Ukas låt

Petty og Roger - De kule kongene på haugen

ROGER MCGUINN & TOM PETTY «King of the Hill» (1991)
TOM & ROGER: Se så kule de var sammen. Sukk.

TOM & ROGER: Se så kule de var sammen. Sukk.

Blir jo ikke helt ferdig med Petty nå for tiden.

Hans egen katalog er selvsagt spekket med bra låter, noe som har vært veldokumentert i ukene etter hans smått uventede død.

For undertegnedes del er det særlig én låt jeg alltid vil forbinde med Petty, og den er ikke engang hans egen. Den er ikke engang fra ei av hans egne skiver.

I 1991 hørte jeg på et eller annet nyhetsprogram på radio, à la «Her og nå», der nyheter ble overlappet av trafikkmeldinger og lett musikk.

Musikken var for det meste av den dølle sorten. Friksjonsløs, slapp og ufarlig musikk man allerede var lei av. Men det var liksom greit. Det var kun én radiokanal, og da måtte man bare ta den musikken som kom. Det var ikke så viktig heller. Man hadde jo musikk selv.

Så, ut av dette gudsjammerlig svarte hullet av kjedsomhet festet til riller, trillet det ut en poplåt så episk, så fengende, så storslått og så avhengighetsdannende at det var til å bli gal av.

Det hele hørtes mistenkelig The Byrds ut, og da låten fadet ut, sa en slapp og uengasjert radiostemme noe sånn som at dette var det siste fra den gamle The Byrds-vokalisten. Navnet på selve låten ble aldri nevnt. Han sang noe med «King of the Hill» flere ganger i hvert refreng, fikk jeg med meg. Og jeg var solgt.

På dette tidspunktet (jeg var 19 år) hadde jeg to Byrds-skiver, kjøpt på salg på Pick-Up Musikkbar på Fauske. Det var Studioskiva «Fifth Dimension» (1966) og ei litt kjip samleplate med bare Dylan-coverlåter, uten innercover og null info om noen av låtene.

Låten fra radio hadde derimot de samme gitarene, den umiskjennelig og deilige lyden av tolvstrengers Rickenbacker, som på de platene jeg hadde fra før, og nå visste jeg altså at det var Roger McGuinn som hadde gitt ut ei ny plate. Lykke.

Dagen etterpå gikk jeg på gamle Platebaren i Tromsø, og der hadde de fått den ferske skiva inn på vinyl, og hjem bar det for intens lytting. Åpningssporet «Someone to Love» gjorde at jeg trodde jeg hadde et gigantisk mesterverk i hendene.

«Hvis dette er nivået, HVIS DETTE ER NIVÅET, da kommer faen meg hodet mitt til å eksplodere!», husker jeg at jeg tenkte. Noe i den dur iallfall, for jeg visste jo at det var minst én låt til av samme format. Plata viste seg å være litt mer ujevn, den holdt dessverre ikke samme nivå videre ut side A.

Da jeg snudde skiva og satte på B-sida, fløt «King of the Hill» ut i rommet. Du store allpakka, for en poplåt. Refrenget er så episk larger-than-life-digert at det er vanskelig å beskrive med ord, men det er av den typen du aldri får høre nok mange ganger.

Og så hørte jeg at det var en annen stemme en McGuinn som kom inn. Det hadde jeg ikke hørt på radioen. En rask sjekk på coveret tilsa at det var Tom Petty - selveste Tom Petty! - som skjulte seg bak. Petty synger faktisk enda kulere enn sitt store idol Roger McGuinn (det visste jeg ikke den gang), så låten tok etter hvert form som en duett, noe jeg altså ikke visste at den var i utgangspunktet.

Senere så jeg musikkvideoen, det var den tiden da M-en i MTV faktisk betød musikk, og der er det 10-0 til Petty. Roger McGuinn, på dette tidspunktet en gammel gubbe på 49 (huff, det er skummelt å tenke at jeg seriøst tenkte slik om mennesker over 45), ser ganske døv ut, med en komisk hockeysveis. Klart, er du tidligere frontfigur i The Byrds, får du lov til å se ut akkurat hvordan du vil og fortsatt være kul, men likevel.

Petty, derimot, er cool as fuck. Han ser akkurat ut som han alltid har gjort, og synger akkurat så ettermiddagsstein og tøff som bare han kunne være. Jeg blir rørt bare av å skrive om det.

Etterpå hørte jeg låten cirka 20 ganger på rad. I ukene etter Petty døde har jeg hørt den like mange ganger. For det er denne låten jeg først og fremst trekker frem fra Pettys katalog. Og det er som sagt ikke engang hans, eller fra noen av hans egne plater. Kan ikke helt forklare hvorfor, men av og til er det bare slik.

Og nå må jeg høre den én gang til. Kongene på haugen.


 

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.