Ukas dypdykk

«Tilgir vi dem fordi vi elsker dem?»

Hamsun. Gangster-rap. Svartmetall. Weinstein- og Polanski-filmer. Det er mye god kunst som kommer med en flau smak i kjeften.

At det ikke er noen automatikk i at geniale artister er rause og empatiske mennesker, er en uunngåelig sannhet. Det føles litt useriøst å skulle lage en toppliste, det er tross alt snakk om en lang rekke ofre, og mye ubotelig skade i kjølvannet her.

Men vi må snakke om en bunke artister som utfordrer kunst og person-dilemmaet.

Dette er artister hvis musikk jeg enten verdsetter høyt, eller forstår grunnen til at andre gjør det. Dette ekskluderer umiddelbart Sid Vicious, som aldri var god på noe annet enn å sette heroinsprøyter (eller var han nå egentlig det) og sniffe lim.

Det ekskluderer også rockens såkalte erkeopprører G.G. Allin. Sorry, men han var talentløs, og at så store deler av indie-, kred-, punk- og koftelandskapet innen norsk musikk velger å se gjennom fingrene med hans voldelige kvinneforakt og degenererte drittsekkoppførsel, er for meg ei gåte.

Som rapper har jeg møtt meg selv i døra flere ganger enn jeg har sagt «Æ gir mæ nu faen», både når det gjelder kvinnesyn og menneskesyn generelt hos mange av mine favoritt-rappere. Om det har vært promotering av prostitusjon, dårlig menneskesyn, eller mangel på respekt for menneskeliv.

Dette er heller ikke ei sjokkliste, da hadde Sicx, Big Lurch og South Park Mexican vært med (ikke google dem). Men de er ikke geniale (selv om jeg eide album av alle tre før de ble avslørt). En annen ting er skyldspørsmålet.

Veldig få er hundre prosent tatt for sine udåder, men vi snakker om tanken på at de har gjort det.

Gjør det at vi slutter å høre på dem, eller prøver vi å late som ingenting?

Tilgir vi dem fordi vi elsker dem?

Fordi vi synes synd på dem?

Fordi vi ikke kan leve uten musikken deres?

Er det OK at de har visse holdninger så lenge de ikke frontes i musikken? Kjør debatt!

Dette er min høyst personlige liste over sju utvalgte personer jeg sliter med å gå med T-skjortene til. Og, nei, jeg er ikke noen helgen eller moralens vokter. Men det er greit å ha litt følelser, da.

1. R. KELLY

Da han midt i 20-årene gifta seg med 15-åringen Aaliyah, var det bare starten på en karriere som har vært en evig fyrstikktårnstabling av musikalske mesterverk og personlige perversiteter. At plata han skreiv for Aaliyah het «Age Ain´t Nothing But A Number» hjalp ikke på.

Det er liten tvil om at artister og kjendiser i USA er lette skyteskiver for pengekåte mennesker som vil saksøke seg inn i millionærtilværelsen, men R. Kelly har så mye påstått snusk på samvittigheten at det er lite grunn til å tvile. Musikken speiler også en kjønnsdrift av en annen verden.

Når nesten alt du gir ut (og Kelly er produktiv) handler om hvor grisekåt du er, og alle problemene det fører med seg, i minste kjønnsaftsdryppende detalj, blir det om mulig enda vanskeligere å forholde seg til. «I Can Be The Drink In Your Cup», blir enda vanskeligere å, eh, svelge, fra en mann som sto på tiltalebenken for å urinere på småjenter. Det er som om John Arne Riise skulle gi ut låter om slibrige tekstmeldinger.

R. Kelly slåss for tiden mot beskyldninger om at han styrer en sadistisk sex-kult. Han har angivelig jenter låst inne som konkubiner i leilighetene sine, i bytte mot å «hjelpe dem med karrierene sine». Likevel er du garantert klining om du setter på en av Kellys ballader, «I Believe I Can Fly» er fortsatt Disney-søt, og damene stormer dansegulvet når «Ignition (Remix)» strømmer ut av høyttalerne.

Sistnevnte kom ut bare måneder etter urineringsskandalen, og har en «subtil» tekst som handler om å «stikke nøkkelen i tenningen din». R. Kelly kaller seg «The Pied Piper of r&b» (rottefangeren i Hameln, han som lurte alle ungene inn i ei grotte med fløytespillingen sin), noe som i seg selv er ganske opprivende. Men man kan også kalle han kongen av moderne r&b.

