Musikkintervjuet: Uffe Lorenzen (aka Lorenzo Woodrose)

Mer personlig. Mer direkte. Mer bråk og hat

Uffe Lorenzen (46) har tidligere gått under artistnavnet Lorenzo Woodrose, og frontet bandene Baby Woodrose og Spids Nøgenhat. Nå debuterer han under eget navn. Feedback tok en prat med ham, fra hans hjem i København.
SINT GAL OG SUR: Uffe Lorenzen debuterer nå med et album under eget navn. Til Feedback snakker han om musikken, Danmark, hatmailer og hvordan det er å leve som låtskriver og musiker.

SINT GAL OG SUR: Uffe Lorenzen debuterer nå med et album under eget navn. Til Feedback snakker han om musikken, Danmark, hatmailer og hvordan det er å leve som låtskriver og musiker.

– Grattis med solodebut! Du har spilt i mange konstellasjoner, men her er du første gang under eget navn, og ikke som Lorenzo Woodrose.
– Jo, takk! Det med navnet var helt bevisst. Da jeg gikk over til morsmål og skulle lage en mer akustisk og personlig plate, føltes det litt overfladisk å gjemme seg bak et fiktivt artistnavn. Jeg ville være mer personlig og mer ærlig, og da ville jeg at dette også skulle gjenspeile seg i navnet.

– Debuten til Baby Woodrose var på sett og vis ei soloplate, den også. Du spiller jo alt selv på den.
– Ja, men dette var annerledes. Den er jo også skapt sammen med mine venner, som alle andre plater. Man kan ikke lage ting helt alene .

– Du har valgt å kalle plata «Galmandsværk». Ser du på deg selv som så utenfor mainstream at skiva er å betrakte som en gal manns verk?
– Tittelen er tvetydig, fordi gal betyr både sint og gæren på dansk, samt at jeg låter litt sur på et par av sangene. Haha! Men jeg forelsket meg i ordet, da jeg fant ut at det er særlig dansk, det finnes verken på norsk eller svensk.

– Låtene er også mer nakne, og spinklere produsert enn både Baby Woodrose og Spids Nøgenhat. Var det en idé om å gjøre stemmen og ordene dine mer direkte og personlig på lytteren?
– Det kan man si. Med disse sangene, og navnebyttet, har jeg også sett på skiva som en utfordring til å utvikle meg som låtskriver og sanger, som nesten har vært å begynne forfra på et vis, finne en ny metode å uttrykke meg på. Det har vært krevende, samt at det selvsagt er en viss risiko å gå inn den døra.

– Det er ganske eksplisitte tekster her, og du tar sågar et oppgjør med ditt eget folk her, i låten «Dansker», som skapte mye fuzz i Danmark. Var du forberedt på dette?
– Nja, jeg visste godt at sangen ville skape reaksjoner, det nok ville komme, men jeg var kanskje ikke helt forberedt på at jeg skulle få masse hatmailer fra den ekstreme høyrefløyen. Men dette er jo fullstendig paranoide folk, som tror at det er en reell fare for et muslimsk kalifat, at de skal ta over hele landet. Haha!

– Som jo i og for seg bekrefter låtas innhold?
– Ja, det er sant. Slikt sett er det litt komisk, men det også litt synd og usunt med all misforståelsen, da bråket på sett og vis blir stående i veien for sangen.

– Tror du sangen kunne skapt samme reaksjon om du sang på engelsk?
– Nei, det hadde den nok ikke, alt blir jo mer direkte, og folk lytter sikkert litt ekstra, noe som selvsagt også gir mer grobunn for misforståelser. For jeg har jo sunget om de samme tema før, på engelsk. På Baby Woodrose-låten «21st Century Slave» ta jeg jo et oppgjør med moderne, ulykkelige mennesker.

– Men i «Dansker» skriver du at ditt eget folk er «en nasjon av hjernevaskede forbrukerslaver». Det er ganske eksplisitt, og føler den vel så godt kunne handlet om Norge og nordmenn. Har vi blitt for rike, late og egoistiske her oppe i Europas godt bemidlede nordområder?
– Hehe, nå skal jeg passe meg så jeg ikke plutselig drukner i norske hatmails i tillegg! Men jeg tror, slik jeg ser det, at med alle de store problemene mange i verden opplever, og der noen få har det veldig fritt og godt, vil vi som er heldige og privilegerte bli stadig vekk utfordret på å spørre oss selv om vi ønsker å dele på vår frihet og rikdom med flere. Vi kan ikke bare bestemme oss for å snu oss bort og ikke ta verden innover oss.

