft. Vi skjønte jo at noe var i gjære. Foran sto det en skalla mann sammen med ei anna dame, og plutselig bare peisa hun paraplyen så hardt i hauet på han skalla fyren, så vi trodde kraniet skulle sprekke.

– Hæ? Hahaha!
– Ja, ikke sant! Og når han fyren på underlig vis overlevde, snudde han seg bak, men da var paraplydama forduftet, og han trodde dermed det var en av oss forskrekkede nordmenn som var gjerningsmannen. Det var da Trond, livredd for å bli banka opp og kasta ut fra Madison Square garden, utbrøt «Sorry, we are Norwegians!», som om dét skulle forklare noe som helst. Haha!
– «Heldigvis» kom hun en gang til, men da fra sida, og da så han at det ikke var vi som hadde slått først, men at det var denne uberegnelige dama som var ute etter ham. Og da paraplydama så trynet på ham, sa hun bare tørt «Oh, sorry. Wrong person!». Hun trodde det var mannen hennes som var ute med ei anna dame, men så var det altså feil mann. Og siden den gang tenker jeg alltid på han fyren med det solide hauet når jeg hører «Teach Your Children». Haha!

– Haha! Dette beviser bare hvor mye kulere det er å se noe live. Man vet aldri hva som skjer! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– En sang, synes «sang» er et mye bedre ord enn låt, jeg gjerne skulle ha skrevet er «San Diego Serenade», men den har altså Tom Waits dessverre skrevet allerede. Den er på albumet «The Heart of Saturday Night». Jeg elsker tekstlinja «Never heard a melody until I needed a song». Et kongerike for den linja!

– Den er fantastisk, og den beste på den plata, synes jeg. Og ikke minst sistelinja «I never saw your tears until they rolled down your face». Du får prøve deg på en nordnorsk versjon!
– Ja! Har faktisk prøvd mange ganger, men det er vrient. Utrolig enkel sang, melodi og tekst, som ikke er banal, som jo er det jeg er ute etter selv, og som jeg sjelden får til. Hele den plata er jo fin, den stemninga, at man skal ut på lørdag, med forventningene rundt det, og samtidig med en melankoli i bunnen der, er helt suveren.

– Vi liker Waits. Du får med deg én ting til på øya.
– Jeg ha en gitar.

– En Martin?
– Njæææi, jeg tar heller en akustisk Gibson. Da jeg ble 60, gikk bror og Kari og noen andre sammen om å kjøpe meg en Robert Johnson-modell som heter L1. Og den må jeg jo ha med meg.

– Herregud, klart du må!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.