R. Kelly var en av de første som tilførte litt gaterøffhet og skitten asfalt i en sjanger som var glattpolert og strømlinjeforma. Han viska ut distansen mellom rapper og sanger. Den sprengkåte dåsemikkelen er manisk, ustoppelig kreativ og genial. Et overflødighetshorn av kvalitetsmusikk.

I et GQ-intervju innrømmer Kelly at han ble misbrukt av et nært familiemedlem som barn, og at han tror den slags går i arv. Han innrømmer derimot aldri skyld for noe av det han har vært tiltalt for. Man kan jo umulig ha sympati for noe sånt. Eller?

2. MORRISSEY

Jeg hater han intenst, jeg innrømmer det, selveste tofu-Elvis i egen høye person. Gang på gang har jeg blitt forsøkt overbevist om storheten hans, uten å bli helt solgt. Morrissey-fansen er mere som en kult enn noe annet.

Så vidt jeg kan se er mye av grunnen det at han har vært en slags talsmann for alle utskudd og emosjonelt ustabile mennesker gjennom musikken sin, med en nesten sektlederaktig utstråling. Han er også selve definisjonen på kompromissløs, en klippe i en pop-hverdag dominert av livløse glassmaneter.

Jeg er også voksen nok til å se at The Smiths, selv om de ikke er mine favoritter, savner sidestykke i britisk popmusikk. I hvert fall etter 1980. Bandet eksisterte på plate i en skarve handfull år, men slapp mere innflytelsesrik musikk på den korte tida, enn de fleste gjør på en livstid.

Morrissey gikk videre til en solokarriere som også må sies være legendarisk (selv om jeg sliter enda mer med den). Mannen Morrissey, derimot: uttrykket «en likandes kar» har omtrent like mye med den tidligere Smiths-vokalisten å gjøre som «edruelig og asketisk livsstil» har med Gallagher-brødrene.

Usympatisk vegetarianer burde egentlig ikke være et uttrykk, men for Morrissey er det bare forbokstaven. I 2011 opplevde vi terror på norsk jord. Moz klarte selvsagt å blande inn dyrerettigheter også i dette, og sammenligna massakren av tenåringer på Utøya med overtrampene McDonald's og KFC gjør overfor storfe i kjøttproduksjonen sin. Han fikk kjeft for dette. Litt.

På Nobels Fredspriskonsert det påfølgende året hadde han og hele bandet hans Hustler-skjorter, altså med logoen til ytringsfrihetsikonet Larry Flynts manneblad. Det var hans måte å si at han aldri ville be om unnskyldning. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Var jeg ekstra krenka fordi jeg sto i Oslo sentrum da bomba gikk av, at politiavsperringene gikk halvannet kvartal fra leiligheta mi?

Sikkert, men det gjør ikke Morrissey mindre arrogant og selvopptatt eller mere empatisk. Dyra går foran alt i den skrudde lille keiseren av doucherys forstyrra hode:

«You can’t help but feel that the Chinese are a subspecies», uttalte han i forbindelse med dyrerettighetene i Kina. Det er også vanskelig å skulle tro at han ikke deler sentimenter med David, hovedpersonen i Moz-klassikeren «National Front Disco», etter uttalelser som «The gates are flooded and anybody can have access to England and join in».

Morrissey er den mest selvopptatte og arrogante rockeren vi har, likevel klarer han å overbevise horder av mennesker, fra latino-gangstere i Los Angeles, til politisk korrekte veganere. De fortsetter å forsvare idolet sitt, selv om han hadde vært ute i kulda for årtier siden om han hadde representert, for eksempel, latinere i Los Angeles, og ikke oss ukrenkbare hvite menn som pusher 50.

Da har vi ikke nevnt «Bengali in Platforms», hvor Mozminator prøver å croone en stakkars inder som drømmer om et nytt liv i England, rett hjem igjen. Nå, hvor var den baconburgeren min igjen?

3. BURZUM

Da pappa fikk Burzum-plata «Aske» i posten for å anmelde den (akkompagnert av den famøse lighteren, som jeg i god stil har rota bort) på starten av 90-tallet, fikk jeg meg en støkk.

