– Gratulerer med ny skive, den femte i rekken! Du har ikke spesielt lange pauser mellom utgivelsene dine (fem plater på sju år). Er du ei rastløs sjel?– Tusen takk! Rastløs, ja. Hehehe. Ja, det kan du si. Det er kanskje en egenskap som – på godt og vondt – har blitt forsterket med årene. Man prøver jo, bevisst eller ubevisst, å bryte grenser og utfordre seg selv, og da er en helt avhengig av hele tiden tenke nytt og fremover, både hva angår tekst og musikk.

– Hva angår tekster, du er jo tidvis svært personlig på den nye skiva. Er du i så måte glad du synger på engelsk?– Tenker ikke så mye på det, egentlig. Det er helt naturlig for meg å skrive på engelsk, og jeg skrev jo engelske tekster allerede fra jeg var i tiårsalderen. Og, klart, de siste årene har jeg bodd og oppholdt meg mye i USA, der jeg har praktisert språket daglig og fått et enda nærmere og mer personlig kjennskap til det. Fått det enda mer under huden, si.

– Men synes du det er lettere å være personlig på et annet språk?– Ikke nødvendigvis. Det skal jo være nært og personlig, men heller ikke slik at det blir flaut eller kleint. Sånn sett er dette noe jeg er nøye på når det skal siles. Mange av ideene blir skrotet i utsilingsprosessen, og denne gangen har jeg lest mye engelskspråklige litteratur og poesi samtidig med skrivingen. – Med dét sagt, er det jo ikke akkurat noen biografi jeg skriver i låtene mine, samtidig som tekstene nok alltid vil reflektere hva som faktisk har skjedd i livet mitt de siste årene.

– Hva har skjedd?– Hehe, nei, altså, sånn jobbmessig har jeg jo jobbet masse på fem forskjellige steder, med alt fra jobbing alene på en låve i Nashville, til i kjente og trygge omgivelser i Brygga studio i Trondheim, og det merkes nok. Har også produsert selv denne gangen.

– Er det fordi du vil ha all kontroll selv? For å vise at du er kaptein, straffetaker og første i alt?– Ja og nei. Jeg har ikke noe voldsomt markeringsbehov, og innspillene fra de andre i bandet er selvsagt også viktige for hvordan det endelige resultatet fremstår, både live og på plate.

– Nå er du veldig diplomatisk. Det er jo ditt navn som står på plakaten.– Haha! Jo, men, klart, jeg har jo noen visjoner og ideer, så du kan sikkert si at jeg styrer skuta, og jeg sier jo fra om det tar ei retning jeg er uenig i, men det gjør vi alle. Jeg trenger dessuten ikke si så mye til denne gjengen, da jeg føler vi drar lasset sammen, i felles retning.

– Har alltid vært litt svak for jazztrommiser brukt i mer konvensjonelle sammenhenger. Pål Hausken er din foretrukne skinnklasker på siste skive. Har dette tilført soundet noe ekstra?– Ja, absolutt, selv om Pål har gjort veldig mye mer annet enn bare jazz før. Synes i grunnen bandet som sådan består av sterke stemmer, og selv om vi kjenner hverandre godt sosialt og musikalsk, liker jeg at de utfordrer meg. Ikke minst er dette en styrke live, der vi kan veksle mellom helt nedpå og akustiske arrangementer og til å ta det ut i ti minutter lange gitarpartier der vi nesten forsvinner inn i en transe.

– Du har vært i fem forskjellige studio under tilblivelsen av skiva, deriblant flere steder i USA, fra Woodstock til Los Angeles og Nashville. Er ikke dette å gå over bekken etter vann?– Nei, jeg synes det har vært, om ikke nødvendig, så i hvert fall veldig kult å reise til dit det på sett og vis kommer fra. Samtidig er jeg mye i Nord-Trøndelag, der jeg har familie og gamle venner. Det ene utelukker jo ikke det andre.

– Var valget av Nashville bevisst? Det er jo på sett og vis countryens arnested.– Nja, nå er jo ikke dette noen typisk country eller Nashville-skive. Der jobbet jeg dessuten mest alene, hvor jeg satt på en låve.

– Det er jo i staten Tennessee, der Trump vant med over 60 prosent av stemmene. Hvordan har det vært å farte rundt i Trump-USA? Merker du det på folk?– Selvsagt. Det har vært et veldig spesielt år å være i USA, naturlig nok. De folkene jeg kjenner og har snakket med er jo til dels rystet. Dette er ikke noe de driter i. Noen av dem snakket til og med om å flytte til Canada. Og flere sier jo at de regelrett skjemmes. – Samtidig ser jeg jo ei parallell utvikling her i Europa også. Mye vil ha mer, og forskjellene blir større. Det er ikke sånn at vi sitter i ei boble her oppe, at vi ikke blir berørt av den situasjonen. Men jeg håper, og tror jeg merker det også, at folk nå engasjerer og bryr seg mer. Synger jo om dette i åpningslåten «April Child», med linjene «The bitter wind is blowing now».