– «Rimets tyranni» er en personlig favoritt på plata, en låt om å ha skrivesperre. Du er 46 år nå. Blir dette bedre eller verre med årene?
– Jeg synes selv jeg er en bedre låtskriver enn for tyve år siden. Jeg elsker å skrive sanger, men prøver ikke å fryse fast i noen form, og heller utfordre meg selv, gjøre noe nytt og annet. Og dette er altså en låt der jeg skriver om å gjøre det jeg elsker, som jeg også elsker. Jeg elsker å skrive låter om det jeg elsker. Haha! Og den er også et forsøk på litt skjev humor, siden låten er skrevet helt uten rim.

– Du covrer også «Sangen om merværdi», en gammel, dansk raddisklassiker med Benny Holst & Jesper Jensen, fra plata «Den første Maj». Hvorfor?
– Det er riktig! Platen er fra 1971, stod i mitt barndomshjem, og er en ganske kjent utgivelse i Danmark, med sånn, hva skal vi, «marxistisk rock». Hehe. Min platedirektør var ikke så begeistret for å ha den med, men jeg insisterte på å inkludere den, og på sett og vis gi den nytt liv, så da ble det sånn.
– Jeg har lenge interessert meg for dansk, politisk rock fra syttitallet, en genre som har fått et litt dårlig rykte etter som tiden har gått. Men jeg finner den svært interessant, fordi jeg mener at hvis rocken skal overleve, så må den også evne å protestere og si noe mer om verden enn bare temaer om kjærlighet.

– Men Baby Woodrose har jo svært ofte hatt låter om nettopp kjærlighet, damer osv.
– Jajaja, men nettopp fordi jeg har skrevet såpass mange sanger om det, er jeg litt lei av det. Jeg interesserer meg mer for politikk enn kvinner nå. Haha!

– Haha! Nå høres du veldig, veldig gammel ut. Klarer man å leve av å være rockmusiker i Danmark? Du har jo tidligere måttet jobbe på suverene Cafe Svejk i Frederiksberg i Køben for å spe på.
– Jeg kommer nok til å jobbe der bestandig. Det er egentlig helt perfekt, for der kan jeg jobbe akkurat så mye som jeg trenger, og samtidig ta meg fri i perioder der jeg spiller inn skiver, turnerer eller lanserer nye plater. 

– I «Born to lose», filmdokumentaren om deg, får man et tydelig inntrykk av at lanseringsarbeid ikke er noe du akkurat gjør med glede?
– Nei, det er rett. Men når man har valgt å prøve og delvis leve av dette, er det en slags dyd av nødvendighet. Et onde man må forholde seg til og tvinge seg gjennom, når man nå først har valgt å skrive sanger og spille dem inn. Men, klart, helt ideelt sett skulle jeg jo bare sittet og skrevet sanger og sluppet unna alt, men sånn er nå en gang ikke verden.

– Skiva er jo mer akustisk, og høres veldig sen 60-/tidlig 70-tallsaktig ut. Er du mest orientert bakover i tid?
– Ja ja, jeg har alltid lyttet mest på gammel musikk. Min bror introduserte meg i sin tid for «All Things Must Pass» av George Harrison, en skive jeg har lyttet mye til, og som helt klart er den beste soloplata etter The Beatles. Og det er jo et slikt sound, og slike lyder, jeg elsker. Så man er nok mye inspirert av mye gammelt, ja.

– Du er ofte avbildet i Dead Moon-skjorte. Frontfigur Fred Cole døde forrige fredag. Tanker?
– Ja, jeg spilte konsert dagen etterpå, og da stilte jeg selvsagt i Dead Moon-skjorte, også spilte jeg deres låt «Running Out of Time». Dead Moon er et band jeg så ofte har mislyktes med å få venner og kjente til å skjønne, fordi man nesten måtte se dem live for å knekke koden.
– Så dem selv i København, sammen med 20-30 personer på Loppen i 1992, og da gikk det lys opp for meg. Det var så rått og så ekte, og det var en bekreftelse på at rock’n’roll ikke handler om dyr produksjon og hvor flink man er å spille, men om å ha gode sanger og fremføre dem med troverdighet.

– Amen. Og det leder fint inn på vårt standard avslutningsspørsmål: Hvilke tre artister har betydd særlig mye for deg?
1: 13th Floor Elevators - Fordi de var det første og det mest psykedeliske rockband noensinne.
2: Jimi Hendrix - Fordi han var den beste gitaristen, og hadde de smukkeste moves.
3: Dead Moon - Fordi de viser at man ikke behøver annet enn innlevelse for å spille rock'n'roll.

PS1: Etter endt intervju måtte undertegnede sjekke opp dette med platetittelen «Galmandsværk», om det virkelig var et særdansk ord, og kunne til min store og gledelige overraskelse registrere at ordet også finnes i den norske ordboka. Skjermdump av ordboka ble sendt til Uffe, med «I stand corrected» som svar. Dette måtte selvsagt repliseres med hashtaggen #metoo

PS2: Her er en subjektivt utvalgt spilleliste med det beste fra Uffes omfangsrike katalog. Nederst to låter fra den aktuelle debuten, som selvsagt også ligger der ute i sin helhet.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.