Vi hadde jo lest om black metal-miljøet i Bergen og Oslo, og tok skandaleartiklene om satanistmiljøene for rimelig god fisk. Dette var ekte satanister. Jeg hadde ikke hørt Darkthrone eller noe før, og å sette på denne plata var som å trå rett inn i helvete. Celtic Frost ble nesten D´Sound i forhold. Bathory var et eneste langt moshparti i sammenligning.

Det var så lite funky. Så iskaldt. Så ondt. Så jævla bra. Og Burzums første plater er klassikere. Man kan ikke skrive historien om metal, verken svart eller generelt, uten å nevne han bergenser-Greven som ikke har jobbet som Idol-dommer. Og vi var ikke alene om å bli tiltalt av dette forbudte utenforskapet.

Å være drittsekk, eller til og med drapsmann, i svartmetallens dunkle pergamentruller er ikke noe enestående. Sjangeren er verden over et veritabelt koldtbord av degenererte holdninger, kriminalitet av det mindre glorifiserbare slaget, og kjipe vibber, som vi sier i Sofienbergparken. Nå sist polske Decapitatet, der hele bandet ble anklaget for kidnapping og voldtekt av en kvinne etter en konsert i Spokane, Washington.

Kan vi rappere få gå hjem nå? Se for deg at Tommy Tee hadde drept noen i Sofienbergparken, at Madcon var ravende gale rasister som mente at man burde utføre medisinske eksperimenter på hvite folk fordi de «ligner jo mer på mennesker enn rotter», at Diaz drepte Son of Light.

Burzum, eller Greven, eller Varg Vikernes om du vil, stiller i en egen klasse, med sine frådende, neandertale holdninger, og uttalelser. Nå som black metal har blitt utnevnt til en av Norges fremste eksportartikler, og har fått innpass i kultureliten for godt, kan det være greit å ta et oppgjør med grumset som ligger under.

Å lefle litt med ugrei nasjonalisme i ungdomstida for å understreke et annet poeng er en ting. Å sitte i dagens politiske klima, med nazisme og fascisme på faktisk fremmarsj, gjør det ganske problematisk å ikke benekte disse. Å skildre krigshistorie, som for eksempel Marduk pleier å påstå de driver med, er nå en ting. Lemmy er jo et kroneksempel på noen som var fascinert med andre verdenskrigsestetikken, uten å noensinne ha fremstått som nazi av den grunn.

Men å støtte folkemord? Fuck outta here!

4. SIZZLA

Elefanten på gutterommet mitt. Jeg har vært en av de mest ivrige pådriverne og eksponentene for jamaicansk dancehall og reggae her til lands, siden jeg og Jan Steigen starta Raggabalder rundt årtusenskiftet. En entusiasme og kjærlighet som har kommet med en bismak.

Reggae og dancehall står i en ekstremt særegen posisjon når det kommer til homsehat. Da vi begynte å spille ute var annenhver låt om å sette flammer på og/eller skyte dem. Vi gjorde så godt vi kunne for å skadebegrense, i all vår kulturelle appropriering. Jamaicanere kommer tross alt fra en homofiendtlig kultur, og det er kristendommens skyld, ikke reggaens.

Jamaica er et av landene i verden med størst tetthet av kirker pr. innbygger. Gjerne trossamfunn der bibelen tolkes gammeltestamentlig, noe mange rastas også sverger til. De kommer også fra en machokultur der det å være homo er det samme som å være svak, og de svake blir spist.

Det er blitt mer enn metafor enn noe reelt. Analsex er forbudt ved lov der. Analfabetismen er stor. Alt dette er fakta, men det er nærmere unnskyldninger enn forklaringer på hvorfor den lille øya produserer så ekstremt mye bra musikk... om hvor avskyelige og lite verdige til å få leve homser er.

Sizzla tilhører sekten Bobo Ashanti, strenge som få. Kvinner må sove i eget telt i landsbyen når de menstruerer, de er urene. Sizzla slapp kanskje fem album i året på høyden av karrieren sin, og han lagde de vakreste, veneste balladene, sang i fistel, brølte, spyttet, skreik, chantet, frådet, og vekslet mellom ytterpunkter raskere enn man kan si likeverd. Jeg elsker musikken hans. Han er et geni.