– Platetittelen «Two Worlds», da? I tittelsporet antar jeg at den henspiller på det trygge og det usikre. Kan du utdype det?– Ja, det er et slags limbo, der jeg flyter og svever frem og tilbake, og der man aldri lander helt. På den ene siden trenger jeg det rastløse, men også å komme hjem til familien min, som er verdens beste ladestasjon. Jeg trenger å kjenne på det å våkne opp på morran og være hundre prosent uredd, samtidig som jeg også liker å miste kontrollen og ikke vite helt hvilken vei det går. Den dragkampen, den indre kampen jeg antar mange kjenner på, er det jeg synger om.

– Du later til å være konstant utvikling. Den nye skiva er ganske langt unna spesielt de to første. Er dette en villet utvikling, eller noe som bare skjer av seg selv?– Det skjer jo ikke av seg sjøl. Det er ingenting som artist jeg er mer redd for enn å stagnere og repetere meg selv. Dette har jeg vært fokusert på og hele tiden prøvd å unngå. Derfor hører jeg stadig på nye ting, treffer nye folk, oppsøker nye samarbeidspartnere og utfordrer meg selv på nye områder. Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl, vei du! Hahaha!

– Haha! Den måtte jo komme fra trønderen! Du assosieres likevel til countrymusikken. Synes du det er slitsomt med disse merkelappene og genrebegrepene?– Nei, det prøver jeg å ikke tenke så mye på. Jeg tror nok folk alltid vil være opptatt av å sette artister i rammer og båser, men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om sånne grenser og båser.

– Men du har jo mottatt Spellemannprisen tre ganger på rad for beste countryskive åkkesom!– Joa, men denne skiva er jo ikke country. Og den siste EP-en ble jeg spellemannominert for i kategorien «Årets popsolist», så de endringene er iallfall lagt merke til. Hva man vil kalle musikken min er jeg likevel ikke spesielt nøye på. Selv kaller jeg meg «singer/songwriter», i begrepets vide og fulle betydning.

– Du skriver låter både på piano og gitar. Tenker du piano- eller gitarlåt når du begynner å skrive?– Ja, og dulcimer!

– Ehh… Hæ?– Dulcimer, d.u.l.c.i.m.e.r., du kan bare google det. Det er et strengeinstrument, ei sånn fjøl som man får senebetennelse av å spille altfor mye på, noe jeg vet alt om, hehe. Men det er litt mer tilfeldig hvilket instrument jeg bruker under skrivinga. Ofte, når jeg har en idé, hører jeg likevel for meg instrumentet i hodet samtidig.

– «I used to be afraid to cry», synger du i låten «Never Be the Same», som høres dypt personlig ut? Har Ida - 30 år - blitt bedre på det? Å gråte, altså?– Hehe. Tror vel heller den handler om det å være mindre redd. Man kan fort bli litt hard, som jente i et miljø som er dominert av masse kule mannerockere. Jeg tror derimot ikke lenger at man må være så tøff og hard og best hele tiden, men at det heller ligger en iboende styrke i det å være sårbar.

– Nå skal du ut på en lang omfattende turné, der du skal spille i alt fra Olavshallen i Trondheim til mindre og intime klubber. Hva synes du – uavhengig av økonomi – er det kuleste formatet å opptre i?– Hmm… Jeg liker jo spennet mellom begge. Klart, jeg er veldig begeistret for intimformatet, så lenge de ikke kommer helt ned i fanget på deg, det har jo skjedd, mens på større scener blir jeg trigget av utfordringen i nettopp det å skape den nødvendige nærheten og intimiteten mellom oss og publikum.

– Lemmy fikk en gang samme spørsmål, og da svarte han «I don’t care, as long as they all raise their fists in the air at scream hallelujah!»– Haha! Det synes jeg var veldig bra sagt, så jeg tror jeg bare stjeler det sitatet og gjør det til mitt eget. Men jeg gleder meg voldsomt til å komme på veien igjen, få bandet skrudd ordentlig sammen, sette opp den rette miksen av nye og gamle låter, gi dem et nytt liv og se at det blir fett.

– Til slutt: Nevn tre artister som har betydd ekstra mye for deg.

Joni Mitchell– En artist som alltid har fulgt meg, og som jeg kommer tilbake til igjen og igjen. Hun har alltid vært kompromissløs – både som produsent, artist og låtskriver – og har vært som en slags følgesvenn for meg.

Emmylou Harris– Hun er på en måte inngangsporten til interessen min for denne sjangeren. Når hun synger, høres det alltid ut som den siste tonen som skal synges. For meg har hun den perfekte balansen mellom sårhet og styrke.

Daniel Lanois– Han har vært en rød tråd i mye av den musikken jeg har hørt på, både som produsent og musiker.