Men undertonene er vanskelig for hvit mann, 39,5, å forsvare i 2017. Heldigvis har reggae bedret seg generelt. Mye grunnet reaksjoner i Europa og USA, og det faktum at når de kom utenfor egne hjemtrakter, fikk de faktisk åpnet øynene sine. Det kommer ikke mange homsehatlåter i året lengre. Men vi må nesten sidestille det med rasisme. Vi, utøverne av sjangeren, må nekte å vedkjenne oss disse holdningene.

Mange på Jamaica tror at sodomi, homofili og pedofili er samme sak. Det er det ikke. Og før dette er på plass, vil jeg for alltid spille «Praise Ye Jah» med en flau smak i munnen.

Derfor blir det også stadig vanskeligere for meg å identifisere meg med hvite middelklassegutter med altfor mye lommepenger å bruke på eksklusive dubplate-innspillinger, som prater på gebrokkent jamaicansk patois om at menn er skapt for kvinner, ekteskapet er den eneste rette institusjonen og at alle som hater homser må slenge ei hånd i været.

5. MICHAEL JACKSON

Hvis vi virkelig elsker noen, er vi villige til å tilgi de hva som helst. Dette er Michael Jackson et eksempel på. Er det derfor det er så lett å hate Hans Rotmo? Han har jo fått mere tyn for de høyrepopulistiske uttalelsene sine enn Robert Stoltenberg hadde fått om han hadde marsjert ned Karl Johan i SS-uniform, mens han ropte «Sieg Heil» og skøyt med sprettert etter alle mørkhudede personer han så.

Men Michael Jackson er en urokkelig folkehelt, et av våre fremste symboler på alt vi elsker. Vi synes nok synd på stakkars Michael, han kan umulig ha hatt det lett. De stjal barndommen hans, han var vokst opp uten noe privatliv, han lengtet tilbake til uskylden. Det kan vel kanskje ikke forsvare å frata andre små sin barndom?

Det kjipeste som kom ut av skandalene hans var at han nesten ble en slags uendelig kanonføde for afroamerikanske komikere, på samme måte som O.J. Men det har ikke klart å gjøre noe med hans helgenaktige, overmenneskelige status. Ironisk nok er det likevel sett på som innafor å vitse med Michaels overgrepssaker. Selv om det er forbrytelser mot mindreårige, noe som i andres hender kunne vært nok til å ødelegge karrierene deres momentant.

Og selv om det bare var anklager, og han ikke har blitt dømt, så er det bare å se til Bill Cosby. Selv han fikk livet sitt ødelagt. Hvorfor? Vet ikke, men vi kan jo prøve å fortelle historia om de siste tiårene på 1900-tallet uten å nevne MJ. Det vil jo være rein historieforfalskning.

6. Ms. LAURYN HILL

Det er ikke noe nytt at artister har delikate krav til oppvartning og vertskap, ei heller verken enestående eller noe å hisse seg opp over. Det er jo en delikat gjeng.

Lauryn Hill, du veit, ho snille dama med dreadlocks, som sang «Killing Me Softly» i Fugees, og fikk barn med en av Bob Marleys mindre kjente sønner? Som leverte den kanskje største kvinnelige rapklassikeren på denne siden av MC Lyte og Queen Latifah, før hun forsvant kjappere fra rampelyset enn en scouser i fullt supporterutstyr som har forvilla seg inn på hjemmetribuna til de der røde djevlene (hvis jeg naila den fotballmetaforen skal jeg aldri bryte ett eneste av de ti bud igjen) [helt på grensen, men det gir nesten en slags mening, så lar vi det stå, i raushetens navn, og for det sporty forsøket - red.anm].

Fugees var til å begynne med ei middels suksessfull rapgruppe fra New Jersey, til de slapp «The Score», og egenhendig snudde musikkbransjen på hodet, men sin millionlydende blanding av rap, soul og diverse, akkurat skarpt nok til at ingen følte seg trua. Wyclef Jean og Pras hadde begge solohits, store sådan, i ettertid.

Men det var Ms. Hill alle prata om. L-Boogie, som vi kalte henne, var noe så sjeldent som et like stort rap- som sangtalent, en kvinnelig rapper med både melodisk teft og evne til å slakte gutta i ringen. Debutalbumet hennes sprengte alle rekorder.

Det ble nok ikke så enkelt å være henne. Hun klarte aldri å gjøre ei plate til. Hun ga ut ei Unplugged-skive noen år etter, som mest ble huska for hennes usammenhengende raljeringer mellom låtene. Hun ble The Motherfucking Diva Queen, for å parafrasere Gry Jannicke Jarlum. Hun fikk på seg et rykte for å være rasistisk.

Det var flere uttalelser, de fleste forsøkt dysset ned av managementet og andre rundt henne. Da hun endelig kom ut av bobla si etter nesten ti år, og var villig til å turnere Europa igjen, var det angivelig med spesielt ett kriterium: ingen hvite folk. Hun kunne ikke selv deale med hvite folk, med mindre de var helt tildekket.

Ingen hvite folk backstage. Det skal ikke ha vært enkelt da hun ankom Nordland i 2007, for å si det mildt. Som hun selv så fint sier det, på hennes største hit «X-Factor»: «It´s Funny How Money Changes A Situation». Holdningene er ikke greie, uansett hvor de kommer fra.

Lord Jamar fra Brand Nubian er et enda større problem, med sine antihvite og homofobe uttalelser, men han er ikke like kjent, og ikke i stand til å volde så mye skade.

7. PHIL SPECTOR

Hvorfor er det ofte sånn at voldtektsmenn, kvinnemishandlere eller kvinnemordere lager den søteste kjærlighetsmusikken?

Phil Spector trekkes ofte frem når man skal nevne de galeste (i negativ forstand) i musikkhistorien, og det er ikke uten grunn. Våpenentusiasten Spector var kjent for å være intens på grensen til det morbide, og endte til slutt i fengsel for drapet på Lana Clarkson.

Dette var ikke første gang varsellampene hadde gått når det gjaldt den eksentriske og tilbaketrukne produsenten. Både Ramones og Leonard Cohen forteller om en skummel atmosfære, med tunge innslag av hard sprit og skytevåpen. Spector gikk ikke av veien for å true artistene sine med å sikte nevnte våpen på dem for å få dem til å gjøre som han ville. Psykisk terror kan vel godt beskrive det å være innelåst med den ravende gale mannen i herregården hans.

Ironisk nok var det med de mest uskyldsrene og naivistiske kjærlighetslåtene han fikk navnet sitt kjent. Etter å ha vært artist selv på 50-tallet, fikk han sine første store hits som «Da Doo Ron Ron» og «Be My Baby» med jenteband som The Crystals og The Ronettes.

Mange vil si han oppfant moderne pop med sitt Wall of sound-lydbilde, og selv om det var viden kjent at HMS ikke akkurat sto høyt på Spectors agenda, fortsatte artistene å strømme til. Han jobba med The Beatles mot slutten av karrieren, Lennon, Yoko Ono og George Harrison for seg selv, og han bidro til The Ramones' «End Of The Century».

Epilog
Jeg stiller masse
spørsmål i starten av artikkelen. De føler jeg at jeg ikke har besvart i det hele tatt. Og denne debatten om person og kunst blir vi aldri ferdige med.

I tilfellet Lauryn Hill velger jeg å spille musikken hennes enda høyere, mens jeg ler mitt beste hvit-mann-som-approprierer-alt-han-makter-til-han-er-50-gliset jeg har, bare for å gni det inn for hennes del.

Svartmetallen ligger mitt hjerte nært, sammen med gangsta rap og reggae, og her skifter jeg meninger fra dag til dag.

Konklusjonen min er kanskje at i dagens stadig mere stigmatiserte og motsetningsfylte verdenssituasjon, vil jeg gå ganske langt i å ikke støtte noe som minner om hat basert på kultur, rase eller legning. Om dette fremmes i musikken eller ikke.

Så lenge det er en kjent sak at artistene er lallende rasister, bidrar vi til å legitimere og ufarliggjøre disse holdningene. Men det er jo det samme som å si at smågodt er ekstremt usunt, og at vi derfor skal holde oss unna det.

Når skolekrittene er så knasende sprø utenpå, og seigmyke inni, de skogsbærgreiene spruter deilig halsglidemiddel av oppkverna griserumper nedi halsen din så det kiler godt i drøvelen, og heksehylene er som kinderegg der de oppfyller søtt, salt og syrlig på en og samme gang.

Man er dømt til å gå på en smell inni mellom.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.